Karl Marx

Prosesser som det primæreDet materialistiske historiesynKapitalismenMennesket

Karl Marx var den mest innflydelsesrike av Hegels etterfølgere. Marx ble født inn i en velstående familie i Trier, Tyskland, i 1818, og han døde i London i 1883. Marx var først og fremst politisk teoretiker og økonom. Hovedverket Das Kapital (utgitt i løpet av årene fra 1867 til 1894) har hatt stor betydning for den politiske utvikling i det tyvende århundre.

Marx var av den oppfatning at man bør bruke filosofi til å forandre samfunnet, og han kritiserte tidligere filosofer fordi de ikke hadde vært særlig opptatt av dette. «Hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den» hevdet han i 1845.

Marx var en meget dyktig politisk ideolog. Med utgangspunkt i tenkere som Rousseau, Kant og Hegel satte han sammen en politisk filosofi som fikk stor utbredelse; hundre år etter hans død levet to tredjedeler av verdens befolkning i land hvis politikk bygget på hans idéer. Ifølge Marx var den samfunnsstruktur han opplevet omkring seg – den tidlige kapitalisme – menneskefiendtlig, fordi den blant annet bygget på etiske prinsipper han anså som uholdbare.

Marx ønsket seg et samfunn som var organisert slik at «ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, [samfunnet regulerer] den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». (Marx: Verker i utvalg, Bind 2, Pax, Oslo 1970, s.73-74.) Marx var altså ikke tilhenger av prinsippet om arbeidsdeling. Et annet viktig prinsipp for dette samfunnet er at enhver skal arbeide etter evne og få etter behov. Marx sluttet seg til den nye sosialistbevegelsen som arbeidet for et slikt samfunn, og han ble den som ga bevegelsen et teoretisk fundament.

PROSESSER SOM DET PRIMÆRE

Fra Hegel tok Marx det utgangspunkt at verden består av prosesser, ikke objekter. Vi husker eikenøtten, som vi tidligere har omtalt. Den ser ut som en ting, men må egentlig betraktes som et stadium i utviklingen frem mot et eiketre. For å kunne se en eikenøtt som en prosess må man se dypere enn overflaten, man må se essensen. Denne essensen – potensialet til å utvikles til et tre – er ifølge Hegel en motsigelse i forhold til det vi ser ved en overfladisk betraktning. Slike motsigelser finnes overalt i virkeligheten, alt som eksisterer inneholder slike motsigelser, og det er disse motsigelsene som gjør at alt utvikler seg.

Marx var ikke enig i Hegels metafysiske idealisme og han valgte den motsatte ytterlighet, materialisme. Marx var dog enig i Hegels dialektiske metode, og Marx’s filosofiske metode er en form for dialektisk materialisme. Med utgangspunkt i disse prinsippene forsøkte Marx å forklare historiens utvikling.

DET MATERIALISTISKE HISTORIESYN

Ifølge Marx er historien lovmessig, hvilket betyr at den historiske utvikling  være slik at den gjennomløper visse stadier i en bestemt rekkefølge. Hvert stadium innebærer at samfunnet organiseres på en bestemt måte, men som alt annet inneholder hvert enkelt stadium motsigelser. Dette medfører at organiseringen bare kan fungere i en begrenset tidsperiode inntil den har utspilt sin historiske rolle. Deretter vil det komme en omveltning og en ny organisasjonsform vil oppstå, osv. Marx hevdet at det i alle samfunn har vært motstridende interesser mellom to grupper, de velstående og de ikke-velstående, og det er disse som forårsaker motsigelsene i samfunnet. Disse gruppene karakteriseres som klasser, og Marx hevdet at all historie er historien om klassekamp. Disse klassene fungerer som tese og anti-tese i historiens dialektiske prosess.

Det første av historiens stadier var ur-kommunismen. Det viktigste kjennetegnet ved dette stadiet var at samfunnet var organisert uten arbeidsdeling. Alle arbeidet med alt og produserte for seg og sine familiemedlemmer, man dyrket sin egen mat, sydde sine egne klær osv. Handel med penger som byttemiddel forekom ikke.

Dette stadium ble avløst av slavetiden, hvor det meste av det produktive arbeidet ble utført av slaver. Deretter fulgte føydaltiden; jorden ble eiet av godseiere og de fleste bønder var leilendinger eller livegne.

Under føydaltiden ble nye verdener, nye landområder, oppdaget. Disse nye landområdene representerte nye råvarekilder og nye markeder. Dessuten ble på denne tiden et stort antall mennesker ifølge Marx tvunget til å oppgi sitt arbeid i landbruket, fordi landområder som tidligere stod til fri avbenyttelse nå ble gjerdet inn for å benyttes som beiteområder. Det ble oppfunnet nye maskiner, og befolkningen vokste. Av disse grunner gikk føydalsystemet i oppløsning og en ny organisering av samfunnet tvang seg frem. Denne nye organiseringen var kapitalismen. Kapitalismen vil ifølge Marx igjen på grunn av sine indre motsigelser gå over i den neste fase, sosialismen. Til slutt vil man få et klasseløst samfunn hvor det ikke vil være behov for noen stat. Dette samfunnet, det kommunistiske samfunn, vil være fullstendig uten motsigelser og uten strid – fordi i dette samfunnet vil alle tenkelige behov bli tilfredsstilt.

Marx så denne utviklingen som en parallell til det enkelte menneskes utvikling fra barn til voksen, det er først når det kommunistiske stadium er nådd at menneskeheten er blitt «voksen».

Ved å bryte opp fra ur-kommunismen brøt mennesket med sin virkelige essens, og målet, mente Marx, må være å bringe mennesket tilbake til sin essens.

KAPITALISMEN

Kapitalismen karakteriseres ifølge Marx av at produksjonsmidlene eies av noen få, og av at folk flest, arbeiderne, er tvunget til å selge sin arbeidskraft. Med kapitalismen fikk man en meget effektiv måte å organisere samfunnet på, tidligere stadier i historien hadde ifølge Marx hatt en uakseptabelt lav levestandard fordi produksjonen hadde vært for lav. I og med kapitalismen var dette problemet nå løst.

Kapitalismen er et stadium som menneskeheten må gjennomløpe, men på grunn av motsigelsene er den et ustabilt system som må avløses av et annet etter at den har utspilt sin historiske rolle. Dessuten er kapitalismen, ifølge Marx, fundamentalt sett umoralsk. Marx’s moralske innvendinger mot kapitalismen kommer vi tilbake til.

Under kapitalismen vil den lønn som arbeiderne får være så lav at de kun vil ha råd til å forsørge seg selv og sin familie, og Marx «forutså» at lønningene og derved levestandarden vil synke etterhvert som tiden går. Dette er en av motsigelsene i kapitalismen. (Allerede på Marx’s tid viste det seg at dette ikke var korrekt, og teorien ble derfor endret til å innebære at arbeiderens relative levestandard (i forhold til kapitalistens levestandard) vil synke.)

En annen motsigelse i kapitalismen er det Marx kalte «profittratens fallende tendens». På grunn av automatisering og stadig økende konkurranse mellom produsentene i markedet, vil kapitalistene etterhvert tjene mindre og mindre; profittraten vil falle etterhvert som tiden går. Dette vil føre til økonomiske kriser, og vil etterhvert gjøre kapitalismen mindre og mindre egnet til å produsere det folk trenger av varer og tjenester. Små bedrifter vil bukke under i konkurransen, og de som overlever vil bli større og større. Denne fasen, «sen-kapitalismen», vil bli dominert av færre og færre og større og større monopoler. Denne fasen vil ende med at proletariatet overtar makten fra kapitalistklassen. Derved har man kommet over i det sosialistiske stadium.

I overgangen til det sosialistiske stadium skal statens innblanding i økonomien gradvis økes, flere og flere områder skal gå over fra privat til offentlig drift. Varer og tjenester som under kapitalismen blir tilbudt til en pris på et marked skal gå over til å bli tilbudt «gratis» fra det offentlige. Dette skal skje når et prisfall til null ikke vil medføre øket forbruk – Marx var altså ikke enig i den økonomiske lov som sier at når prisen på en vare/tjeneste synker, vil etterspørselen øke. Finansieringen av det økende antall offentlige oppgaver skal skje ved gradvis høyere skatter. Etterhvert vil mer og mer av den økonomiske virksomhet overtaes av staten, og man får tilslutt en fullstendig offentlig styring av økonomien. Ingen handel og intet arbeid skal finne sted uten at det er organisert av staten. I tillegg skal alle kontrarevolusjonære, dvs. de som er motstandere av denne omlegningen, bekjempes.

Under dette systemet kan det ikke tillates at mennesker handler i overennsstemmelse med sin egen fornuft. Dette vil føre til kaos, mente Marx, det er nemlig ikke slik at hvert enkelt menneske selv er i stand til fornuftsmessig tenkning. Grunnen til dette er at fornuften er avhengig av språk, og språket er et sosialt produkt. Siden fornuften derfor er et sosialt produkt er det kun fellesskapet, staten, som kan organisere samfunnet på en rasjonell måte. Marx mente at det er menneskets essens at dets fornuft er kollektiv.

MENNESKET

Det som skiller mennesket fra andre dyr er at det har valgmuligheter. For å kunne velge må man ha et språk, og språk er som nevnt ovenfor et sosialt produkt. Fornuften er derfor ifølge Marx et sosialt, kollektivt, produkt.

Det enkelte menneskes meninger og holdninger er således bestemt av den klasse det tilhører. Likeledes vil det enkelte menneske alltid kjempe for sin klasses egeninteresse. Marx mente allikevel at det enkelte individ ikke kan holdes moralsk ansvarlig for dette; som materialist hevdet Marx at mennesket ikke har fri vilje. De filosofiske idéer som medlemmer av en klasse benytter for å legitimere sine politiske standpunkter utgjør aldri noen «sannhet», og Marx kalte slike sett av idéer for en ideologi. Marx’s egne teorier er imidlertid unntatt fra denne regelen.

Hvert stadium i historien er nødvendig. Marx sier rett ut at slaveri var nødvendig i en periode, likeledes er kapitalistenes «utbytting» av arbeiderklassen nødvendig under kapitalismen, og derfor ikke moralsk klanderverdig. Til tross for dette var det hovedsakelig av moralske grunner at Marx bekjempet kapitalismen.

Ifølge Kant og Hegel er det slik at det virkelige individ, det virkelige Jeg, er et universelt Jeg. Det virkelige Jeg er det hele, kollektive Jeg. Også Marx hevdet at menneskeheten er et organisk hele, han påstod at mennesket først og fremst må betraktes som en del av helheten, mennesket er et artsvesen («Gattungswesen»). Marx mente at det er dette kollektive Jeg som blir frustrert når det enkelte individ arbeider for å tjene penger til seg selv. Dette er ifølge Marx årsaken til den dårlige samvittighet den enkelte føler når han arbeider for å tjene penger til seg selv. Kants og Marx’s moralsyn innebærer at jo større suksess man har i den fenomenologiske/kapitalistiske verden, jo mindre moralsk verdi har man. Ifølge Marx er kapitalismen også umoralsk fordi man produserer og bytter/selger for sin egeninteresses skyld. Som Kant hevdet Marx at ved en moralsk vurdering er det motivet for handlingen, ikke resultatet eller konsekvensen som er viktigst. Det motivet folk har for å produsere under kapitalismen er egeninteresse. At man hjelper andre er en konsekvens av kapitalismen, det er ikke intensjonen.

Under kapitalismen er produksjonen effektiv, men den er fremmedgjørende, og også dette var for Marx en viktig moralsk innvending mot kapitalismen. I kapitalismen er arbeidsdeling et viktig prinsipp i organiseringen av økonomien. Arbeidsdeling innebærer at hver enkelt person spesialiserer seg på en type arbeid; en person er jeger, en annen er fisker, en tredje er forfatter, en fjerde er lege, osv. Å være «bundet» til en type arbeid er ikke selv-realiserende, selv-realisering kan man bare oppnå ved å realisere alle sine muligheter – arbeidsdeling er derfor fremmedgjørende. Det er også fremmedgjørende å måtte selge sin arbeidskraft på det åpne marked, det er fremmedgjørende å produsere for profitt, og det er fremmedgjørende kun å produsere en liten del av det endelige produkt, slik man gjør ved et samlebånd i en fabrikk.

Et fremmedgjort menneske har liten selvrespekt og det mangler verdighet, det er kun ved å realisere alle muligheter at man virkelig kan realisere seg selv. (Hegel var den første som omtalte fenomenet fremmedgjøring.)

Det er arbeid som produserer verdier, mente Marx, og med dette mente han fysisk arbeid. Intellektuelt arbeid, f.eks. det som ligger bak organiseringen av en fabrikk, har ingen verdi. Den som eier en fabrikk og derfor tjener penger på sine ansattes fysiske arbeid, han har en «arbeidsfri» inntekt. Grunnen til dette er at arbeideren ved sitt arbeid tilfører råvarene verdi. Verdien av arbeiderens lønn er imidlertid mindre enn den verdi han tilfører råvarene, og denne forskjellen mellom arbeidslønn og tilført verdi tilfaller eieren uten at han egentlig arbeider. Denne forskjellen kalles merverdi, og siden denne merverdien taes fra arbeideren, blir han «utbyttet».

Den frihet som finnes under kapitalismen til å velge yrke, bosted, osv. er ifølge Marx illusorisk. Arbeideren er tvunget til å arbeide og han er tvunget til å selge sin arbeidskraft. Kapitalismen virket tilsynelatende frigjørende, men dette er bare på overflaten. Egentlig er kapitalismen undertrykkende og fremmedgjørende. Den er riktignok produktiv, men som alt annet inneholder den motsigelser som gjør at den vil slites i stykker og erstattes av et nytt samfunnssystem etter at den har utspilt sin historiske rolle.

Effektivitet forutsetter rasjonalitet, men siden det kun er samfunnet som helhet – og ikke det enkelte individ – som kan være rasjonelt, må staten organisere produksjonen. Marx så som et ideal den orden som finnes i en fabrikk, og sammenlignet denne orden med det kaos han mente finnes i den kapitalistiske økonomien som helhet. Han tenkte seg at dersom økonomien som helhet organiseres slik som den enkelte fabrikk er organisert, vil orden erstatte kaos, og økonomien vil bli langt mer produktiv. Derfor vil produktiviteten under sosialismen og kommunismen være langt større enn under det Marx påstod var kapitalismens kaos.

Det var Marx’s oppfatning at arbeiderne ikke selv er istand til å lede kampen for det sosialistiske samfunn, de er bare opptatt av ting som høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre arbeidsforhold. Det som virkelig trengs for å kjempe for gjennomføringen av det klasseløse samfunn er en bevisstgjøring av arbeiderne. Denne bevisstgjøringen må utføres av de intellektuelle.

Den sosialistiske bevegelse vokste i styrke etter Marx’s død. Det dannet seg etterhvert to store hovedfløyer og et utall smågrupper. Den ene fløyen bestod av de radikale, som ble omtalt som kommunister. Den andre fløyen bestod av de mer moderate, disse ble omtalt som sosialdemokrater. I løpet av det tyvende århundre fikk/tok kommunister og sosialdemokrater makten i svært mange land.

← Romantikken | Det tyvende århundre →