Epistemologi
Descartes skriver i boken Discours de la Methode at mennesker har forskjellig syn på alle mulige spørsmål. Grunnen til dette er ikke at noen er klokere enn andre - klokskap er jevnt fordelt mellom alle mennesker, trodde han - men at folk bruker fornuften forskjellig. Det viktige er derfor å finne en korrekt metode for å oppnå sikker og pålitelig kunnskap, og Descartes hevdet at han hadde funnet denne korrekte metoden.
Siden man oppnår sikker kunnskap i matematikken, fremsatte Descartes den teori at sikker kunnskap på andre områder kan oppnåes dersom man bruker samme metode som i matematikken - deduksjon. Descartes var overbevist om at alt som er sant danner et sammenhengende hele, og at man derfor kan oppnå sikker kunnskap om alt som finnes ved å foreta deduksjoner fra sikre utgangspunkter.
Det er ofte meget vanskelig å finne ut om en påstand er sann eller ikke. Descartes mente han hadde funnet en metode som kunne være til hjelp for å avgjøre om noe var sant eller usant. Denne metoden består av 21 regler, her er noen av de viktigste:
- vi må verken legge vekt på hva andre mener eller på hva vi selv tror, men vi må undersøke det som skal undersøkes, og dedusere fra sikre holdepunkter.
- kompliserte problemstillinger må deles opp i enklere deler.
- vi må begynne med det enkle, og fortsette med det kompliserte etter at det enkle er løst.
- vi må foreta oppsummeringer med jevne mellomrom.
- vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være selvmot- sigende å tvile på det.
Hva kan vi betrakte som et sikkert utgangspunkt? Ifølge Descartes har man grunn til å tvile på alt man vet; man kan tvile på det sansene forteller om verden omkring, man kan tvile på det som står i Bibelen, men kan til og med tvile på enkle, matematiske «sannheter». Han begrunnet dette med å hevde at siden mennesket er feilbarlig, er det ikke garantert at man ikke har begått en feil når man har summert 2 og 2 og fått 4.
Descartes mente man kan tvile på absolutt alt. (Denne filosofiske holdningen er nå kjent som «kartesiansk tvil».) Men det var nettopp dette som ga ham et sikkert utgangspunkt. Man kan ikke tvile på at man tviler! Dette ble Descartes sikre utgangspunkt: «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg». (Et slikt utgangspunkt kalles et aksiom.)
Det neste skritt var å spørre hvorfor det er umulig å tvile på cogito-setningen. Descartes hevdet at det er umulig å tvile på denne setningen fordi man opplever den som helt selvfølgelig, som «klar og distinkt». Slik kom Descartes videre fra det første, sikre utgangspunktet: alt som oppleves som klart og distinkt må være sant. (Dette standpunktet var ikke originalt med Descartes, også stoikerne hadde gitt uttrykk for en tilsvarende holdning.)
Sanseopplevelser er ikke klare og distinkte, mente Descartes; for ham var det ikke klart og distinkt at gress er grønt og at himmelen er blå. Descartes begrunnet denne tilsynelatende merkelige påstanden med at sansene kan bedra en. Det kan f.eks. hende at en bygning på avstand ser ut som den er rund, men kommer man nærmere viser det seg at den er firkantet. Descartes nevnte også tilfeller hvor en person etter å ha fått amputert et ben fremdeles kjenner smerter i det benet som ikke er der lenger. Sanseopplevelser er ifølge Descartes derfor upålitelige, og de kan ikke karakteriseres som klare og distinkte. Det som derimot er klart og distinkt, det er f.eks. slike forestillinger som at det eksisterer noe omkring oss, at en trekant har tre sider og at loven om årsak og virkning gjelder. De klare og distinkte idéene hadde Gud plantet inn i oss, mente han. Descartes var altså som Platon tilhenger av teorien om at mennesket har visse medfødte idéer.
Siden det som oppleves som klart og distinkt fundamentalt sett er forårsaket av Gud, må det være sant. Hvis det ikke er sant, er Gud en bedrager som er ute etter å svindle oss, og dette var for Descartes helt utenkelig. Slik mente Descartes å ha bevist at verden omkring oss eksisterer.