Ayn Rand

Ayn Rand

MetafysikkEpistemologiEtikkPolitikkEstetikk

Ayn Rand ble født i St. Petersburg, Russland, i 1905. I 1926 klarte hun å komme seg til USA, hvor hun oppholdt seg til sin død i 1982. Hun skrev både romaner og essays, og i disse la hun frem et altomfattende filosofisk system med standpunkter i alle filosofiens hovedgrener. Hun hevdet at dette systemet var et integrert, sammenhengende og konsistent system, og hun ga det et eget navn: Objektivismen.

Til forskjell fra de fleste andre filosofer står Ayn Rand ikke i den platonske, men i den aristoteliske tradisjon. Dette innebærer blant annet at hennes idéer på de fleste områder er stikk i strid med de idéene som dominerer vestens kultur. Siden en del av hennes filosofiske virksomhet bestod i kritikk av disse dominerende idéene, vil vi her ta med en del av denne kritikken.

Det bør også nevnes at hun ikke er særlig godt ansett i de filosofiske miljøer ved universitetene. Antagelig skyldes dette dels hennes lett tilgjengelige form, og dels hennes sterke og engasjerte motstand mot dominerende idéer som subjektivisme, mystisisme, relativisme, altruisme og kollektivisme.

METAFYSIKK

Omkring oss ser vi ting: trær, hus, biler, osv. Ifølge Ayn Rand er disse tingene uavhengig av vår bevissthet; de påvirkes ikke av våre ønsker, drømmer og forhåpninger. Dersom det regner, regner det selv om vi skulle ønske at det var pent vær. Virkeligheten er altså uavhengig av vår bevissthet, og den er absolutt, dvs. at den ikke kan forandres ved ønsketenkning. Det er også selvinnlysende både at det eksisterer noe omkring oss, og at det er uavhengig av vår bevissthet. Objektivismen tar altså virkeligheten som et aksiomatisk utgangspunkt, og Ayn Rand formulerte på denne bakgrunn aksiomet existence exists. (Aksiomer er identifiseringer av grunnleggende, uunngåelige sannheter, sannheter som selv de som forsøker å benekte dem må ta for gitt.)

Eksistensialistenes undring over hvorfor det eksisterer noe, er ifølge Ayn Rand en fundamentalt forfeilet angrepsmåte; hun hevdet at all tenkning må ta utgangspunkt i det som eksisterer—det finnes intet alternativ til virkeligheten, virkeligheten er alt som eksisterer. Som en konsekvens av å ta virkeligheten som et aksiomatisk utgangspunkt følger at Descartes‘ utgangspunkt, «Jeg tenker, altså er jeg», er galt som et utgangspunkt. Å tenke er ifølge Ayn Rand å behandle informasjon man i utgangspunktet har fått via sansene fra virkeligheten. Tenkning, dvs. bruk av bevisstheten, kan derfor ikke være det mest primære, virkeligheten må være det mest primære.

Descartes’ utgangspunkt—at det er selvinnlysende både at mennesket har bevissthet og at virkeligheten kan betviles—førte til at senere filosofer etterhvert fikk store problemer med å hevde at det finnes en virkelighet utenfor bevisstheten, og dette er igjen hovedårsaken til dagens meget utbredte subjektivistiske retninger. Ayn Rand var enig i at det er selvinnlysende at mennesker har bevissthet, men hun hevdet at man først kan slutte dette etter at man har sluttet at det finnes en virkelighet omkring oss.

Aksiomet existence exists har to korollarer: det ene er at mennesket har evne til å oppfatte denne virkeligheten; det andre er at det vi observerer har identitet, at det er det det er. Alt som eksisterer er noe bestemt, alle ting har en bestemt identitet, og intet kan eksistere uten at det er noe bestemt: «eksistens er identitet». Dette i motsetning både til eksistensialistene, som hevdet at «eksistens kommer foran essens» (identitet), og pragmatikerne, som hevdet at virkeligheten er ubestemt inntil den er undersøkt.

I likhet med Aristoteles hevdet Ayn Rand at loven om årsak og virkning gjelder absolutt, og at dette prinsippet er en følge av at alt som eksisterer har identitet. I bestemte situasjoner vil derfor ting oppføre seg på bestemte måter. For eksempel vil en ballong fylt med helium stige opp dersom den slippes, fordi en av heliums egenskaper er at den er lettere enn luft, og på samme måte vil en ballong fylt med vann falle ned; vann er tyngre enn luft. Derfor hevder Objektivismen at naturen er regelmessig—det finnes absolutte lovmessigheter i naturen (men det finnes fortsatt slike lovmessigheter som ennå ikke er oppdaget).

Ayn Rand hevdet også at mennesket har fri vilje. I hvert øyeblikk er det opp til det enkelte menneske selv å velge mellom å fokusere sin bevissthet, sine tanker—eller å la tankene vandre avsted. Det er dette viljens frihet består i. Også den som forfekter determinisme forutsetter egentlig at mennesker har fri vilje. Man tar et standpunkt ved at man først undersøker et saksforhold, deretter vurderer argumentene, og så velger det standpunkt som argumentene best støtter opp om. Deterministen har altså valgt å hevde determinismen som et korrekt standpunkt—og dette er en selvmotsigelse. Sier deterministen derimot at han ikke har valgt, men er determinert til å hevde dette, kan han ikke ha noen velbegrunnet mening om hvorvidt det er et korrekt standpunkt eller ikke.

EPISTEMOLOGI

Ifølge Ayn Rand er mennesket slik utstyrt at det er i stand til direkte å observere virkeligheten—det er galt å hevde at vi observerer sansedata. Riktignok er det slik at hos noen individer kan sanseapparetet være skadet, og det er dette som er årsaken til at noen mennesker ikke kan se forskjeller andre kan se (for eksempel mellom rødt og grønt). Det er imidlertid helt uholdbart å slutte av dette at virkeligheten er forskjellig for forskjellige individer. Virkeligheten er den samme for alle. Objektivismen tar også avstand fra John Lockes oppdeling i primære og sekundære sansekvaliteter. All sanseinformasjon mottaes med sansene fra virkeligheten, og alt gir gyldig og korrekt informasjon om hvordan virkeligheten er beskaffet. I motsetning til Locke hevdet Ayn Rand derfor at begge typer sansekvaliteter har den samme epistemologiske status, og at de er like virkelige.

I motsetning til for eksempel kristendommen sier Objektivismen at abstrakt kunnskap, dvs. kunnskap utover det vi direkte kan sanse, kun kan oppnåes ved fornuftsmessig tenkning. Siden sammenhengen mellom virkeligheten og fornuften er bestemt av sammenhengen mellom virkeligheten og det redskap fornuften arbeider med—begrepene— hevdet Ayn Rand at begrepsteori er et av filosofiens aller viktigste arbeidsområder. Begreper dannes ved at vi mentalt ordner de tingene vi observerer i grupper, og at hver gruppe består av ting som ligner hverandre. Men hva vil det si at ting «ligner» hverandre? Dette spørsmålet har filosofer stilt til alle tider uten at de har klart å finne noe akseptabelt svar. (Se kapitlet om begrepsteori foran.) Av denne grunn har mange gitt uttrykk for at tenkning ikke har noen objektiv forankring i virkeligheten.

Ayn Rand hevdet å ha løst dette problemet. Likhet, hevdet hun, betyr i denne sammenhengen at de ting som ligner hverandre har de samme kjennetegn, men i forskjellig grad. La oss som eksempel se på begrepet «hus». Alle hus har vegger, tak, dører, vinduer—men både antallet og størrelsen varierer. Antall dører kan variere, og størrelsen kan variere, antallet vegger er ofte fire, men kan variere, også målene på veggene varierer fra hus til hus, vinduene kan variere i størrelse og antall osv.—alle hus har de samme kjennetegn, men i forskjellig grad.

Dette metafysiske faktum er grunnlaget for Ayn Rands begrepsteori: begreper dannes ved det hun kalte measurement-omission. Mentalt sorterer man i grupper ting som har de samme kjennetegn i forskjellig grad. Deretter danner man et begrep for tingene i gruppen ved å ignorere de spesifikke målene, samtidig som man beholder kjennetegnene. (Det er dette abstraksjonsprosessen består i.) Hver enkelt ting har—og må ha—de aktuelle kjennetegn i en bestemt grad, men kan ha dem i stor eller liten grad. Begrepsdannelsen sluttføres ved at man benevner begrepet med et konkret symbol, et ord. Denne måten å danne begreper på medfører at begreper er objektive, dvs. at de er dannet på basis av metafysiske fakta, og ved at bevisstheten gjennomgår en bestemt prosess. Ayn Rands begrepsteori er således ikke nominalistisk. Siden begrepene kun eksisterer i menneskers bevissthet, er den heller ikke en form for realisme.

Man må også være oppmerksom på at man kun kan si at to ting ligner på hverandre hvis de kontrasteres med en tredje ting: Hvorvidt to stoler (en kontorstol og en lenestol) ligner på hverandre kan man kun hevde dersom de kontrasteres med en tredje ting, for eksempel en bil. Den funksjon begreper fyller er å systematisere den informasjon sansene gir oss. Språkets fremste oppgave er derfor å gjøre oss i stand til å tenke med forankring i virkeligheten. Det er forøvrig virkeligheten, ikke språket, som er filosofiens arbeidsområde; språket er primært et instrument for å beskrive virkeligheten.

I motsetning til både rasjonalister og empirister hevdet Ayn Rand at sansene og fornuften sammen er den eneste vei til erkjennelse. Fornuften definerte hun som «evnen til å identifisere og integrere det materiale man får fra sansene». (Rand: The Virtue of Selfishness, NAL, New York 1964, s. 20.) Det ligger i dette at all kunnskap må ha utgangspunkt i den sansbare virkelighet. Det materiale vi får via sansene behandles av fornuften, metoden som benyttes er logikk. Logikkens utgangspunkt er at selvmotsigelser ikke eksisterer i virkeligheten. For Ayn Rand—som for Aristoteles—er ikke logikken et sett med tilfeldige regler, den er de lover man må følge for at ens tenkning skal være i overensstemmelse med virkeligheten.

Et begrep refererer til noe i virkeligheten; dette «noe» er begrepets referent. Ifølge Objektivismen er begrepets erkjennelsesmessige innhold alt man vet om det som begrepet refererer til. Dette standpunktet er i strid med de mest utbredte holdninger; de fleste filosofer hevder at et begreps erkjennelsesmessige innhold kun er det som er inneholdt i definisjonen. Begrepet «menneske» inneholder derfor ifølge Objektivismen alt man vet om mennesket: at det har en kropp, kan bevege seg, har evnen til rasjonell tenkning, har humoristisk sans, bruker klær når det er kaldt, trenger oksygen for å leve, lager redskaper, kan lære seg tekniske ferdigheter som å kjøre bil og fly, spalte atomer, bygge skyskrapere, osv. Begrepet «menneske» refererer altså til noe som har alle disse og et utall andre kjente (og ennå ukjente) egenskaper.

Skal man klare å holde begreper klart fra hverandre, må man ha definisjoner. Et begreps definisjon skal ifølge Ayn Rand identifisere de mest essensielle egenskaper ved referentene. De mest essensielle egenskaper er de som forklarer flest mulig av de andre egenskaper som referentene har. De mest essensielle egenskaper mennesket har er at det er et levende vesen, og at det har evnen til rasjonell tenkning. Det er menneskets evne til rasjonell tenkning som forklarer at det kan lage redskaper, lære seg ferdigheter, spalte atomer, bygge skyskrapere, osv. Derfor må «menneske» defineres som «et rasjonelt dyr».

Prinsippet om at definisjoner skal identifisere det essensielle betyr at det er galt—ikke bare uhensiktsmessig å definere «menneske» som «det vesen som bruker redskaper» eller «det dyr som har humoristisk sans». Disse to utsagn er selvfølgelig sanne, men ifølge Objektivismen er de gale som definisjoner, fordi de bryter kravet om essensialitet; evnen til å lage redskaper og besittelsen av humoristisk sans er ikke essensielle egenskaper, men resultater av menneskets evne til rasjonell tenkning.

Objektivismen er på mange områder i samsvar med Aristoteles’ filosofi, men det finnes også viktige forskjeller. En forskjell er deres ulike teorier om hva det essensielle består i. Ifølge Aristoteles har alle ting som hører inn under det samme begrep en metafysisk essens som sin viktigste bestanddel. Ifølge Ayn Rand derimot finner man ved rasjonell tenkning frem til egenskapene ved ting, og ved en systematisk analyse av disse egenskapene finner man ut hvilke egenskaper som er de mest essensielle. «Aristoteles regnet «essens» som metafysisk; Objektivismen regner den som epistemologisk». (Rand: Introduction to Objectivist Epistemology, NAL, New York 1990, s. 52.)

Ayn Rand hevdet som nevnt at et begreps erkjennelsesmessige innhold er alt vi vet om referentene. Siden Kants tid har imidlertid det vanlige vært å likestille et begreps erkjennelsesmessige innhold med definisjonen. Dette har ført til at det har oppstått et skille mellom tenkning og virkelighet: Analytiske sannheter sier intet om virkeligheten, blir det hevdet, mens empiriske (syntetiske) sannheter ikke nødvendigvis er sanne. Dersom man godtar at et begrep kun inneholder den kunnskap som er inneholdt i definisjonen, er det ikke mulig å bevise noe annet om mennesket enn at det er et rasjonelt dyr; man kan for eksempel ikke bevise at mennesker trenger oksygen for å leve.

I skarp kontrast til dette står altså Ayn Rands begrepsteori, som innebærer at alt vi vet om referentene inngår i begrepet. Denne begrepsteorien medfører at inndelingen i analytiske og syntetiske utsagn må avvises, og dermed at alt som er sant kan bevises, og at alt som kan bevises er sant. (Vanligvis benyttes begrepet «bevis» kun i deduktive sammenhenger.)

Siden Objektivismens metafysiske utgangspunkt er virkeligheten, er dens begrepsteoretiske utgangspunkt at alle begreper må dannes med utgangspunkt i virkeligheten. Begreper som er dannet uten basis i virkeligheten—for eksempel «spøkelse» og «enhjørning»—må betraktes som ugyldige. Dette innebærer selvsagt ikke at alle begreper må ha direkte sansbare referenter; hverken «samfunn» eller «politikk» eller «frihet» har direkte sansbare referenter. De er allikevel dannet med utgangspunkt i virkeligheten. Begrepet «gud» er derimot ikke dannet med utgangspunkt i den sansbare virkelighet—og er derfor et ugyldig begrep.

Er sikker kunnskap om virkeligheten mulig? Ayn Rand svarte ja på dette, i motsetning til praktisk talt alle andre filosofer. En av årsakene til at Ayn Rands standpunkt så klart avviker fra den allment aksepterte oppfatning, er at hun i motsetning til tidligere filosofer la stor vekt på forskjellen mellom begrepene «allvitenhet» og «sikkerhet». Det er opplagt at mennesket ikke er allvitende—vi får stadig ny kunnskap om alle mulige emner. Men vi kan allikevel ha sikker kunnskap, hevdet Ayn Rand. Ifølge Objektivismen er en slutning sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante kunnskapssammenheng peker i en retning og intet bevismateriale peker i noen annen retning, og dersom dette bevismaterialet er av så betydelig omfang at ingen annen slutning er mulig.

Av dette følger at «sikkerhet» er avhengig av sammenhengen; det er et kontekstuelt begrep (kontekst er definert som «the sum of cognitive elements conditioning an item of knowledge»). for eksempel sluttet man i den klassiske Newtonske fysikk med sikkerhet at et legemes masse er konstant. Nå derimot, vet man at et legemes masse øker med hastigheten. Betyr dette at Newtons fysikk er feil? Nei, ville Ayn Rand ha svart, i den «gamle» konteksten trakk man den slutningen man kunne trekke og måtte trekke; i denne konteksten tydet alt tilgjengelig bevismateriale på at legemers masse er konstant.

Innen klassisk Newtonsk fysikk er altså konteksten «små hastigheter». Omkring 1900 fant man imidlertid ut at legemers masse øker med hastigheten. Dette innebærer derimot ikke at den Newtonske fysikk er feil, for nå har man nemlig en annen kontekst: «store hastigheter». Det er derfor ikke slik at den nye kunnskapen motsier den gamle, man kan fremdeles bruke den gamle teorien—at massen er konstant—i den gamle konteksten: «små hastigheter». Ny kunnskap motsier ikke gammel kunnskap, ny kunnskap er en utvidelse av gammel kunnskap, dvs. gjelder i en større, mer omfattende kunnskapskontekst, og presiserer samtidig gyldighetsområdet for den gamle kunnskapen. Induktive slutninger er altså ifølge Objektivismen sikre i den relevante kontekst.

Som et annet eksempel på Ayn Rands vektlegning av en kontekstuell betraktningsmåte, tar vi med den Objektivistiske holdning til perfeksjon. Det er en utbredt oppfatning—som stammer fra Platon—at det perfekte kun kan finnes i en annen dimensjon, og at det er uoppnåelig i vår virkelighet. Ifølge dette synet finnes det for eksempel ingen perfekte kuler i virkeligheten; ikke engang en fabrikkny biljardkule regnes som en perfekt kule. Objektivismen hevder derimot at noe er perfekt dersom dets muligheter er realisert så godt det lar seg gjøre i den relevante kontekst.

En fabrikkny biljardkule er ifølge dette synet en perfekt kule. Til innvendingen om at man i et mikroskop vil se at overflaten allikevel er uregelmessig, er svaret at dette er en annen kontekst; kulen skal benyttes på makronivå, ikke på mikronivå, og det er på makronivå vi vurderer kulen som perfekt. For at et resonnement skal være i overensstemmelse med virkeligheten, må det være logisk. For Ayn Rand betyr dette ikke bare at alle resonnementer må følge reglene for induksjon og deduksjon, men også at alle slutninger må være kontekstuelle. Et eksempel på en kontekstuell betraktningsmåte så vi ovenfor. Prinsippet om kontekstualitet innholder også andre elementer; her vil vi nevne integrasjon, og det såkalte bevisbyrdeprinsippet. (Disse prinsippene er dog ikke originale med Ayn Rand.)

Siden det kun finnes ett univers, er alt som eksisterer aspekter ved dette universet. Dette medfører at hver ting påvirker andre ting. Alt henger derfor sammen; det finnes ingen fullstendig isolerte fakta. Siden kunnskap alltid er kunnskap om virkeligheten, henger all kunnskap sammen. All ny informasjon må derfor, for å kunne kvalifisere som kunnskap, integreres motsigelsesfritt med den kunnskap man allerede har.

La oss gi et eksempel på anvendelsen av integrasjon ved logiske slutninger: Dersom man observerer mange svaner og ser at alle er hvite; kan man da slutte at alle svaner er hvite? Vår øvrige kunnskap sier blant annet at dyr av samme art godt kan ha forskjellig farge. Dersom man integrerer den kunnskap man fikk ved observasjon med denne kunnskapen, ser man lett at man ikke kan slutte at alle svaner er hvite.

En vanlig måte å begrunne påstanden om at Gud finnes, er å henvise til at fornuften sier oss noe om denne virkeligheten. Om det som finnes bortenfor, der tier fornuften, der må vi bruke andre metoder—for eksempel tro, følelser, intuisjon. Ayn Rands svar på dette var at fornuften tier aldri. All erkjennelse må ta utgangspunkt i den sansbare virkelighet, og fra denne kan vi logisk slutte for eksempel at det finnes atomer, selv om disse ikke kan sanses direkte. Men man kan ikke logisk slutte at Gud eksisterer. Bevisbyrdeprinsippet sier nemlig at det er den som fremmer en positiv påstand som må begrunne eller bevise at det han sier er sant.

Dette prinsippet er velkjent innen rettsvesenet, hvor det er påtalemakten som må bevise tiltaltes skyld. På samme måte er det med påstander om at Gud eksisterer: Bevisbyrden hviler på den som kommer med påstanden. Siden det ikke finnes noen som helst rasjonell begrunnelse for Guds eksistens—og dette er noe alle religiøse personer i vår tid innrømmer—kan man rasjonelt slutte at Gud ikke eksisterer. Dette prinsippet viser også hvor uholdbart agnostikerens standpunkt er. En agnostiker innrømmer at det ikke kan bevises at Gud eksisterer, men han hevder også at det heller ikke kan bevises at Gud ikke eksisterer. Derfor er spørsmålet åpent, hevder han.

Ifølge Ayn Rand likestilles her det som er bevist—at det ikke finnes noen rasjonelle grunner til å hevde at Gud eksisterer—med vilkårlige, ubegrunnede påstander om at Gud eksisterer. Agnostikeren likestiller med andre ord fornuftige, velbegrunnede, saklige argumenter med vilkårlige, ubegrunnede, og usaklige påstander, og dette må karakteriseres som en epistemologisk forbrytelse.

Bevisbyrdeprinsippet må også benyttes i en lang rekke andre sammenhenger, for eksempel i forbindelse med påstander om at solen ikke vil stå opp i morgen. Slike påstander begrunnes aldri, de er alltid vilkårlige og ubegrunnede, og de må derfor uten videre avvises.

Ifølge Ayn Rand kan man i et resonnement heller ikke se bort fra den hierarkiske struktur begrepsdannelsen nødvendigvis har fulgt. Noen begreper er mer fundamentale, mer grunnleggende enn andre, og derfor må begreper dannes i bestemte rekkefølger; noen begreper kan først dannes etter at man har dannet andre begreper. Man har for eksempel dannet begrepene «menneske» og «dyr» før man har dannet begrepet «primat». Dersom man i et resonnement ser bort fra slike hierarkiske strukturer, kan konklusjonen bli gal. Det er denne type logisk feil som ligger bak påstander om at verden ikke består av fysiske objekter, men av prosesser, slik for eksempel Heraklit og Hegel hevdet. Fordi en prosess er noe som skjer med en ting,  man danne begrepet «ting» før man kan danne begrepet «prosess»—og derfor er det galt å si at virkeligheten består av prosesser, og at ting er manifesteringer av prosesser.

Likeledes er det galt å si at mennesket først og fremst må betraktes som en del av en gruppe (klassen, samfunnet). Disse begrepene kan ikke dannes før man har dannet begrepet «menneske»—enhver gruppe er en bestemt samling av mennesker. Å si at mennesket først og fremst er en del av samfunnet er derfor å ignorere hvordan begrepet «samfunn» er dannet. Resonnementet som spissformuleringen «eiendom er tyveri» bygger på, inneholder også et brudd med begrepsdannelsens hierarkiske struktur. Man må ha definert «eiendom» før man kan definere «tyveri»—tyveri er en handling hvor man bemektiger seg andres eiendom. «Eiendom» er derfor et begrep som er lavere i hierarkiet enn «tyveri», og «tyveri» forutsetter derfor at begrepet «eiendom» eksisterer. Å si at «eiendom er tyveri» er derfor ifølge Ayn Rand meningsløst.

Dersom man er rasjonell i sine erkjennelsesprosesser, vil det være slik at jo mer man lærer, jo mer vil man forstå—all kunnskap henger sammen. (Å være rasjonell betyr å være virkelighetsorientert og logisk.) Ayn Rand la stor vekt på virkeligheten som den eneste referanseramme, hun hevdet at et resonnement bare er logisk dersom det fundamentalt sett starter med noe som er sant, dvs. med noe som stemmer overens med virkeligheten.

Siden Ayn Rand kalte sin filosofi Objektivismen, skulle man forvente at objektivitet er et sentralt tema. Hva innebærer objektivitet? I metafysikken betyr objektivitet at virkeligheten er uavhengig av enhver bevissthet. I epistemologien er objektivitet mer komplisert. Kort fortalt er en vurdering objektiv dersom den er basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover. Slike vurderinger skal videre foretaes ut fra rasjonelle standarder for sikkerhet (dvs. ikke allvitenhet) og perfeksjon (dvs. ikke den platonske, uoppnåelige standard).

Ifølge Objektivismen kan kunnskap bare oppnåes ved hjelp av sansene og fornuften. Allikevel legger Objektivismen stor vekt på følelsene. De fleste tenkere før Ayn Rand oppfattet imidlertid følelser som noe gitt, som noe primært som ikke kunne analyseres videre. (Vi har sett flere eksempler på dette tidligere i boken, f.eks. Humes fellow feeling).

I motsetning til disse filosofene hadde Ayn Rand det standpunkt at alle følelser er resultater av tidligere tenkning og verdivalg. Blir det for eksempel rettet en ladet pistol mot en voksen person, vil han umiddelbart og automatisk føle frykt. Rettes det samme våpenet mot et spedbarn, vil det kanskje ikke reagere i det hele tatt, eller det vil kanskje fryde seg over et nytt leketøy. Grunnen til at de følelsesmessige reaksjoner er så forskjellige er at den voksne fra tidligere tenkning vet hva en pistol kan forårsake, mens spedbarnet ikke vet noe om dette og derfor ikke føler noen frykt.

La oss her ta med noen praktiske eksempler på hvordan et menneske ved tenkning og verdivalg programmerer sin bevissthet og dermed sine følelsesmessige reaksjonsmønstre. Blir man fortalt at det finnes en Gud som har skapt verden og som passer på alt som skjer, velger man selv om man vil avvise eller godta dette. Godtar man dette, kan man for eksempel komme til å få dårlig samvittighet når man handler i strid med noe som er fremstilt som Guds ønske. Blir man fortalt at mennesker med en annen hudfarve er mindreverdige, er det også opp til en selv om man vil godta eller avvise dette. Godtar man det, kan man senere komme til å ha negative følelser for disse menneskene. Etterhvert som man blir eldre vil man ved å tenke rasjonelt kunne korrigere de vurderinger som ikke har en holdbar begrunnelse. Det er de som ikke foretar en slik opprydding som opplever at følelser og fornuft iblant er i strid med hverandre. (Slike oppryddingsprosesser kan selvfølgelig iblant være meget vanskelige.) Følelser er altså resultater av tidligere tenkning og verdivalg, og kan iblant være uttrykk for at man bare har akseptert det man er blitt fortalt tidligere i livet.

Det er ifølge Ayn Rand på denne måten—ved tenkning og verdivalg—at den enkelte skaper sin personlighet. Som Aristoteles hevdet hun at mennesket er født tabula rasa, men ved stadige vurderinger programmerer hver enkelt sin bevissthet og sine reaksjonsmønstre.

Ifølge Objektivismen har følelser i seg selv derfor ikke noen erkjennelsesmessig gyldig status. Dersom man føler at noe er riktig (eller galt) betyr dette at det er (eller ikke er) i overensstemmelse med de idéer man allerede er i besittelse av, og med de verdivalg man allerede har foretatt. Selv om man føler at noe er riktig, kan man derfor ikke slutte at det er riktig. Om noe er riktig eller galt kan kun avgjøres ved fornuftsmessig tenkning. Forøvrig gir følelser informasjon om graden av viktighet av noe man opplever—den glede de fleste nybakte foreldre føler er et tydelig tegn på hvor viktig det nyfødte barnet er for dem. Følelsene gir også signaler om hvor man bør eller ikke bør fokusere sin oppmerksomhet—liker man for eksempel ikke tall, bør man ikke begynne å studere matematikk. Følelser er derfor uunnværlige—de er nødvendige for å kunne leve.

Ayn Rand hevdet videre at tro—som i religiøs tro—fundamentalt sett ikke er annet enn følelser. Å hevde at noe er riktig fordi man tror det, er for Ayn Rand det samme som å hevde at noe er riktig fordi man føler det. Og å hevde at noe er riktig fordi man føler det, er ifølge Objektivismen epistemologisk ugyldig.

ETIKK

I motsetning til de fleste andre etiske teorier tar Ayn Rands etikk ikke utgangspunkt i hvilke verdier som er nødvendige, men i hvorfor verdier i det hele tatt finnes. Siden verdier er noe man handler for å oppnå og/eller beholde, fører dette til neste spørsmål: Hvorfor må man handle? Dette besvarte hun ved å henvise til at alle levende vesener besitter liv, men overlevelse er ikke gitt. Alle levende organismer står ovenfor to fundamentale alternativer: liv eller død. Livet kan bare opprettholdes ved at bestemte handlinger foretaes, og andre unngåes. Dyr og planter har intet valg, de oppfører seg automatisk på en slik måte at de gjør sitt beste for å opprettholde sine liv. For mennesket er det annerledes: mennesket har fri vilje og har ingen instinkter og ingen automatisk eller medfødt kunnskap som sikrer overlevelse. Dette er Objektivismens metafysiske grunnlag for etikken.

Etikkens oppgave er å utforme de normer og prinsipper for handling som sikrer at mennesket kan oppnå de verdier som gjør at det kan overleve og leve et fullverdig liv som menneske. Det kriterium for vurdering av rett og galt som Objektivismen setter er således menneskets liv som menneske. Objektivismens standard for godt og ondt er derfor: alt som fremmer menneskets liv som menneske er godt, dvs. er moralske verdier, alt som legger hindringer i veien for menneskets liv som menneske er ondt.

For å kunne handle må mennesket ha kunnskap om virkeligheten. Kunnskap om virkeligheten oppnåes ved å tenke rasjonelt på basis av informasjon gitt via sansene. Siden tenkning er en aktivitet som kun enkeltmennesker kan foreta, bør det enkelte menneske handle på basis av sin egen tenkning. Å handle på basis av andres tenkning, dvs. å handle uten å tenke selv, eller å handle i strid med det man selv mener er riktig, er det samme som å legge større vekt på andres tenkning enn sin egen. Dette betyr at man ikke benytter sin bevissthet til det som er dens oppgave: å identifisere og vurdere virkeligheten. Å stole på sine egne observasjoner og rasjonelle vurderinger er ifølge Objektivismen den fremste dyd.

Siden det er den enkelte selv som tenker, er ens vurderinger—og ens verdier—personlige. Dersom verdiene er rasjonelle, dvs. basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover, er de også objektive. I og med at mennesket har fri vilje, er det opp til hvert enkelt menneske selv å akseptere virkeligheten—eller å ignorere den. Dersom man ignorerer den, vil man ikke unnslippe de negative konsekvenser dette valget fører med seg.

For å overleve må mennesket altså oppnå verdier. For å oppnå verdier må det handle, og det er den som handler som selv må nyte godt av handlingen. Det er intet formål med handlingen dersom andre enn den som handler skal disponere resultatet; den som handler må selv være den som har fordel av handlingen. Objektivismen forfekter altså egoisme, som går ut på å handle langsiktig på en slik måte at man selv virkelig vil tjene på sine handlinger. Man skal altså handle slik at det tjener en selv.

Allikevel kan en egoist selvsagt gi avkall på ting hvis det er til fordel for mennesker som for ham eller henne har en høy verdi. Enhver egoist vil for eksempel gi avkall på ting hvis det er til fordel for hans/hennes ektefelle eller barn. Men den som gir avkall på ting til fordel for mennesker som vedkommende ikke har noe personlig forhold til, han eller hun er en altruist. Et dessverre ofte forekommende eksempel på altruisme er foreldre som forsømmer egne barn for isteden å bruke sine ressurser på å hjelpe andres barn.

Den viktigste aktivitet i et menneskes liv er ifølge Objektivismen produktivt arbeid. Å arbeide er å omsette sine tanker via handling til fysiske produkter—å arbeide er å gi sin tenkning eksistensiell form. Den Objektivistiske etikk kan kort beskrives som en rasjonell egoisme; i motsetning til andre egoister, for eksempel Nietzsche, la Ayn Rand avgjørende vekt på rasjonalitet.

Ayn Rand var en sterk motstander av enhver form for altruisme. Altruismen innebærer at det er andre, ikke en selv, som skal nyte godt av ens handlinger. Altruismen, hevdet hun, er derfor uforenlig med menneskets liv. Altruismen kan heller ikke praktiseres fullt ut av noen, og det finnes da heller ingen som praktiserer den fullt ut. At den av mange betraktes som et ideal, kommer ikke bare av at de fleste er opplært til å føle at de ikke er i stand til å leve sine liv uten at de er sikret betingelsesløs støtte og hjelp fra andre, men også av at altruismen har vært og er en integrert del av de filosofiske retninger som har dominert i Vesten i to årtusener, og av at ingen tenkere har forfektet andre synspunkter på en rasjonell måte.

Ayn Rands etikk går altså ut på at hvert menneske bør handle slik at det lever sitt liv på en best mulig måte i overensstemmelse med sine egne evner og interesser, og i overensstemmelse med det det selv kommer frem til ved rasjonell tenkning. Det er ikke høyverdig å gi avkall på sine verdier for andre mennesker. Å ofre sine verdier for mennesker som en ikke kjenner eller som en er likegyldig overfor, slik altruismen forfekter som et ideal, er moralsk forkastelig.

Med dette avviste hun også enhver form for plikt-etikk. Å gjøre sin plikt, hevdet hun, er å handle uten noen rasjonell begrunnelse—og dette er stikk i strid med hvordan mennesker bør fungere. Har man derimot en rasjonell grunn for å utføre en handling, er den ikke en plikt. Å akseptere virkeligheten er den fundamentale dyd innen Objektivismen. En av dette prinsippets mange implikasjoner er at man ikke bør lyve. Å lyve er å fremstille noe usant som sant, dvs. å hevde noe som er i strid med virkeligheten, og dette er derfor umoralsk. Men også dette prinsippet er avhengig av konteksten—moralens oppgave er å sette normer slik at man kan leve et godt liv (her på jorden; det er intet liv etter døden).

For å kunne leve et godt liv må man være sannferdig i normale situasjoner. Men dersom for eksempel en ransmann spør hvor man har gjemt sine verdisaker, er det moralsk å fortelle en løgn. Sannferdighet i et slikt tilfelle vil være å hjelpe den som oppfører seg umoralsk, og dette er skadelig for en selv og derfor umoralsk. Ifølge Objektivismen er det umoralsk å lyve for urettmesig å oppnå verdier, men å lyve for å beskytte sine rasjonelle verdier er moralsk. Med sine metafysiske og epistemologiske teorier hevdet Ayn Rand videre at hun hadde løst er/bør-problemet: Dersom man har en hensikt med en handling, kan man opplagt hevde normative vurderinger: Skal man skjære noe, bør man bruke en kniv, fordi kniven har en identitet som er slik at den egner seg til dette formål. Er kniven sløv, bør man slipe den. Vil man unngå uhell, bør man være forsiktig. Med andre ord: slutningen fra er til bør foretas med induksjon, ikke deduksjon. Er et menneskes hensikt å overleve og å leve et godt liv som menneske, er menneskets identitet slik at det bør oppnå rasjonelle verdier. Skal det kunne oppnå slike verdier bør det stole på sin egen fornuft, utføre produktivt arbeid og respektere andres rettigheter.

POLITIKK

Den Objektivistiske etikk innebærer at hvert menneske bør handle i overensstemmelse med sin langsiktige egeninteresse. Mennesket er gitt liv—opprettholdelse av livet er derimot ikke gitt, det må den enkelte selv sørge for ved å utføre produktivt arbeid. Det er imidlertid umulig å kunne arbeide uten å benytte materielle ting—et landområde, gjenstander, redskaper. Skal man kunne handle i overensstemmelse med sine egne vurderinger og sin egen tenkning, må man være sikret at det virkelig er en selv som disponerer disse tingene—og på lang sikt. Man må med andre ord være sikret mot uønsket innblanding fra andre. Derfor har mennesker rettigheter.

Den fundamentale rettighet er retten til liv, dvs. retten til selvbestemmelse. Dette innebærer at man har rett til uhindret av andre mennesker å foreta de handlinger som en anser er nødvendige for å leve et godt liv, dog slik at man ikke krenker den tilsvarende rett andre har. Derfor har mennesket rett til å utføre produktiv virksomhet i overensstemmelse med sin egen tenkning. Retten til liv er altså en rett til handling—den er ikke en rett til ting produsert av andre.

Det er dette som ifølge Ayn Rand er opphavet til eiendomsretten. Eiendomsretten er en implementasjon av retten til liv; uten eiendomsrett er ingen rettigheter mulig. Eiendomsretten er først og fremst retten til uforstyrret å utføre produktivt arbeid, den er retten til å utføre skapende virksomhet. Å krenke andres rettigheter er fundamentalt sett å tvinge andre mennesker til å handle i strid med sin overbevisning—og dette er å fornekte deres evne til rasjonell tenkning.

Fysisk tvang er ifølge Ayn Rand den eneste måte man kan krenke andres rettigheter på. (Svindel er en indirekte form for fysisk tvang.) Siden en selv ikke er tjent med at ens rettigheter krenkes, er det heller ikke i ens rasjonelle egeninteresse å krenke andres rettigheter. Disse rettighetene er derfor ukrenkelige— ingen har rett til å krenke dem, aller minst staten. (At rettighetene er ukrenkelige betyr ikke at de ikke kan krenkes, det betyr at det er umoralsk å krenke dem.) Dersom en person krenker andres rettigheter, setter han seg utenfor den sammenheng hvor rettigheter gjelder, og det er dette som begrunner at han kan straffes, dvs. settes under tvang.

Et samfunn hvor individers rettigheter respekteres fullt ut er ifølge Ayn Rand et fritt samfunn. Frihet betyr altså ikke at man har rett til å gjøre hva man vil—frihet er retten til å handle slik man selv ønsker sålenge man ikke krenker andres rettigheter. Man kan også si at frihet er fravær av tvang. Dette illustrerer et viktig poeng ved Objektivismens politiske syn: alle mellommenneskelige forhold skal baseres på frivillighet.

Det å tenke, arbeide, produsere er ifølge Objektivismen en dyd. Som et resultat av slik virksomhet kan man tilby verdier til andre – og man kan som motytelse motta verdier fra andre. Dette handelsprinsippet medfører at den som er best istand til å tilfredsstille andres ønsker og behov er den som vil oppnå størst suksess i det frie marked. I sammenheng med dette påstod Ayn Rand at «penger er roten til alt godt». (Rand: For the New Intellectual, Random House, New York 1961, s. 112.) Det å lykkes på det frie marked er som regel et resultat av produktivt arbeid, og produktivt arbeid er alltid moralsk.

At det kan være moralsk å bli rik, er stikk i strid med de holdninger som for eksempel kristendommen, Rousseau, Kant og Marx ga uttrykk for. Et samfunn som er organisert slik at individenes rettigheter respekteres fullt ut er et kapitalistisk samfunn. Kapitalismen var for henne et ideal, men et ideal som ennå ikke er oppdaget av folk flest. (Hennes samling av essays om politisk filosofi har tittelen Capitalism: The Unknown Ideal.) Ayn Rand var av den oppfatning at alle andre måter å organisere samfunn på fundamentalt sett er bygget på tvang. Både velferdsstaten og sosialismen er bygget på det syn at noen mennesker har «rett» til å tvinge andre mennesker til å handle i strid med det de selv mener er riktig. Slike samfunnssystemer fornekter derfor den viktigste menneskelige egenskap: evnen til rasjonell tenkning. Under sosialismen og i velferdsstaten blir mennesker tvunget til å handle i strid med sin egen forståelse av virkeligheten, og slike samfunnssystemer kan derfor ikke fungere i det lange løp; før eller senere vil de bryte sammen. (Den ytre handlingen i Ayn Rands hovedverk, romanen Atlas Shrugged fra 1957, er en velferdsstats sammenbrudd.)

Å benytte «samfunnsmessige hensyn» som begrunnelse for tvang er intet annet enn påskudd for å skjule hva man egentlig er ute etter: å tvinge andre mennesker til å handle i strid med deres egne vurderinger. Ifølge Ayn Rands begrepsteori har heller ikke samfunnet noen selvstendig eksistens, det er en abstraksjon—og det er derfor meningsløst å si at man mottar noe fra samfunnet. for eksempel mottar man ikke undervisning fra samfunnet selv om man går på skole, undervisning får man fra bestemte individer—og det frie marked og den frie prisdannelse er mekanismer som bestemmer hvor mye hvert enkelt individ skal kompenseres. På samme måte er det like uholdbart å hevde at man må yte noe tilbake til samfunnet—i form av for eksempel skatter – som betaling for det man har mottatt.

Ayn Rand var en av de fremste kritikere av velferdsstaten som politisk system. Hun fastslo at den forutsetter en systematisk krenkelse av individers rettigheter. «Rett» til utdannelse, bolig, osv., som man har i velferdsstaten, må nødvendigvis bety at noen tvinges til å fremskaffe disse godene. Siden goder gis til noen og taes fra andre, er dette det samme som å straffe de som produserer, dvs. de som fremskaffer godene, og å belønne de som ikke produserer, dvs. de som mottar godene.

Velferdsstaten fungerer med andre ord slik at den straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Dette fører blant annet til at folk blir mer ansvarsløse enn de ville ha vært i et system hvor folk selv må ta ansvar for sine handlinger. At staten utfører rettighetskrenkende oppgaver er spesielt ille, siden statens eneste legitime oppgave nettopp er å beskytte rettigheter. At velferdsstaten har så stor oppslutning kommer av, hevdet hun, at altruismen av de aller fleste betraktes som et moralsk ideal.

Når staten deler ut penger—som er innhentet ved tvangsmessig innkrevning av skattemidler—til personer som for å motta kun skal oppfylle visse formelle krav (for eksempel til alder, bosted, antall barn en har, osv.), må dette uunngåelig medføre at personer begynner å organisere seg i pressgrupper for å arbeide for at staten også skal gi (mer) penger eller andre særfordeler til dem. Pressgrupper oppstår bare på de områder hvor staten deler ut særfordeler, på områder hvor staten ikke deler ut særfordeler finnes det ikke pressgrupper. Å arbeide for at staten skal gi særfordeler til bestemte grupper er ikke produktivt—det går kun ut på å forsøke å bemektige seg resultatet av andres verdiskapning fremfor å skape selv.

Også ved offentlig regulering av det økonomiske liv er det noen grupper som oppnår fordeler på andre gruppers bekostning. Alle slike inngrep medfører at de samlede tap er større enn de samlede gevinster, men det er alltid noen enkeltgrupper som oppnår fordeler. Disse vil derfor være interessert i å opprettholde støtteordningene for seg selv. Ayn Rand gikk inn for et fullstendig skille mellom stat og økonomi: statens oppgave skal kun være å beskytte rettigheter. Heller ikke finansiering av statens egen virksomhet kan skje ved å krenke rettigheter; staten må finansieres på frivillig vis. Statens legitime oppgaver kan sammenlignes med de oppgaver et forsikringsselskap har. På samme måte som de aller fleste forsikrer sine verdier, vil de aller fleste yte bidrag for å være med på å finansiere statens legitime virksomhet.

Karl Marx hevdet at kapitalismen er et ustabilt system med kriser og et endelig sammenbrudd som uunngåelig sluttresultat. Ayn Rand delte ikke dette synet. Kapitalismen er ikke bare stabil, kapitalismen er også det eneste stabile og krisefrie samfunnssystem, hevdet hun. Dette gjelder imidlertid bare dersom det er en fullstendig laissez-faire kapitalisme; dvs. fullstendig uten statlig innblanding i økonomien. Hun hevdet at alle tidligere økonomiske kriser i de vestlige land var resultatet av offentlige inngrep i økonomien—for eksempel i form av regulering av rentenivå, pengemengde, lønnsnivå, o.l. Uten offentlig innblanding vil nivået på disse fastsettes av markedskreftene, dvs. av enkeltmenneskers samlede tilbud og etterspørsel på det frie marked. Spesielt viktig er det at pengeverdien er stabil, og dette kan kun oppnåes ved en gullstandard. Og i et fritt marked vil det bli en gullstandard av seg selv, det er ikke nødvendig for staten å bestemme dette, hevdet hun.

Ayn Rands politiske filosofi har hatt stor betydning for gjenreisningen av liberalismen som et reelt politisk alternativ i årene etter 1970. En rekke filosofer, økonomer og politikere på den politiske høyreside har omtalt henne som en betydelig inspirator. Siden hennes romaner og essaysamlinger har solgt i meget store opplag, har hun dessuten mer enn noen annen ansvaret for at individualistiske og liberalistiske idéer igjen er blitt kjent blant folk flest.

ESTETIKK

Som Aristoteles hevdet Ayn Rand at diktning er viktigere enn historie, fordi historie fremstiller virkeligheten slik den har vært, mens med diktning kan man fremstille virkeligheten slik den kunne være og burde være. I sine skjønnlitterære verker fremstilte Ayn Rand ideelle mennesker; mennesker som er slik hun ønsket at de skulle være—dog med virkeligheten som referanseramme; hun skrev ikke fantasilitteratur.

Ifølge Ayn Rand er et kunstverk en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens fundamentale verdivurderinger. Et maleri eller en skulptur som ikke er figurativ, er ikke en gjenskapning av virkeligheten, og derfor er det heller ikke et kunstverk. (I beste fall er det en dekorasjon.) Hva som er med i et kunstverk, forteller hva kunstneren anser som viktig ved tilværelsen— og det han utelater forteller hva han anser som uviktig. Hun hevdet at «i livet ignorerer man det uviktige, i kunsten utelater man det».

Litterære verker er det beste middel til å fremstille moralske idealer, og Ayn Rand viste i den forbindelse til at alle religioner inneholder myter og fortellinger som fremstiller moralske forbilder. Allikevel tok hun sterk avstand fra tanken om at diktningen skal ha en didaktisk eller oppdragende funksjon. Som mange andre store romanforfattere dramatiserte hun filosofiske problemstillinger i sine verker, og i overensstemmelse med sitt positive menneskesyn fremstilte hun i sine romaner idealister—kunstnere, entreprenører, videnskapsmenn, forretningsfolk—som forsøker å realisere sine idealer. Hennes menneskesyn er således i sterk kontrast til det Augustin– og Hobbes-påvirkede menneskesyn som dominerer i vesten idag.

Ayn Rand tilhører den romantiske tradisjon. Vanligvis hevdes det at romantikken er dominert av følelser. For Ayn Rand er, som vi har sett, følelser ikke noe primært, følelser er resultater av verdivalg, og det er disse verdivalgene som er primære. Ayn Rands romaner handler derfor om mennesker som velger verdier, og kjemper for dem. Et kunstverk inneholder en konkretisering av fundamentale verdivurderinger, og ved opplevelsen av et kunstverk kan man derfor oppleve en konkretisering av sitt fundamentale syn på tilværelsen.

Mennesket har derfor et dyptliggende behov for kunst. Hva slags kunst som vekker gjenklang hos det enkelte menneske—romantikk, naturalisme, eller modernisme—avslører ifølge Ayn Rand svært mye om dets fundamentale syn på tilværelsen. En rasjonell person foretrekker gjerne å oppleve kunstverker som består i en hyllest til mennesket, mens en irrasjonell person ofte foretrekker å se verker som rettferdiggjør hans egen mangel på rasjonalitet.

Ayn Rand hevdet at kunst er en livsnødvendighet. Hva er hennes begrunnelse for dette? Ethvert kunstverk konkretiserer en filosofi. Ethvert kunstverk—en roman, et teaterstykke, et dikt, en film, en skulptur, en symfoni, en sang, et maleri—konkretiserer et grunnleggende syn på virkeligheten. Ayn Rand definerte kunst som «a selective recreation of reality according to the artist’s metaphysical value-judgements». Et kunstverk er altså en selektiv gjenskapning av virkeligheten, og det kunstneren tar med i verket er det han mener viser hvordan virkeligheten egentlig er, hvordan virkeligheten metafysisk sett er. Skaper han høyverdige mennesker som kjemper for det rette, sier kunstneren at det er slik han ser virkeligheten; skaper han ynkelige menneskevrak som er tapere i ett og alt, sier han at det er slik han ser virkeligheten; skaper han kun kaos sier han at for ham er virkeligheten et uforståelig kaos.

Kunst er ifølge Ayn Rand en livsnødvendighet fordi filosofi alene er ikke nok til å tilfredsstille mennesket behov for filosofi. Alle trenger en filosofi for å kunne leve, og alle har en filosofi, et livssyn. Men man har behov for å holde filosofien ved like, man trenger å få den bekreftet, og det er dette man bruker kunst til: Kunstens oppgave er å bekrefte den filosofien man har. Ayn Rands syn på kunst er altså det stikk motsatte av det syn Oscar Wilde hadde, han hevdet som kjent (i forordet til Bildet av Dorian Grey) at «All kunst er fullstendig unyttig».

Hva man liker av kunst er et resultat av den filosofien man har. De som liker Ayn Rands romaner har et filosofisk grunnsyn som er i det store og hele er i samsvar med det grunnsyn som disse bøkene har, mens de som ikke liker disse romanene har et grunnsyn som er meget forskjellig fra det disse bøkene har – disse vil kanskje like for eksempel Kafka. De som liker Kafka får bekreftet sitt syn på verden ved å lese Forvandlingen eller Prosessen eller I straffekolonien.

← Eksistensialismen | Etterord →

Foto: Phyllis Cerf / Wikimedia Commons