Filosofien før Platon

Mennesker har til alle tider forsøkt å finne svar på de spørsmål som filosofien beskjeftiger seg med. Til å begynne med forklarte man de dypeste gåtene i livet og i naturen ved at guder og andre overnaturlige vesener griper inn i verden og forårsaker det som skjer. Det er gudene som bestemmer, trodde man, om avlingen skal bli god, om man skal få et godt liv, om man vil beseire fienden i et forestående slag osv. Denne type svar sies å være religiøse eller mytiske.[/vc_column_text][vc_column_text]

NATURFILOSOFI

Ca år 600 f.Kr. kommer i Hellas de første eksempler på en annen forklaringsmåte – den logiske tenkning avløser den mytiske tenkning. Den logiske tenkning innebærer at man prøver å forstå verden uten å ty til overnaturlige krefter som forklaring på det som skjer. Det er med dette at filosofi oppstår som eget fag.

Som man kan forstå av dette var de første filosofer opptatt av å forklare fenomener i naturen, og de spørsmål de var opptatt av vil i dag bli klassifisert innenfor naturfag som f.eks. biologi, fysikk, astronomi, matematikk, og innen det området vi nå kaller metafysikk.

Et av de første spørsmål man var opptatt av var om alle de ting vi ser rundt omkring oss er bygget opp av noen få, fundamentale stoffer. Thales fra Milet (født ca 640 f.Kr.) mente at alt er bygget opp av vann, dvs. at alt vi ser er vann i forskjellige former. Anaximander hevdet at alt er bygget opp av ett eneste urstoff som han kalte apeiron. Senere ble teorien om at alt er bygget opp av jord, ild, luft og vann dominerende. Demokrit mente at dersom vi deler opp alle ting i mindre og mindre deler, vil vi til slutt komme til noen små partikler som er udelelige. Disse partiklene, som ble kalt atomer, er det bare noen få forskjellige typer av. Alle stoffer som eksisterer, ble det hevdet, er satt sammen av slike atomer. De som forfektet denne teorien ble kalt atomister.

Man var også opptatt av det man oppfattet som problemet med forandring: Et menneske blir født som et lite barn, det vokser opp, blir gammelt og dør. I løpet av denne perioden forandrer dette mennesket seg ganske radikalt. Kan man da si at det hele tiden er det samme mennesket? Det finnes forandring på utallige andre områder. Tenk deg en trebit som brenner opp. Først er den en trebit. Så brenner den. Tilslutt er det bare en askehaug igjen. Hva er skjedd med trestykket?

Ett av forslagene til svar var å hevde at det man skal ta utgangspunkt i ikke er ting, men prosesser. Alt det vi ser omkring oss, og som vi tror er ting, er egentlig kun å betrakte som manifesteringer av prosesser. Heraklits berømte formulering om at «alt flyter» er et uttrykk for dette standpunktet. Dette synet innebærer at ingenting er statisk, alt forandrer seg hele tiden, og det er en feilslutning å tro at virkeligheten består av fysiske gjenstander. Som forklaring på at vi tror verden omkring oss består av gjenstander, hevdet Heraklit at vårt sanseapparat ikke er godt nok til å observere virkeligheten slik den egentlig er.

En annen løsning var å hevde at det ikke skjer forandringer i det hele tatt. Den fremste talsmannen for denne idéen var Parmenides, som levet omkring år 500 f.Kr. Han hevdet at selvmotsigelser ikke kan eksistere i virkeligheten, og at enhver forandring, f.eks. fra en eikenøtt til eiketre, er uttrykk for en selvmotsigelse og derfor ikke kan være virkelig. Virkeligheten er statisk, uforanderlig, mente Parmenides. Men hva da med alle de forandringer vi ser omkring oss? Til denne innvendingen hevdet Parmenides at dette kun er innbildning. Dette høres utrolig ut, men en av Parmenides’ elever, matematikeren Zenon, mente å kunne bevise at forandringer ikke kan forekomme.

Et av hans mange «bevis» er fortellingen om Akilles og skilpadden: Akilles, som var en berømt idrettsmann, skulle løpe om kapp med en skilpadde. Siden skilpadden ikke var særlig rask skulle den få 10 meters forsprang. Zenon hevdet at da ville Akilles aldri klare å ta skilpadden igjen, og resonnementet var slik: Anta at Akilles løper 10 ganger fortere enn skilpadden. Når Akilles har løpt 10 meter, har skilpadden tilbakelagt 1 meter. Når Akilles har tilbakelagt denne meteren, har skilpadden tilbakelagt 10 cm. Når Akilles har tilbakelagt disse 10 cm, har skilpadden tilbakelagt ytterligere 1 cm, osv. Med andre ord: Skilpadden vil hele tiden være foran Akilles. Zenon hadde med dette «bevist» at Akilles ikke engang kunne ta skilpadden igjen, og derfor kunne han heller aldri løpe fra den. Når man betraktet virkeligheten, derimot, viste det seg at Akilles ikke hadde noen problemer med å løpe fra skilpadden.

I dette tilfellet var det altså direkte motstrid mellom det man observerte og det man resonnerte seg frem til. Enten måtte resonnementet være feil, eller så måtte det man observerte være ren innbildning. Zenon valgte her det standpunkt som innebar at det han observerte var innbildning. (Løsningen på den matematiske formuleringen av Zenons paradoks fant matematikerne først frem til på 1700-tallet.)

Denne metoden – å velge et standpunkt man har kommet frem til via et resonnement istedenfor det man direkte kan observere i virkeligheten – er et resultat av den holdning som kalles rasjonalisme. Rasjonalismen hevder at man kan oppnå kunnskap ved fornuftsmessig tenkning uten å ta utgangspunkt i den sansbare virkelighet. (Å være rasjonalist er altså noe annet enn å være rasjonell, å være rasjonell er å være virklighetsorientert og logisk.)

Rasjonalismen førte til at det oppstod et motsetningsforhold mellom tenkning og observasjon. Det ble etterhvert en dominerende oppfatning at tenkning har lite med virkeligheten å gjøre, og at reelle, praktiske problemer ikke kan løses ved fornuftsmessig tenkning. Etterhvert fikk man en reaksjon på rasjonalismen, det oppstod en retning som ble kalt empirismen. Begge disse retningene kommer vi tilbake til senere i boken. (Se artiklene om henholdsvis René Descartes og Francis Bacon).

ETISK TENKNING

Opp til ca 450 f.Kr. var man hovedsakelig opptatt av metafysiske spørsmålsstillinger, men etterhvert ble de andre grenene av filosofien mer fremtredende. Siden forskjellige filosofer hadde kommet frem til så avvikende og tildels meningsløse standpunkter, begynte man å interessere seg for spørsmål som angikk kunnskap – om kunnskap i det hele tatt er mulig, om kunnskap kan være sikker osv. Sofistene, en gruppe tenkere som levet av å være omreisende lærere i talekunst, var hovedsakelig av den oppfatning at sikker kunnskap er umulig, og i våre dager ville de blitt betegnet som skeptikere.

Man begynte også å interessere seg for etiske og politiske spørsmål. En av årsakene til dette var at man ved reiser kom i kontakt med andre kulturer med skikker og normer som var annerledes enn de man var vant til. Siden man i ulike samfunn hadde forskjellige oppfatninger av hva som er rett og galt, begynte man å tenke over om det finnes allmenngyldige regler for rett handling – regler som skal gjelde for alle mennesker til alle tider. Sofistene hevdet at slike allmenngyldige regler ikke finnes – de var relativister. Andre var av den oppfatning at makt er det samme som rett.

← Estetikk | Sokrates →