David Hume

Metafysikk og epistemologiEtikkPolitikk

Hume, som ble født i Edinburgh i 1711, regnes for å være den fremste av de empiristiske filosofer. Enkelte punkter i hans filosofi har fortsatt en betydelig innflydelse på det intellektuelle liv.

Ifølge Hume var den etablerte filosofi på hans tid dominert av meningsløse spekulasjoner, og den hadde lite med den vanlige mann og kvinnes liv å gjøre. Filosofien måtte derfor renses for uholdbare idéer og forestillinger, og Hume satte seg fore å gjøre denne opprydningen.

Humes første bok, A Treatise of Human Nature, var full av radikale og kontroversielle idéer, men til hans store skuffelse vakte den ingen oppmerksomhet da den ble utgitt. Etterhvert ble han allikevel betraktet som en betydelig tenker, først i Frankrike, men senere også i hjemlandet. Han døde i 1776.

METAFYSIKK OG EPISTEMOLOGI

Hume var av den oppfatning at de typisk metafysiske spørsmål – om hvorvidt det finnes en virkelighet, om ting er reelle og om de har varig eksistens osv. – er meningsløse.

Riktignok tvilte han ikke på at det eksisterer en verden omkring oss, men han hevdet at dette standpunktet ikke kan bevises eller begrunnes på noen måte. Også alle argumenter som tidligere hadde blitt benyttet for å begrunne dette, var uholdbare, og det var ifølge Hume heller ikke mulig å finne noen sammenheng mellom det som eksisterer omkring oss og den informasjon vi får via sansene.

Hume arbeidet hovedsakelig innen epistemologi. De resultater han kom frem til medførte at han til tross for de momenter som er nevnt ikke kunne unngå å ta standpunkt til endel metafysiske problemstillinger. Vi vil her derfor se på metafysikk og epistemologi under ett.

Humes erkjennelsesteoretiske utgangspunkt er en analyse av bevissthetens innhold. Han hevdet at bevisstheten inneholder inntrykk («impressions») og forestillinger («ideas»). Et inntrykk er den direkte sanseopplevelse av noe, f.eks. opplevelsen av varme, synet av et tre, duften av en rose, osv. Disse inntrykkene kan lagres i bevisstheten og taes frem igjen senere, men det man da tar frem er en forestilling. En forestilling kan også være sammensatt av flere forskjellige inntrykk.

Hume hevdet at inntrykkene er klare og livaktige, i motsetning til forestillingene, som kun er uklare gjengivelser av inntrykkene. Dette virker ikke urimelig, f.eks. er en direkte opplevet smerte (inntrykket) mer livaktig enn det man føler når man senere tenker på smerten (forestillingen). Og når man tenker på noe som er rødt, er forestillingen rødt mindre klar og livaktig enn dersom man ser noe som er rødt, f.eks. en brannbil.

Et viktig poeng for Hume var nå at alle forestillinger vi har, de må bygge på inntrykk, dvs. ha sin opprinnelse i (ett eller flere) inntrykk. (Dette viser klart Humes empirisme, en typisk rasjonalist vil ikke være enig i dette.)

Med utgangspunkt i dette prinsippet formulerte så Hume sin metode for korrekt tenkning: har man en forestilling om noe, skal man alltid spørre etter hvilket inntrykk som er opprinnelsen til forestillingen. Dette innebærer at absolutt alle forestillinger skal kunne reduseres til det inntrykk (eventuelt kombinasjoner av inntrykk) forestillingen er forårsaket av. Kan forestillingen ikke reduseres til noe inntrykk, må den forkastes. (F.eks. finnes det intet inntrykk som ligger til grunn for forestillingen «spøkelse», derfor eksisterer det ikke spøkelser.)

Dette er et utgangspunkt som virker tilforlatelig, men det fører til konsekvenser som selv Hume hadde vanskelig for å godta. La oss tenke oss at vi betrakter et eple. Vi vil se en bestemt form, en bestemt farve og en bestemt størrelse, vi vil kjenne en bestemt duft, og dersom vi holder det i hånden vil vi kjenne en bestemt tyngde, vi vil merke at overflaten har en bestemt temperatur, at overflaten har en bestemt struktur, tar vi en bit av det kjenner vi en bestemt smak, osv. Egentlig, sier Hume, er ikke dette eplet noe annet enn en slik samling av sanse-data. Hume trekker dette så langt som å si at eplet ikke er en selvstendig ting som har en selvstendig eksistens uavhengig av oss, eplet er intet mer enn denne samlingen av sansedata. Tingen, selve eplet, er noe vi setter sammen av de sansedataene vi observerer.

Også John Locke hadde tidligere vært inne på lignende tanker, men han hevdet at sansedataene ble holdt sammen av et spesielt stoff, et substratum, og at det er dette substratum som sørger for at det vi har omkring oss er fysiske gjenstander. Hume spør nå etter hvilket inntrykk som ligger til grunn for forestillingen om et slikt substratum. Hume kan ikke finne noe slikt inntrykk, og hevder derfor at noe substratum ikke kan eksistere. Av dette trekker så Hume den konklusjon at det ikke er ting, men kun sansedata som eksisterer.

Dette innebærer at eplet som sådan ikke eksisterer, det som eksisterer er en samling sansedata som i det bestemte øyeblikk vi sanser eplet opptrer samlet.

Hume hevder videre at det ikke er noen grunn til å tro at visse bestemte typer sansedata alltid opptrer samlet – de kan gjøre det, men det kan også hende at de ikke gjør det. At sansedata i dette øyeblikk sitter sammen slik at de for oss ser ut som et eple, betyr ikke at disse sansedataene vil sitte sammen på samme måte i neste øyeblikk. Hume hevder at det som  ser ut som et eple, i neste øyeblikk kan oppløses foran våre øyne. Verden består altså ifølge Hume ikke av ting, den består av sansedata.

Vi skal se på to eksempler hvor denne metoden blir benyttet. Først ser vi på Humes analyse av personlig identitet («selv», «jeg»).

I utgangspunktet vil antagelig de fleste hevde at et menneske er den samme person fra vuggen til graven. Hume deler ikke dette synet. Den person som omtales som Sokrates, er ifølge Hume intet mer enn summen av de inntrykk personene omkring Sokrates oppfatter med sine sanser. Hvert menneske ser, hører osv. og bruker så sin fantasi til å sette sanseinntrykkene sammen til en forestilling om noe enhetlig, i dette tilfellet personen Sokrates. Utgangspunktet for forestillingen om personen Sokrates er altså kun et antall sanseinntrykk. Sokrates selv vil antagelig være av den oppfatning at han er en person fra vuggen til graven, men Hume mener at dette bare er en illusjon. Selv ikke ved introspeksjon – ved å betrakte sine egne tanker, følelser, minner osv. – kan man komme frem til at en selv er en person. Hume hevder bestemt at alt dette er forestillinger, og at det ikke finnes noe inntrykk som disse forestillingene er bygget på. Noen personlig identitet, noe «jeg», eksisterer derfor ikke, påstår Hume. I dagligtale kan man av rent hensiktsmessighetsgrunner si at Sokrates er en person fra vuggen til graven, men i filosofiske og videnskapelige sammenhenger er det ifølge Hume meningsløst å hevde denslags.

På tilsvarende måte analyserer Hume årsaksbegrepet, og denne analysen er fortsatt meget innflydelsesrik. Kort fortalt går den ut på at det overhodet ikke finnes årsaksforhold i virkeligheten. Hume begrunner denne oppfatningen slik: Dersom vi ser at en sten treffer en glassrute, vil vi se at ruten knuses (forutsatt at stenen er tung nok, etc.). Folk flest vil si at stenen er årsaken til at ruten går i stykker – de har en forestilling om at stenen er årsaken. Humes spørsmål er nå: hvilket inntrykk ligger til grunn for denne forestillingen?

Vi har utallige ganger observert at dersom en sten treffer et vindu, går ruten i stykker. Hume hevder at man ikke av dette kan slutte at stenen er årsaken til at ruten går i stykker. Siden vi har sett dette skje så mange ganger, vil vi forvente at det samme vil skje også neste gang vi ser en sten bevege seg mot en glassrute, men det finnes intet inntrykk som ligger til grunn for forestillingen om at stenen er årsaken – derfor finnes det heller ingen årsak. Hume hevder altså at det kun er psykologiske grunner til at vi går ut fra at det finnes lover om årsak og virkning i virkeligheten omkring oss. Vi forventer at det samme skal skje hver gang, men vi kan ikke vite at det samme skal skje neste gang. Det vi tror er årsakslover, lover som sier oss hvordan ting oppfører seg i virkeligheten, er ikke lover i det hele tatt, men kun forventninger vi har. Det vi tror er naturlover, er kun forestillinger som har utgangspunkt i vår egen bevissthet. Hume hevdet derfor at det finnes intet grunnlag for å si at naturen er lovmessig.

Dette betyr ifølge Hume at vi ikke kan ha sikker kunnskap om lovmessigheter i naturen i det hele tatt, vi kan f.eks. ikke være sikre på at solen vil stå opp i morgen. Filosofihistorikeren W.T. Jones har formulert dette prinsippet slik: De fleste vil si at dersom vi kaster en mynt opp i luften, er det like stor sjanse – 50% – for å få kron som for å få mynt når den lander. Men Hume vil i dette tilfellet hevde at det er galt å si at det er like stor sjanse for mynt som for kron. Han vil hevde «at det er like stor sjanse for alt og ingenting. Mynten kan like gjerne bli stående på høykant eller begynne å synge «Ja, vi elsker» som å falle ned med mynt eller kron opp. Sannsynligheten for mynt eller kron er praktisk talt lik 0.» (Jones III, s.321.)

Det eneste vi har å bygge på som utgangspunkt for vår kunnskap er sansedata, eller mer korrekt, serier av sansedata. Selv om disse sansedataene ofte kommer i en slik rekkefølge at vi innbiller oss at vi ser gjenstander og årsakssammenhenger, kan vi aldri vite at verden omkring oss består av gjenstander, årsakssammenhenger, naturlover. Induksjon er derfor, ifølge Hume, ikke mulig.

Til tross for dette mener faktisk Hume allikevel at det finnes utsagn som er sanne. Han deler sanne utsagn inn i to grupper, noen er nødvendige, andre er betingede. De nødvendige er utsagn som nødvendigvis må være sanne. Et eksempel på et slikt utsagn er «alle ungkarer er menn». Dette utsagnet er sant fordi en ungkar pr. definisjon er en mann – at utsagnet er sant kan man derfor konstatere ved å undersøke definisjonene av de begrepene som inngår i utsagnet. Ifølge Hume sier slike utsagn intet om virkeligheten, de sier kun noe om hvordan vi helt vilkårlig har valgt å bruke ord – de handler kun om relations of ideas. De betingede utsagn er utsagn som sier noe om virkeligheten, f.eks. «jorden går i en ellipsebane om solen». Slike utsagn handler om fakta, om matters of fact, og de er betingede, dvs. de er ikke nødvendigvis sanne. Virkeligheten kunne godt vært annerledes, og det er intet som tilsier at slike utsagn vil være sanne også i neste sekund. Hume hevder altså at utsagn som nødvendigvis er sanne ikke kan si noe om virkeligheten, og at (sanne) utsagn som sier noe om virkeligheten ikke nødvendigvis vil være sanne i neste øyeblikk.

ETIKK

Som vi har omtalt tidligere handler etikk om å sette normer for korrekt handling, dvs. gi regler for hvordan man bør oppføre seg. Humes metode for korrekt tenkning går som vi har sett ut på at man alltid må finne det inntrykk som gir opphav til forestillingen. Men hvilket inntrykk ligger til grunn for forestillingen «bør»? Hume kunne ikke finne noe slikt inntrykk. Derfor hevdet han at normative utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske normer. Følgende Hume-sitat om er/bør-problemet illustrerer dette: «det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.»

Til gjengjeld mente han at en deskriptiv etikk er mulig. Hume mente at ved å undersøke hva folk anser som godt og hvordan gode mennesker oppfører seg, kan man konstruere en etikk ut ifra dette. (Deskriptiv betyr beskrivende; en deskriptiv etikk er derfor en etikk som beskriver hvordan gode mennesker handler.)

Hume mente dessuten at alle har en automatisk medfølelse for andre mennesker, en fellow feeling. Denne egenskapen er medfødt, den er et slags instinkt, og den er basis for all moral. Fellow feeling består i en fundamental følelse av sympati for andre mennesker. Det er denne medfødte følelsen som gjør at vi gleder oss når det går andre godt i en sak, selv om vi ikke er personlig involvert i den. Det er dette Hume bruker som kriterium for en god handling: En handling er god dersom vi kan gledes over utfallet selv om handlingen ikke angår oss selv.

At Hume brukte ordet feeling er verd å merke seg. Tidligere filosofer, spesielt de klassiske, greske filosofene, hadde lagt stor vekt på fornuftig tenkning og innsikt for å kunne finne ut hva som er riktig handling. Hume la større vekt på følelser og tro. (Hume var en av de første ikkekristne tenkere som benyttet følelser og tro som basis for etikken.) Ifølge Hume kan man ved å tenke rasjonelt kun komme frem til hvordan man best kan komme frem til et mål, man kan ikke finne ut hva som vil være et etisk korrekt mål, målene kan man kun finne ved å benytte følelser og tro. Hume hevdet derfor at alle normative vurderinger er følelsesmessig begrunnet – de er subjektive.

Det er derfor liten nytte i å studere etikk, det som er viktig å studere er hvordan mennesker har oppført seg opp til nå. Det er med andre ord i historien man ifølge Hume får svar på de etiske problemstillinger; ved å studere historiske personligheter finner man ut om de levet riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha. Hume var selv en betydelig historiker og han skrev et klassisk verk om Englands historie.

POLITIKK

En organisering av samfunnet må nødvendigvis forutsette visse etiske prinsipper. Siden det ifølge Hume ikke finnes objektive normer for rett og galt, og at det derfor heller ikke finnes etiske prinsipper (utenom fellow feeling), innebærer dette igjen at det ikke finnes noe etisk grunnlag for en foretrukket måte å organisere samfunnet på. Etter hvilke prinsipper skal da samfunnet organiseres? Hume hevdet at den eneste rimelige måte å organisere samfunnet på er å ha et system hvor alle kan gi uttrykk for sine oppfatninger og være med på å styre, og hvor flertallet bestemmer. Hume var med andre ord tilhenger av demokratiet.

*       *      *

Hume endte opp med å hevde at vi ikke kan vite noe om virkeligheten omkring oss, at verken sansene eller fornuften kan gi pålitelig kunnskap, at det ikke er mulig å fastslå objektive, etiske normer, og derfor at samfunnet må være demokratisk. Dette er en total skeptisisme. Vi kan her ikke motstå fristelsen til å sitere hva Hume selv mente om sin egen filosofi. Følgende er Humes egne ord i A Treatise of Human Nature fra 1738:

«Jeg spiser med mine venner, jeg spiller backgammon, jeg konverserer, og jeg nyter tilværelsen sammen med dem; og når jeg etter tre eller fire timers fornøyelser kommer hjem for å fortsette mitt filosofiske arbeid, virker mine spekulasjoner så kalde, så søkte og latterlige, at jeg har store problemer med å kunne fortsette . . . .

Jeg er rede til å kaste alle mine bøker og skrifter på ilden, og sverge aldri mer å gi avkall på livets gleder for isteden å tenke og filosofere . . . » (Jones III, s.348.) Men Humes nysgjerrighet etter å finne svar på de fundamentale spørsmål var for stor, så han kunne ikke motstå fristelsen til å fortsette.

Hume kommenterte også spørsmålet om hvorfor man skulle interessere seg for filosofi. Det finnes ingen god grunn til å studere filosofi – bortsett fra det faktum at for enkelte personer er filosofi et behagelig tidsfordriv.

← George Berkeley | Jean-Jacques Rousseau →