John Locke

Locke (1632 -1704) var til å begynne med mer interessert i litteratur og naturfag enn filosofi, hans interesse for filosofi ble ikke vekket før han kom over Descartes‘ verker.

Man kan si at Lockes filosofi på overflaten ser ut som om den er sterkt forkjellig fra Descartes’, men dersom man går litt nøyere inn på den, viser det seg at det er store likhetspunkter. Det er kanskje mest korrekt å betrakte Locke som en overgangsfigur mellom rasjonalismen og empirismen. Locke hevder, som Aristoteles og i motsetning til Descartes, at mennesket ikke besitter medfødte idéer; alle idéer og forestillinger kommer fra erfaringen. Mennesket observerer virkeligheten, og det er disse observasjonene som gir tanken materiale å arbeide med.

Locke skiller mellom enkle og sammensatte forestillinger. De enkle forestillinger er slike som f.eks. objekters utstrekning, form og bevegelse. De sammensatte forestillinger er slike som f.eks. farge, lukt og smak.

De enkle forestillinger – eller de såkalte primære sansekvaliteter – sier oss noe om hvordan virkeligheten er. De sammensatte forestillinger – eller de såkalte sekundære sansekvaliteter – sier ifølge Locke ikke noe om hvordan ting egentlig er, de er egenskaper vi «tillegger» ting idet vi sanser dem, de har ingen eksistens utenfor bevisstheten. Locke hevder derfor at ting i seg selv ikke har lukt og smak, men disse egenskapene tillegger vi tingen idet vi lukter eller smaker på den. Dette synet innebærer at uten noen som ser vil det ikke være noen farger, uten noen som lytter vil det ikke finnes noen lyder, osv. – uten noen observatør vil kun de primære sansekvaliteter eksistere. (Denne oppdelingen i primære og sekundære sansekvaliteter er ikke ny med Locke, den finnes både hos Galilei og Descartes, men det er Locke som formaliserer denne teorien.) Lockes teori innebærer derfor at all sansning er ufullkommen, og siden det er via sansene vi har kontakt med virkeligheten, har vi kun ufullkomne forestillinger om hvordan virkeligheten egentlig er. Noen eksakt videnskap er derfor, ifølge Locke, ikke mulig.

Lockes politiske syn fikk stor betydning for den politiske utvikling. Locke selv var en kristen puritaner, men han var en stor tilhenger av toleranse i politiske og religiøse spørsmål. Statens oppgave skal ikke være å fremme bestemte synspunkter verken på disse eller andre områder, hevdet han. Det er heller ikke ifølge Locke statens oppgave å hjelpe mennesker ved å gi dem mat, klær, hus eller arbeid, statens oppgave er kun å beskytte individenes rettigheter. Dette vil i hovedsak si å beskytte eiendomsretten. Locke utarbeidet en omfattende rettighetsteori, og denne har vi nevnt i bokens første del. Vi vil dog legge til at Locke ikke var lojal mot de fundamentale prinsipper i sin politiske filosofi.

Lockes politiske idéer kom i stor grad til å prege ikke bare de norske, men også de amerikanske grunnlovsfedrene, spesielt Thomas Jefferson, som forfattet den amerikanske uavhengighetserklæring: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ».

← Francis Bacon | George Berkeley →