Gottfried Leibniz

Gottfried Wilhelm Leibniz.

Leibniz (1646-1716) var, i motsetning til Spinoza, svært interessert i viktige stillinger. Han avslo et tilbud om et professorat i fødebyen Leipzig, men takket ja til en viktig stilling hos kurfyrst Johan Filip, som da var en av Tysklands viktigste politikere. Leibniz utførte endel viktige diplomatiske oppdrag, men det han huskes for er arbeider innen fag som matematikk og filosofi. Som matematiker oppdaget han differensialregningen samtidig med Newton.

Som filosof er Leibniz mest kjent for sin noe eiendommelige monadelære. Han var lite fornøyd med at det kun skulle finnes en eneste substans, slik Spinoza hevdet; Leibniz mente at det er uendelig mange substanser. Disse kalte han monader. Siden antallet monader er uendelig, kan de ikke være materielle – en uendelig mengde materielle ting kan ikke eksistere. Leibniz var derfor en metafysisk idealist. Alt som finnes er satt sammen av monader, hevdet han. Alle monader er forskjellige, men disse forskjellene er kun gradsforskjeller. Monadene kan sies å være levende, men de er avskåret fra verden, de kan ikke motta informasjon fra verden omkring, de er, som de gjerne omtales, «uten vinduer». Gud er den høyeste monade, lavere ned i hierarkiet finnes det monader av større eller mindre fullkommenhetsgrad, og aller lavest finnes de monader som danner den livløse del av naturen. Alle monader er skapt av Gud, og derfor er alle monaders forestillinger omtrent like. Disse forestillingene skiller seg fra hverandre kun i klarhet og tydelighet. (Her merker man påvirkningen fra Descartes.) De laveste monadene opplever kun uklare og ubevisste forestillinger. Dersom en monade kommer opp på et høyere nivå slik at den har bevisste forestillinger, kan den benevnes som en sjel. Oppnår den å kunne tenke fornuftig, kalles den en ånd. Et menneske består av en herskende sjelsmonade, og denne monaden er omgitt av lavere monader som har som oppgave å tjene den herskende monaden. Når mennesket dør, brytes forbindelsen mellom den sjelelige og de legemlige monader.

Monadene – og derfor også menneskene – kan ikke motta informasjon fra omverdenen. Hvordan kan da verden fungere så godt som den gjør? Leibniz svarte med å si at Gud har skapt monadene slik at det ser ut som om mennesker er i stand til å påvirke hverandre; Gud har skapt «den beste av alle mulige verdener», det finnes en «pre-etablert harmoni».

Goethe omtalte monadeteorien slik: «For et skuespill! Men kun et skuespill».

← Baruch de Spinoza | Thomas Hobbes →