René Descartes
René Descartes ble født i 1596 nær Tours i Frankrike. Han fikk en førsteklasses utdannelse, både innen filosofi og andre viktige fag. Han utførte betydelige arbeider på flere områder, bl.a. i matematikk - det kartesiske koordinatsystem er oppkalt etter ham. Høsten 1649 ble han innbudt til Sverige av dronning Kristina for å undervise henne. Det svenske klima var så dårlig at han ble syk, og han døde av lungebetennelse i 1650.
Descartes ønsket at kunnskap skulle være sikker, han ble tidlig oppmerksom på at det aller meste han hadde lært var usikkert og lite nyttig. Et unntak er matematikken, hvor det er en lang rekke ting man kan være sikker på. Descartes forsøkte derfor å utvikle teorier som skal sørge for at man kan oppnå sikker kunnskap, og han arbeidet således hovedsakelig med epistemologiske spørsmål. Vi vil derfor se på dette området først.
EPISTEMOLOGI
Descartes skriver i boken Discours de la Methode at mennesker har forskjellig syn på alle mulige spørsmål. Grunnen til dette er ikke at noen er klokere enn andre - klokskap er jevnt fordelt mellom alle mennesker, trodde han - men at folk bruker fornuften forskjellig. Det viktige er derfor å finne en korrekt metode for å oppnå sikker og pålitelig kunnskap, og Descartes hevdet at han hadde funnet denne korrekte metoden.
Siden man oppnår sikker kunnskap i matematikken, fremsatte Descartes den teori at sikker kunnskap på andre områder kan oppnåes dersom man bruker samme metode som i matematikken - deduksjon. Descartes var overbevist om at alt som er sant danner et sammenhengende hele, og at man derfor kan oppnå sikker kunnskap om alt som finnes ved å foreta deduksjoner fra sikre utgangspunkter.
Det er ofte meget vanskelig å finne ut om en påstand er sann eller ikke. Descartes mente han hadde funnet en metode som kunne være til hjelp for å avgjøre om noe var sant eller usant. Denne metoden består av 21 regler, her er noen av de viktigste:
- vi må verken legge vekt på hva andre mener eller på hva vi selv tror, men vi må undersøke det som skal undersøkes, og dedusere fra sikre holdepunkter.
- kompliserte problemstillinger må deles opp i enklere deler.
- vi må begynne med det enkle, og fortsette med det kompliserte etter at det enkle er løst.
- vi må foreta oppsummeringer med jevne mellomrom.
- vi må aldri akseptere at noe er sant, uten at det vil være selvmot- sigende å tvile på det.
Hva kan vi betrakte som et sikkert utgangspunkt? Ifølge Descartes har man grunn til å tvile på alt man vet; man kan tvile på det sansene forteller om verden omkring, man kan tvile på det som står i Bibelen, men kan til og med tvile på enkle, matematiske «sannheter». Han begrunnet dette med å hevde at siden mennesket er feilbarlig, er det ikke garantert at man ikke har begått en feil når man har summert 2 og 2 og fått 4.
Descartes mente man kan tvile på absolutt alt. (Denne filosofiske holdningen er nå kjent som «kartesiansk tvil».) Men det var nettopp dette som ga ham et sikkert utgangspunkt. Man kan ikke tvile på at man tviler! Dette ble Descartes sikre utgangspunkt: «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg». (Et slikt utgangspunkt kalles et aksiom.)
Det neste skritt var å spørre hvorfor det er umulig å tvile på cogito-setningen. Descartes hevdet at det er umulig å tvile på denne setningen fordi man opplever den som helt selvfølgelig, som «klar og distinkt». Slik kom Descartes videre fra det første, sikre utgangspunktet: alt som oppleves som klart og distinkt må være sant. (Dette standpunktet var ikke originalt med Descartes, også stoikerne hadde gitt uttrykk for en tilsvarende holdning.)
Sanseopplevelser er ikke klare og distinkte, mente Descartes; for ham var det ikke klart og distinkt at gress er grønt og at himmelen er blå. Descartes begrunnet denne tilsynelatende merkelige påstanden med at sansene kan bedra en. Det kan f.eks. hende at en bygning på avstand ser ut som den er rund, men kommer man nærmere viser det seg at den er firkantet. Descartes nevnte også tilfeller hvor en person etter å ha fått amputert et ben fremdeles kjenner smerter i det benet som ikke er der lenger. Sanseopplevelser er ifølge Descartes derfor upålitelige, og de kan ikke karakteriseres som klare og distinkte. Det som derimot er klart og distinkt, det er f.eks. slike forestillinger som at det eksisterer noe omkring oss, at en trekant har tre sider og at loven om årsak og virkning gjelder. De klare og distinkte idéene hadde Gud plantet inn i oss, mente han. Descartes var altså som Platon tilhenger av teorien om at mennesket har visse medfødte idéer.
Siden det som oppleves som klart og distinkt fundamentalt sett er forårsaket av Gud, må det være sant. Hvis det ikke er sant, er Gud en bedrager som er ute etter å svindle oss, og dette var for Descartes helt utenkelig. Slik mente Descartes å ha bevist at verden omkring oss eksisterer.
METAFYSIKK
Som man forstår av det ovenstående var Descartes overbevist om Guds eksistens, og dette er et viktig punkt i hans metafysikk. Han beviste Guds eksistens på følgende måte: Descartes selv var i stand til å ha en forestilling om noe fullkomment. Denne forestillingen, mente han, måtte ha sitt opphav i noe som er fullkomment. Siden Descartes selv ikke var fullkommen, og siden heller ikke verden er fullkommen, må det eksistere noe fullkomment som verken er menneske eller verden omkring - dette må være Gud. Derfor må Gud eksistere.
Dette gudsbeviset har som en forutsetning at det er en slags ekvivalens mellom årsak og virkning - en forestilling om noe fullkomment må ha en fullkommen årsak. Descartes selv var av den oppfatning at dette resonnementet er holdbart, og denne overbevisningen var viktig for hans videre arbeid.
Et annet hovedpunkt i Descartes’ filosofi er hans metafysiske dualisme. Ifølge Descartes er det et skarpt skille mellom to grunnleggende, totalt forskjellige prinsipper i tilværelsen. Disse grunnprinsipper, hos Descartes kalt «substanser», er res extensa (det som har utstrekning) og res cogitans (det som tenker). Alt som eksisterer er enten det ene eller det andre. Men Descartes mente at det også finnes en tredje, uendelig substans - Gud. Denne uendelige substansen har skapt de to andre.
Alt vi sanser omkring oss har utstrekning og er derfor deler av res extensa. Men omkring oss finnes det også mennesker, og siden mennesket er i stand til å tenke må res cogitans finnes i alle mennesker. Slik begrunnet Descartes at mennesker består av både legeme og sjel. Sjelen er fri og styres av fornuften, mens kroppen fullt ut er årsaksbestemt av de fysiske lover.
Hvordan er sammenhengen mellom kropp og sjel? Hvordan kan sjelen, som er immateriell, påvirke kroppen, som er materiell? At dette skjer var Descartes ikke i tvil om - vi opplever sansefornemmelser, disse påvirker våre følelser og sjelen får deretter kroppen til å reagere; vi kan f.eks. skjelve av frykt eller danse av glede. Den direkte påvirkning skjer ifølge Descartes via en kjertel, glandula pinealis (konglekjertelen), som befinner seg på hjernens underside.
Alt som finnes i utstrekningens verden - res extensa - dvs. alle ting, er fullstendig årsaksbestemt av de fysiske lover. Dette ville også ha vært tilfelle med mennesket dersom mennesket ikke også hadde tatt del i res cogitans. Grunnen til at mennesket har følelser er at mennesket har sjel, hvilket det har fordi mennesket er en del av res cogitans. Ifølge Descartes medfører dette at dyr ikke har følelser, de er kun avanserte maskiner. At f.eks. en sau flykter når den ser en ulv betyr ikke at sauen føler frykt eller redsel, men kun at sauen er programmert til å reagere på denne måten. Alle aspekter ved dyrs adferd er ifølge Descartes kun uttrykk for mekaniske prosesser. Dersom man hevder at dyr har følelser, ved f.eks. å hevde at de kan føle frykt, glede eller smerte, gjør man ifølge Descartes den feil det er å tillegge ting menneskelige egenskaper.
At mennesket har fri vilje var ifølge Descartes selvinnlysende, og han ga uttrykk for dette på denne måten: «Det er så opplagt at vi har fri vilje at . . . dette må regnes som en av de første og vanligste ting vi opplever ved å se inn i oss selv.» (Jones III, s.180.)
ETIKK
Descartes arbeidet som nevnt praktisk talt utelukkende innen epistemologi, og det er derfor lite å finne om etikk i hans verker. Det lille som finnes tyder på at han hadde en stoisk holdning.
POLITIKK
Descartes hadde heller ikke mye å si om hvordan samfunnet bør organiseres, han var mest opptatt av at den enkelte skulle forbedre seg selv. I Discours de la Methode forsikret han at han ville legge vekt på å følge de lover som gjaldt, selv om enkelte av dem kunne være tvilsomme. (Det er mulig at han sa dette for å unngå å bli forfulgt. Til tross for at han på mange punkter var enig med Galilei, ble han ikke utsatt for noen form for forfølgelse. Kirken sørget dog for at hans bøker i meget lang tid var forbudt.) Han ga også uttrykk for at han betraktet det opplyste enevelde som den beste styreform.
TRE ANDRE RENESSANSETENKERE
Av det ovenstående er det lett å se at Descartes var rasjonalist. Han starter med noen «sikre» utgangspunkter - cogito-setningen og Guds eksistens - fra disse deduserer han sitt filosofiske system, og han velger å tro på det han kommer frem til fremfor det man kan slutte seg til utfra det man observerer i virkeligheten. Hans overbevisning om at dyr ikke har følelser er et eksempel på dette.
Descartes var ikke den eneste rasjonalisten på denne tiden, han fikk to viktige etterfølgere: Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.
Spinoza (1632-1677) arbeidet som linsesliper i Haag hele sitt voksne liv, kun fritiden brukte han til intellektuelt arbeid. Han fikk tilbud om fine og godt betalte stillinger, men da han var redd for at disse ville medføre at han måtte gå på akkord med sin integritet, foretrakk han å leve et liv i fattigdom.
Han følte seg tiltalt av Descartes’ matematiske tilnærmingsmåte til filosofiske spørsmål, og bygget opp sitt eget filosofiske system med matematikken som mønster. Hans bok om etikk, Ethica ordine geometrico demonstrata (Etikk, bevist på geometrisk vis), begynner med et stort antall definisjoner og aksiomer, og fortsetter med å utlede teoremer og korollarer av disse. (Et korollar er en selvinnlysende implikasjon.)
Som Descartes trodde Spinoza på Gud, men Spinozas gudsbegrep er svært annerledes: Siden Gud er uendelig kan det ikke eksistere noe annet enn Gud. Gud må derfor være identisk med naturen og naturlovene. Spinozas Gud er ikke personlig, Spinozas Gud er panteistisk.
Av dette er det ikke vanskelig å forstå at Spinoza var uenig med Descartes i at det finnes to substanser, han mente at det finnes kun en: Gud. Til gjengjeld har denne substansen to fremtredelsesformer, nemlig sjel og legeme, ånd og materie. Spinoza hevdet at det ikke er noen vekselvirkning mellom de to fremtredelsesformene.
Av denne grunn har Spinoza og Descartes ulik oppfatning på et annet viktig punkt: Spinoza benektet at mennesket har fri vilje, han hevdet at naturen er bestemt av de fysiske årsakslover og dette må også gjelde menneskets bevissthet. Få i filosofiens historie har fornektet den frie vilje mer energisk enn Spinoza.
Til tross for dette har Spinoza et syn på viljens frihet: frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse.
Leibniz (1646-1716) var, i motsetning til Spinoza, svært interessert i viktige stillinger. Han avslo et tilbud om et professorat i fødebyen Leipzig, men takket ja til en viktig stilling hos kurfyrst Johan Filip, som da var en av Tysklands viktigste politikere. Leibniz utførte endel viktige diplomatiske oppdrag, men det han huskes for er arbeider innen fag som matematikk og filosofi. Som matematiker oppdaget han differensialregningen samtidig med Newton.
Som filosof er Leibniz mest kjent for sin noe eiendommelige monadelære. Han var lite fornøyd med at det kun skulle finnes en eneste substans, slik Spinoza hevdet; Leibniz mente at det er uendelig mange substanser. Disse kalte han monader. Siden antallet monader er uendelig, kan de ikke være materielle - en uendelig mengde materielle ting kan ikke eksistere. Leibniz var derfor en metafysisk idealist. Alt som finnes er satt sammen av monader, hevdet han. Alle monader er forskjellige, men disse forskjellene er kun gradsforskjeller. Monadene kan sies å være levende, men de er avskåret fra verden, de kan ikke motta informasjon fra verden omkring, de er, som de gjerne omtales, «uten vinduer». Gud er den høyeste monade, lavere ned i hierarkiet finnes det monader av større eller mindre fullkommenhetsgrad, og aller lavest finnes de monader som danner den livløse del av naturen. Alle monader er skapt av Gud, og derfor er alle monaders forestillinger omtrent like. Disse forestillingene skiller seg fra hverandre kun i klarhet og tydelighet. (Her merker man påvirkningen fra Descartes.) De laveste monadene opplever kun uklare og ubevisste forestillinger. Dersom en monade kommer opp på et høyere nivå slik at den har bevisste forestillinger, kan den benevnes som en sjel. Oppnår den å kunne tenke fornuftig, kalles den en ånd. Et menneske består av en herskende sjelsmonade, og denne monaden er omgitt av lavere monader som har som oppgave å tjene den herskende monaden. Når mennesket dør, brytes forbindelsen mellom den sjelelige og de legemlige monader.
Monadene - og derfor også menneskene - kan ikke motta informasjon fra omverdenen. Hvordan kan da verden fungere så godt som den gjør? Leibniz svarte med å si at Gud har skapt monadene slik at det ser ut som om mennesker er i stand til å påvirke hverandre; Gud har skapt «den beste av alle mulige verdener», det finnes en «pre-etablert harmoni».
Goethe omtalte monadeteorien slik: «For et skuespill! Men kun et skuespill».
Den tredje tenkeren som bør nevnes her er engelskmannen Thomas Hobbes (1588-1679). Hans interesse for filosofi ble først vekket mens han var i førtiårsalderen. Tidligere var han blitt fascinert av matematikkens stringens og sikkerhet, men det var Galileis verker som gjorde ham interessert i filosofiske problemstillinger. Til tross for at han ikke var ung da han begynte sin filosofiske karriere, rakk han å forfatte et stort antall verker, ikke bare innen filosofi, men også innen matematikk, litteratur og historie; han arbeidet helt frem til han døde 91 år gammel.
Hobbes fikk ingen tilhengere blant andre filosofer i sin levetid - til det var han for ekstrem - men hans idéer har senere hatt en betydelig innflydelse.
Hobbes tok utgangspunkt i at virkeligheten består av materielle ting, og han hevdet at disse materielle ting er alt som eksisterer. De materielle tingene er i konstant bevegelse, og det er dette som er grunnen til at vi kan observere dem. (En slik teori ble også fremsatt av de tidlige atomister.) Også vår bevissthet kan forklares ut ifra de samme mekanistiske prinsipper som forklarer den fysiske virkelighet. Dersom vi er oppmerksom på noe, betyr dette at noe i virkeligheten er i bevegelse, og at denne bevegelsen forplanter seg til oss via sanseorganene og derved forårsaker opplevelsen. Det skulle ikke være vanskelig å forstå av dette at Hobbes var determinist.
Siden Hobbes var den første betydelige nominalist, vil vi ta med noen ord om hans begrepsteori. Han hevdet at begreper er subjektive, dvs. at vi danner begreper på basis av mer eller mindre vilkårlige likhetstrekk ved de gjenstander vi observerer. Grunnen til at vi gjør dette, er at det er hensiktsmessig. Det er ikke galt ifølge Hobbes å bruke ordet hest når man snakker om (det de fleste vil omtale som) mennesker, det er bare uhensiktsmessig. Siden det ikke er noen sammenheng mellom virkeligheten og de begreper vi bruker, er fornuftige, logiske resonnementer kun spill med ord. Hobbes hevdet derfor at kunnskap om virkeligheten egentlig er umulig.
Ifølge Hobbes er det kun ett grunnlag som kan benyttes for å si om noe er et gode eller et onde: Det som er godt, det er noe en liker, og det som er et onde, det er noe en ikke liker. Siden mennesket ikke har fri vilje og derfor må handle som det gjør, finnes det intet grunnlag for å si at enkelte handlinger, moralsk sett, er bedre enn andre. Å sette normer for korrekte handlinger er derfor både umulig og unødvendig.
Hobbes’ politiske filosofi er preget av hans oppfatning om at alle mennesker kun er ute etter en ting, nemlig å tilfredsstille sine egne kortsiktige egeninteresser. F.eks. trodde han at det var dette som egentlig var bakgrunnen for de krigene som herjet i England på hans tid - krig med Spania, borgerkrig mellom Cromwell og royalistene - og selv om partene begrunnet sin krigføring med høyverdige idealistiske prinsipper, var dette bare skalkeskjul for deltagernes kortsiktige egeninteresse. Denne kortsiktige egeninteressen er et uttrykk for selvoppholdelsesdriften, og denne, mente han, kunne forklares på rent mekanistisk vis.
Hobbes var meget oppsatt på at samfunnet skulle være fredelig og ordentlig, og han mente at den eneste måten å oppnå dette på var å ha en sterk, nesten allmektig stat; frihet ville kun føre til en alles kamp mot alle, og dette igjen ville føre til en total ødeleggelse. Den styreform han selv var mest tiltrukket av var det opplyste enevelde.