René Descartes

René Descartes

EpistemologiMetafysikkEtikkPolitikk

René Descartes ble født i 1596 nær Tours i Frankrike. Han fikk en førsteklasses utdannelse, både innen filosofi og andre viktige fag. Han utførte betydelige arbeider på flere områder, bl.a. i matematikk – det kartesiske koordinatsystem er oppkalt etter ham. Høsten 1649 ble han innbudt til Sverige av dronning Kristina for å undervise henne. Det svenske klima var så dårlig at han ble syk, og han døde av lungebetennelse i 1650.

Descartes ønsket at kunnskap skulle være sikker, han ble tidlig oppmerksom på at det aller meste han hadde lært var usikkert og lite nyttig. Et unntak er matematikken, hvor det er en lang rekke ting man kan være sikker på. Descartes forsøkte derfor å utvikle teorier som skal sørge for at man kan oppnå sikker kunnskap, og han arbeidet således hovedsakelig med epistemologiske spørsmål. Vi vil derfor se på dette området først.

EPISTEMOLOGI

Descartes skriver i boken Discours de la Methode at mennesker har forskjellig syn på alle mulige spørsmål. Grunnen til dette er ikke at noen er klokere enn andre – klokskap er jevnt fordelt mellom alle mennesker, trodde han – men at folk bruker fornuften forskjellig. Det viktige er derfor å finne en korrekt metode for å oppnå sikker og pålitelig kunnskap, og Descartes hevdet at han hadde funnet denne korrekte metoden.

Siden man oppnår sikker kunnskap i matematikken, fremsatte Descartes den teori at sikker kunnskap på andre områder kan oppnåes dersom man bruker samme metode som i matematikken – deduksjon. Descartes var overbevist om at alt som er sant danner et sammenhengende hele, og at man derfor kan oppnå sikker kunnskap om alt som finnes ved å foreta deduksjoner fra sikre utgangspunkter.

Det er ofte meget vanskelig å finne ut om en påstand er sann eller ikke. Descartes mente han hadde funnet en metode som kunne være til hjelp for å avgjøre om noe var sant eller usant. Denne metoden består av 21 regler, her er noen av de viktigste:

  • vi må verken legge vekt på hva andre mener eller på hva vi selv tror, men vi må undersøke det som skal undersøkes, og dedusere fra sikre holdepunkter.
  • kompliserte problemstillinger må deles opp i enklere deler.
  • vi må begynne med det enkle, og fortsette med det kompliserte etter at det enkle er løst.
  • vi må foreta oppsummeringer med jevne mellomrom.
  • vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være selvmot- sigende å tvile på det.

Hva kan vi betrakte som et sikkert utgangspunkt? Ifølge Descartes har man grunn til å tvile på alt man vet; man kan tvile på det sansene forteller om verden omkring, man kan tvile på det som står i Bibelen, men kan til og med tvile på enkle, matematiske «sannheter». Han begrunnet dette med å hevde at siden mennesket er feilbarlig, er det ikke garantert at man ikke har begått en feil når man har summert 2 og 2 og fått 4.

Descartes mente man kan tvile på absolutt alt. (Denne filosofiske holdningen er nå kjent som «kartesiansk tvil».) Men det var nettopp dette som ga ham et sikkert utgangspunkt. Man kan ikke tvile på at man tviler! Dette ble Descartes sikre utgangspunkt: «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg». (Et slikt utgangspunkt kalles et aksiom.)

Det neste skritt var å spørre hvorfor det er umulig å tvile på cogito-setningen. Descartes hevdet at det er umulig å tvile på denne setningen fordi man opplever den som helt selvfølgelig, som «klar og distinkt». Slik kom Descartes videre fra det første, sikre utgangspunktet: alt som oppleves som klart og distinkt må være sant. (Dette standpunktet var ikke originalt med Descartes, også stoikerne hadde gitt uttrykk for en tilsvarende holdning.)

Sanseopplevelser er ikke klare og distinkte, mente Descartes; for ham var det ikke klart og distinkt at gress er grønt og at himmelen er blå. Descartes begrunnet denne tilsynelatende merkelige påstanden med at sansene kan bedra en. Det kan f.eks. hende at en bygning på avstand ser ut som den er rund, men kommer man nærmere viser det seg at den er firkantet. Descartes nevnte også tilfeller hvor en person etter å ha fått amputert et ben fremdeles kjenner smerter i det benet som ikke er der lenger. Sanseopplevelser er ifølge Descartes derfor upålitelige, og de kan ikke karakteriseres som klare og distinkte. Det som derimot er klart og distinkt, det er f.eks. slike forestillinger som at det eksisterer noe omkring oss, at en trekant har tre sider og at loven om årsak og virkning gjelder. De klare og distinkte idéene hadde Gud plantet inn i oss, mente han. Descartes var altså som Platon tilhenger av teorien om at mennesket har visse medfødte idéer.

Siden det som oppleves som klart og distinkt fundamentalt sett er forårsaket av Gud,  det være sant. Hvis det ikke er sant, er Gud en bedrager som er ute etter å svindle oss, og dette var for Descartes helt utenkelig. Slik mente Descartes å ha bevist at verden omkring oss eksisterer.

METAFYSIKK

Som man forstår av det ovenstående var Descartes overbevist om Guds eksistens, og dette er et viktig punkt i hans metafysikk. Han beviste Guds eksistens på følgende måte: Descartes selv var i stand til å ha en forestilling om noe fullkomment. Denne forestillingen, mente han, måtte ha sitt opphav i noe som er fullkomment. Siden Descartes selv ikke var fullkommen, og siden heller ikke verden er fullkommen, må det eksistere noe fullkomment som verken er menneske eller verden omkring – dette må være Gud. Derfor må Gud eksistere.

Dette gudsbeviset har som en forutsetning at det er en slags ekvivalens mellom årsak og virkning – en forestilling om noe fullkomment må ha en fullkommen årsak. Descartes selv var av den oppfatning at dette resonnementet er holdbart, og denne overbevisningen var viktig for hans videre arbeid.

Et annet hovedpunkt i Descartes’ filosofi er hans metafysiske dualisme. Ifølge Descartes er det et skarpt skille mellom to grunnleggende, totalt forskjellige prinsipper i tilværelsen. Disse grunnprinsipper, hos Descartes kalt «substanser», er res extensa (det som har utstrekning) og res cogitans (det som tenker). Alt som eksisterer er enten det ene eller det andre. Men Descartes mente at det også finnes en tredje, uendelig substans – Gud. Denne uendelige substansen har skapt de to andre.

Alt vi sanser omkring oss har utstrekning og er derfor deler av res extensa. Men omkring oss finnes det også mennesker, og siden mennesket er i stand til å tenke må res cogitans finnes i alle mennesker. Slik begrunnet Descartes at mennesker består av både legeme og sjel. Sjelen er fri og styres av fornuften, mens kroppen fullt ut er årsaksbestemt av de fysiske lover.

Hvordan er sammenhengen mellom kropp og sjel? Hvordan kan sjelen, som er immateriell, påvirke kroppen, som er materiell? At dette skjer var Descartes ikke i tvil om – vi opplever sansefornemmelser, disse påvirker våre følelser og sjelen får deretter kroppen til å reagere; vi kan f.eks. skjelve av frykt eller danse av glede. Den direkte påvirkning skjer ifølge Descartes via en kjertel, glandula pinealis (konglekjertelen), som befinner seg på hjernens underside.

Alt som finnes i utstrekningens verden – res extensa – dvs. alle ting, er fullstendig årsaksbestemt av de fysiske lover. Dette ville også ha vært tilfelle med mennesket dersom mennesket ikke også hadde tatt del i res cogitans. Grunnen til at mennesket har følelser er at mennesket har sjel, hvilket det har fordi mennesket er en del av res cogitans. Ifølge Descartes medfører dette at dyr ikke har følelser, de er kun avanserte maskiner. At f.eks. en sau flykter når den ser en ulv betyr ikke at sauen føler frykt eller redsel, men kun at sauen er programmert til å reagere på denne måten. Alle aspekter ved dyrs adferd er ifølge Descartes kun uttrykk for mekaniske prosesser. Dersom man hevder at dyr har følelser, ved f.eks. å hevde at de kan føle frykt, glede eller smerte, gjør man ifølge Descartes den feil det er å tillegge ting menneskelige egenskaper.

At mennesket har fri vilje var ifølge Descartes selvinnlysende, og han ga uttrykk for dette på denne måten: «Det er så opplagt at vi har fri vilje at . . . dette må regnes som en av de første og vanligste ting vi opplever ved å se inn i oss selv.» (Jones III, s.180.)

ETIKK

Descartes arbeidet som nevnt praktisk talt utelukkende innen epistemologi, og det er derfor lite å finne om etikk i hans verker. Det lille som finnes tyder på at han hadde en stoisk holdning.

POLITIKK

Descartes hadde heller ikke mye å si om hvordan samfunnet bør organiseres, han var mest opptatt av at den enkelte skulle forbedre seg selv. I Discours de la Methode forsikret han at han ville legge vekt på å følge de lover som gjaldt, selv om enkelte av dem kunne være tvilsomme. (Det er mulig at han sa dette for å unngå å bli forfulgt. Til tross for at han på mange punkter var enig med Galilei, ble han ikke utsatt for noen form for forfølgelse. Kirken sørget dog for at hans bøker i meget lang tid var forbudt.) Han ga også uttrykk for at han betraktet det opplyste enevelde som den beste styreform.

Av det ovenstående er det lett å se at Descartes var rasjonalist. Han starter med noen «sikre» utgangspunkter – cogito-setningen og Guds eksistens – fra disse deduserer han sitt filosofiske system, og han velger å tro på det han kommer frem til fremfor det man kan slutte seg til utfra det man observerer i virkeligheten. Hans overbevisning om at dyr ikke har følelser er et eksempel på dette.

Descartes var ikke den eneste rasjonalisten på denne tiden, han fikk to viktige etterfølgere: Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.

← RenessansenSpinoza →

Foto (Descartes): André Hatala / Wikimedia Commons
Foto (Hobbes): National Portrait Gallery / Wikimedia Commons