Engelskmannen Thomas Hobbes’ (1588-1679) interesse for filosofi ble først vekket mens han var i førtiårsalderen. Tidligere var han blitt fascinert av matematikkens stringens og sikkerhet, men det var Galileis verker som gjorde ham interessert i filosofiske problemstillinger. Til tross for at han ikke var ung da han begynte sin filosofiske karriere, rakk han å forfatte et stort antall verker, ikke bare innen filosofi, men også innen matematikk, litteratur og historie; han arbeidet helt frem til han døde 91 år gammel.
Hobbes fikk ingen tilhengere blant andre filosofer i sin levetid – til det var han for ekstrem – men hans idéer har senere hatt en betydelig innflydelse.
Hobbes tok utgangspunkt i at virkeligheten består av materielle ting, og han hevdet at disse materielle ting er alt som eksisterer. De materielle tingene er i konstant bevegelse, og det er dette som er grunnen til at vi kan observere dem. (En slik teori ble også fremsatt av de tidlige atomister.) Også vår bevissthet kan forklares ut ifra de samme mekanistiske prinsipper som forklarer den fysiske virkelighet. Dersom vi er oppmerksom på noe, betyr dette at noe i virkeligheten er i bevegelse, og at denne bevegelsen forplanter seg til oss via sanseorganene og derved forårsaker opplevelsen. Det skulle ikke være vanskelig å forstå av dette at Hobbes var determinist.
Siden Hobbes var den første betydelige nominalist, vil vi ta med noen ord om hans begrepsteori. Han hevdet at begreper er subjektive, dvs. at vi danner begreper på basis av mer eller mindre vilkårlige likhetstrekk ved de gjenstander vi observerer. Grunnen til at vi gjør dette, er at det er hensiktsmessig. Det er ikke galt ifølge Hobbes å bruke ordet hest når man snakker om (det de fleste vil omtale som) mennesker, det er bare uhensiktsmessig. Siden det ikke er noen sammenheng mellom virkeligheten og de begreper vi bruker, er fornuftige, logiske resonnementer kun spill med ord. Hobbes hevdet derfor at kunnskap om virkeligheten egentlig er umulig.
Ifølge Hobbes er det kun ett grunnlag som kan benyttes for å si om noe er et gode eller et onde: Det som er godt, det er noe en liker, og det som er et onde, det er noe en ikke liker. Siden mennesket ikke har fri vilje og derfor må handle som det gjør, finnes det intet grunnlag for å si at enkelte handlinger, moralsk sett, er bedre enn andre. Å sette normer for korrekte handlinger er derfor både umulig og unødvendig.
Hobbes’ politiske filosofi er preget av hans oppfatning om at alle mennesker kun er ute etter en ting, nemlig å tilfredsstille sine egne kortsiktige egeninteresser. F.eks. trodde han at det var dette som egentlig var bakgrunnen for de krigene som herjet i England på hans tid – krig med Spania, borgerkrig mellom Cromwell og royalistene – og selv om partene begrunnet sin krigføring med høyverdige idealistiske prinsipper, var dette bare skalkeskjul for deltagernes kortsiktige egeninteresse. Denne kortsiktige egeninteressen er et uttrykk for selvoppholdelsesdriften, og denne, mente han, kunne forklares på rent mekanistisk vis.
Hobbes var meget oppsatt på at samfunnet skulle være fredelig og ordentlig, og han mente at den eneste måten å oppnå dette på var å ha en sterk, nesten allmektig stat; frihet ville kun føre til en alles kamp mot alle, og dette igjen ville føre til en total ødeleggelse. Den styreform han selv var mest tiltrukket av var det opplyste enevelde.