Denne filosofiske retningen var sterkt på moten, spesielt i Tyskland og Frankrike, i årene etter den annen verdenskrig. De fremste tenkerne var Martin Heidegger (1889-1976) og Jean Paul Sartre (1905-1980). Eksistensialismen hadde mange forløpere, blant dem er de tidligere omtalte romantiske filosofer, dansken Søren Kierkegaard (1813-1855) og «kjellermennesket», hovedpersonen i Dostojevskijs roman Opptegnelser fra et kjellerdyp.
Eksistensialistene er motstandere av å bygge opp altomfattende filosofiske systemer med standpunkter innen metafysikk, epistemologi, etikk, osv. Det er videre store forskjeller mellom tenkere som klassifiseres som eksistensialister – det finnes f.eks. både sterkt religiøse og sterkt ateistiske eksistensialister. Det er allikevel endel fellespunkter: De hevder at virkeligheten er absurd, at den ikke kan forståes ved hjelp av fornuften, og at man derfor må benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesmetoder som tro, følelser, intuisjon, vilje. Sannheten kommer innenfra, «kunnskap er subjektiv» hevdet Kierkegaard. Eksistensialistene er også motstandere av determinisme. De hevder at man ved å benytte fornuften må komme til den konklusjon at mennesket ikke har fri vilje. Siden det er opplagt at mennesket har fri vilje, styrker dette deres oppfatning om at fornuften ikke kan gi sann kunnskap.
Alle mennesker må praktisk talt hvert eneste øyeblikk foreta valg – og dette er ifølge eksistensialistene skremmende, siden mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra. Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst – og denne angsten er uunngåelig. (Angst må ikke forveksles med frykt. Det er naturlig å føle frykt i farlige situasjoner, men angst er en type frykt som er kjennetegnet ved at den ikke har noen bestemt årsak.)
«Kjellermennesket» – som iblant omtales som den første eksistensialist – påstod at han ikke kunne være fri så lenge han var «tvunget» til å godta at 2 + 2 = 4. Frihet er ifølge dette synet et fullstendig fravær av alle mulige hindringer, ikke bare fravær av «konvensjoner» som f.eks. at 2 + 2 = 4, men også de metafysiske «hindringer» som virkeligheten setter.
Søren Kierkegaard
Søren Kierkegaard var en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Et slikt bevis, hevdet han, vil gjøre Gud om til et objekt, en ting. Gud og religion skal ifølge Kierkegaard være uklar, og han kunne ikke godta at en religion har noe formål dersom den er forståelig. Kierkegaard hevdet, som Tertullian, at å tro er å godta det som ikke kan forståes. Det finnes dog ifølge Kierkegaard én hindring for tro: intelligens. Intelligens må derfor bekjempes. Det det trengs mer av er ikke refleksjon, men pasjon, hevdet han. Kierkegaard hevdet videre at det er skremmende at mennesket må foreta valg. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet – velger man en utdannelse sier man samtidig nei til andre utdannelser, velger man et yrke sier man nei til andre yrkesalternativer – men hver eneste valgsituasjon er skremmende, siden det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet.
Martin Heidegger
Den første akademiske eksistensialist var Martin Heidegger. Ikke var han religiøs, og heller ikke var han ateist. Det han var mest opptatt av var spørsmålet om hvorfor det i det hele tatt eksisterer noe.
Det eksisterer mange ting omkring oss, og Heidegger hevdet at alle disse ting er værende, hver ting er en væren. Men det som gjør at tingene eksisterer er at de også har Væren. Det er Væren som gjør at ting eksisterer. Væren er, ifølge Heidegger, den fundamentale virkelighet, og den er uforståelig med fornuften, fornuften gir oss bare kunnskap om de værende ting. Heidegger hevdet videre at vi mennesker er opptatt av ting (som er værende), men det vi burde være opptatt av er Væren. Vi må åpne oss for Væren og glemme de værende ting. Sannhet og fornuft er uforenlig med hverandre, ifølge Heidegger – fornuft gir kun kunnskap om de værende ting, ikke om Væren. Han hevdet også at kjedsomhet er erkjennelsesmessig verdifullt, fordi når man kjeder seg er man ikke opptatt av noen spesielle (værende) ting – og derfor er man mer mottagelig for Væren.
Heidegger var ikke tilfreds med ordet menneske, han benyttet et annet uttrykk: Mennesket har væren (tysk: «sein») og befinner seg alltid et sted (tysk: «da») – mennesket er derfor et «Dasein». Dasein kan ifølge Heidegger ikke være lykkelig, og hovedgrunnen til dette er at det er en ting som henger over det som en uunngåelig katastrofe: døden. Ifølge Heidegger finnes det en mørk kraft i universet, og denne kraften er årsaken til alle menneskets problemer. Denne kraften er Das Nichts – Intetheten. Dessuten er alt som eksisterer begrenset – og alt har derfor Intethet som en vesentlig egenskap. Et menneske har kun et endelig antall egenskaper, og dette betyr, ifølge Heidegger, at Intethet er den mest dominerende egenskapen. Når man dør blir man helt oppslukt av Intetheten. Dette er et av aspektene ved Heideggers berømte aforisme Das Nicht nichtet.
Jean Paul Sartre
Den mest kjente av eksistensialistene er den franske forfatter og filosof Jean Paul Sartre. Ifølge Sartre er mennesket fullstendig fritt og derfor også fullstendig ansvarlig for sine handlinger. Men Sartre har en spesiell oppfatning av hva dette innebærer; frihet er fravær av absolutt alle begrensninger. Ved fødselen er mennesket fullstendig uten identitet, ved valg skaper det sin identitet etterhvert som livet skrider frem: å være er å skape seg selv. Dette er forøvrig et eksempel på eksistensialistenes oppfatning om at «eksistens kommer foran essens»: mennesket eksisterer først og får så sin identitet, sin essens, etterhvert som valg blir foretatt.
Ifølge Sartre er dette en forbannelse, vi er dømt til å være frie. Å ha fri vilje er en forbannelse fordi det ikke finnes – og heller ikke kan finnes – noen veiledning; det finnes ingen basis for noen etikk, vi er fanger i en meningsløs verden, det finnes ingen utgang. (Ingen utgang er tittelen på et av Sartres skuespill.) Det er pinlig at Gud ikke eksisterer, og at det derfor ikke finnes noen allmenngyldig moral. Mennesket er isolert, fortapt, alene. Sartre selv stilte spørsmålet om det er noen forskjell på å drikke seg full eller å styre en nasjon – og han svarte benektende. Verden og livet er meningsløst, og ved å betrakte verden føler mennesket kvalme. (En av Sartres romaner heter Kvalmen.)
Ifølge Sartre forsøker folk flest å flykte fra dette faktum, de er eskapister (eskapisme = virkelighetsflukt). Alle filosofier og religioner som hevder å gi veiledning er kun svindel og bedrag. Man må akseptere at verden er meningsløs, og så lide seg igjennom livet frem til man dør. Den mest kjente av de mange eksistensialistiske forfattere ved siden av Sartre, Albert Camus, hevdet at det kun finnes ett viktig filosofisk spørsmål: skal man begå selvmord eller ikke?
Eksistensialistenes politiske syn var kollektivistisk; praktisk talt alle var tilhengere av en sterk stat med stor makt. Kirkegaard var tilhenger av en autoritær styreform, Heidegger var som vi tidligere har nevnt nazist, Sartre stod på meget god fot med de franske kommunistene og i en av sine bøker omtalte han Cubas diktator Castro som århundrets helt. At disse filosofiske holdningene har fått navnet eksistensialisme kan forklares med bakgrunn i Immanuel Kants teori om at virkeligheten er todelt. Som vi har sett gir ifølge denne teorien fornuften kun informasjon om den fenomenuelle virkelighet, mens andre erkjennelsesformer er nødvendige for å oppnå kunnskap om den egentlige virkeligheten: den nomenuelle verden. Språkfilosofene (og pragmatikerne) beskjeftiget seg med den fenomenuelle verden og benyttet det som oppfattes som en fornuftsmessig tenkemåte, mens eksistensialistene ga avkall på fornuften for å beskjeftige seg med den virkelig eksisterende verden.