Spinoza (1632-1677) arbeidet som linsesliper i Haag hele sitt voksne liv, kun fritiden brukte han til intellektuelt arbeid. Han fikk tilbud om fine og godt betalte stillinger, men da han var redd for at disse ville medføre at han måtte gå på akkord med sin integritet, foretrakk han å leve et liv i fattigdom.
Han følte seg tiltalt av Descartes‘ matematiske tilnærmingsmåte til filosofiske spørsmål, og bygget opp sitt eget filosofiske system med matematikken som mønster. Hans bok om etikk, Ethica ordine geometrico demonstrata (Etikk, bevist på geometrisk vis), begynner med et stort antall definisjoner og aksiomer, og fortsetter med å utlede teoremer og korollarer av disse. (Et korollar er en selvinnlysende implikasjon.)
Som Descartes trodde Spinoza på Gud, men Spinozas gudsbegrep er svært annerledes: Siden Gud er uendelig kan det ikke eksistere noe annet enn Gud. Gud må derfor være identisk med naturen og naturlovene. Spinozas Gud er ikke personlig, Spinozas Gud er panteistisk.
Av dette er det ikke vanskelig å forstå at Spinoza var uenig med Descartes i at det finnes to substanser, han mente at det finnes kun en: Gud. Til gjengjeld har denne substansen to fremtredelsesformer, nemlig sjel og legeme, ånd og materie. Spinoza hevdet at det ikke er noen vekselvirkning mellom de to fremtredelsesformene.
Av denne grunn har Spinoza og Descartes ulik oppfatning på et annet viktig punkt: Spinoza benektet at mennesket har fri vilje, han hevdet at naturen er bestemt av de fysiske årsakslover og dette må også gjelde menneskets bevissthet. Få i filosofiens historie har fornektet den frie vilje mer energisk enn Spinoza.
Til tross for dette har Spinoza et syn på viljens frihet: frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse.