Det tyvende århundre

Sigmund Freud.

Tiden fra renessansen og frem til første verdenskrig er preget av fremgang: Videnskapen gjør store fremskritt, teknologi kommer til anvendelse på mange områder, den materielle levestandard øker kraftig, den politiske struktur forandres i retning av større maktfordeling.

Utviklingsoptimismen som rådet grunnen tar imidlertid slutt ved begynnelsen av dette århundre. Endel krisetegn viste seg i slutten av det nittende århundre, og fra utbruddet av første verdenskrig (og frem til idag) er det en pessimistisk stemning som råder.

Denne pessimismen er tydelig i litteraturen, vi har f.eks. T.S. Eliot som skriver det som ansees som vårt århundres betydeligste dikt, The Waste Land (1922). Ernest Hemingway skriver om «den fortapte generasjon» (f.eks. i The Sun also Rises, 1927), Knut Hamsun hyller det enkle, jordnære liv og fremstiller sivilisasjonen som en forbannelse i Markens Grøde (1917). Tyskeren Oswald Spengler fanger tidsånden på en perfekt måte i tittelen på sitt verk Untergang des Abendlandes (1918-1922). En tilsvarende stemning kan man finne i andre kunstarter.

Innen naturvidenskapene får vi relativitetsteorien, som på en naturvidenskapelig begrunnet måte tilsynelatende styrker det subjektivistiske slagordet om at «alt er relativt». Vi får Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, som på basis av en uklar distinksjon mellom metafysikk og epistemologi indirekte sier at all kunnskap på mikronivå er usikker, og vi får striden mellom fysikerne Bohr og Einstein om hvorvidt det finnes årsakslover på mikronivå eller ikke. Bohr hevdet at slike ikke finnes, Einstein hevdet at de finnes, men at vi ennå ikke har oppdaget dem. Bohrs syn blir det som etterhvert blir allment akseptert – i overensstemmelse med Humes 200 år gamle standpunkt.

Med Sigmund Freud blir psykologien en egen videnskap. Freud hevder at menneskets bevissthet består av tre deler. Grunnleggende er «id», som består av primitive, biologiske impulser og instinkter. I tillegg til «id» har vi et «superego», som består av de dominerende idéer i kulturen og som former vår samvittighet og våre normer. Både «id» og «superego» er ubevisste, mens den tredje delen, «ego», er bevisst. Den har to oppgaver: dels å registrere virkeligheten, dels å minimalisere de frustrasjoner som man nødvendigvis blir utsatt for i og med at de biologiske drifter ikke blir tilfredsstilt. En lignende tre-deling av bevisstheten har vi tidligere sett hos Platon.

Utviklingen på det politiske område i det tyvende århundre kan tyde på at den pessimismen som rådet i begynnelsen av århundret var velbegrunnet. Det tyvende århundre har vært ulykkelig på mange måter: To verdenskriger med en masseødeleggelse historien ikke har opplevet tidligere, og et systematisk massemord midt i hjertet av det siviliserte Europa.

Systematisk massemord hadde også forekommet tidligere, men det som foregikk i den mest siviliserte del av verden under den annen verdenskrig har historien ikke opplevet maken til. I det moderne Tyskland foregikk det et systematisk massemord på et stort antall jøder, sigøynere, homofile og åndssvake. (Hvor mange som ble drept er uklart, det høyeste overslag er på 11 millioner.) Noe av det som var mest sjokkerende ved dette holocaust var at det foregikk med støtte av så mange vanlige tyskere. Et stort antall mennesker deltok i massemordet som funksjonærer, voktere, bødler – fordi de ble beordret til det. Hvorfor adlød de? Kan grunnen være at de hadde lært at de hadde plikt til å adlyde myndighetene, at staten er viktigst og at individet har ingen verdi, at et godt liv er uforenlig med en høy moral fordi de etiske teorier de kjente innebærer at det største mennesket kan eie er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om det volder ulyst i avgjørelsesøyeblikket og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot? Allikevel må mange ha blitt «fristet til ikke å myrde, ikke å rane, ikke å la sine naboer gå i døden. . . . Men Gud skal vite at de hadde lært hvordan de skulle motstå fristelsen.» (Arendt, s.152.)

I Russland kom radikale kommunister til makten ved et statskupp i oktober 1917. De organiserte samfunnet på sosialistisk vis, og resultatet ble politisk undertrykkelse, massemord på opposisjonelle, en meget lav levestandard for alle unntatt makthaverne og en undertrykkende utenrikspolitikk. Omkring 1990 var det ikke lenger noen som benektet at det sosialistiske eksperiment var totalt mislykket, og i de fleste sosialistiske landene snakket man åpent om å innføre en kapitalistisk orientert markedsøkonomi.

Velferdsstaten er det andre politiske systemet som har dominert i det tyvende århunde. Den første velferdsstat ble innført av Bismarck i det prøyssisk-dominerte tyske rike på 1880-tallet. Etterhvert som ulike pressgrupper fikk mer og mer makt og politikerne ved hvert valg lovet mer og mer, gikk systemet mot et fullstendig kaos som toppet seg i en dyptgående krise i 1920-30-årene: en kolossal inflasjon, høy arbeidsløshet, fallende levestandard og høy kriminalitet. Det tyske folkets krav om «en sterk mann» som kunne ordne opp ble hørt, og resultatet ble verdenshistoriens hittil største katastrofe: den annen verdenskrig.

Etter den annen verdenskrig ble de fleste land (unntatt de sosialistiske og noen få fascistiske) organisert som velferdsstater. I mange år gikk dette bra, men fra 1970-tallet begynte alle disse landene å oppleve krisesymptomer som økende arbeidsløshet, inflasjon, stagnasjon, politisk avmakt, økende kriminalitet og synkende kvalitet på de offentlige tjenester selv om det offentlige la beslag på en stadig større del av de verdier som ble skapt. Til tross for disse dårlige resultatene har velferdsstaten som modell nærmest universell oppslutning; antagelig skyldes dette at de fleste oppfatter intensjonen med denne samfunnsmodellen som god. Har så filosofien i det tyvende århundre noen idéer som kan løse disse problemene?

← Karl MarxPragmatismen →