Gjennom filosofiens historie løper det to hovedlinjer; den ene med utgangspunkt i Platon, den andre med utgangspunkt i Aristoteles. Som vi husker hevdet Platon at virkeligheten er to-delt. I samsvar med dette hevdet han at sansene ikke gir oss pålitelig kunnskap, at man bør leve bortvendt fra denne verden, at kun noen få utvalgte har tilgang til den egentlig virkelighet og at de fleste mennesker derfor må styres av de som har denne innsikten. Aristoteles, på den annen side, hevdet at det kun finnes en virkelighet, og at sansene gir oss pålitelig kunnskap om denne virkeligheten. Han hevdet videre at man bør leve et godt liv i denne verden, og dette gjør man ved å realisere de evner, interesser og anlegg man har. Siden den ene virkeligheten er tilgjengelig for alle, er hvert enkelt menneske i stand til å leve sitt liv uten diktat fra andre.
De fleste senere filosofer og filosofiske systemer er i hovedsak enten platonske eller aristoteliske. Dette betyr at de fleste tenkere etter filosofiens glansperiode i antikkens Hellas har gitt uttrykk for holdninger som i hovedsak enten er i samsvar enten med Platons eller med Aristoteles’ verdensanskuelse. I den platonske tradisjon finner vi kristendommen, Descartes, Rousseau, Kant, Fichte, Hegel og Marx. I den aristoteliske tradisjon plasseres gjerne Thomas Aquinas og John Locke, selv om man hos begge disse kan finne sterke innslag som ikke er aristoteliske. Den eneste som er konsekvent aristotelisk er Ayn Rand.
Men det er ikke bare filosofene som kan deles inn på denne måten, også de fleste mennesker har i de tidlige stadier av sine liv ervervet seg en grunninnstilling som gjør at de naturlig hører hjemme i den ene eller den annen tradisjon. Man kan derfor si om de aller fleste mennesker enten at vedkommende er platoniker eller at vedkommende er aristoteliker. Platonikerne hevder gjerne at det finnes ikke-rasjonelle veier til kunnskap, at man har plikt til å ofre sine verdier, at kun noen få utvalgte har kunnskap om rett og galt, og at disse må styre samfunnet. De har også en tendens til å benekte at mennesket har fri vilje, og hevder derfor at mennesket ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger. På den annen side hevder aristotelikerne at kun sansene og fornuften gir kunnskap, at man skal leve et godt liv ved å realisere sine evner og interesser, og at mennesket fullt ut er i stand til å leve sitt liv uten overoppsyn verken fra «samfunnet» eller fra Gud. De mener også at mennesket har fri vilje, og hevder derfor at hvert enkelt menneske skal holdes ansvarlig for sine handlinger. Platonikerne hevder videre at samfunnet har selvstendig eksistens, aristotelikerne hevder at samfunnet kun er en samling individer. I samsvar med dette er platonikerne som oftest kollektivister, mens aristotelikerne som regel er individualister.
Platonikerne hevder gjerne at det er et skille mellom det som er moralsk og det som gavner en selv; typisk her er Immanuel Kant som hevdet at en handling bare kan betraktes som moralsk hvis den er fullstendig blottet for egeninteresse og utføres med plikt som eneste begrunnelse. Aristotelikerne hevder gjerne at det er moralsk å gjøre sitt beste for å leve et godt liv på jorden; typisk her er Ayn Rand som hevdet at det høyeste moralske prinsipp er å leve et lykkelig liv som menneske, og at rasjonell egeninteresse er den høyeste dyd.
* * *
Platonikerne har også en tendens til å være rasjonalister. Som vi så tidligere i boken går rasjonalismen fundamentalt sett ut på at man mer eller mindre tilfeldig velger et utgangspunkt, og så utleder konsekvenser fra dette. Det man da kommer frem til holder man fast på, uansett om observasjoner av virkeligheten opplagt burde gi andre konklusjoner. Også de fleste av de filosofer som omtales som empirister er i denne forstand egentlig rasjonalister. Både Berkeley og Hume regnes som empirister, men Berkeley hevdet at objekters sansekvaliteter er noe vi tillegger objektet idet vi sanser og derfor at alt er subjektivt, og Hume benektet endog at objekter eksisterer. Dersom empirisme innebærer at kunnskap oppnåes ved å ta utgangspunkt i den sansbare virkelighet, er det uholdbart å si at Berkeley og Hume er empirister – begge valgte å tro på sine konklusjoner fremfor det de kunne observere.
Det finnes utallige eksempler på rasjonalisme. Et typisk eksempel fra vår tid er hvordan sosialismen i flere tiår ble ansett som et moralsk og politisk ideal, selv om den alltid i praksis førte til nød og elendighet i de land den ble gjennomført.
Likeledes er den nærmest universelle oppslutning om velferdsstaten uttrykk for en rasjonalistisk tenkemåte.
* * *
En av påstandene i denne bokens innledning var at det er filosofi som bestemmer historiens gang. En slik påstand kan selvsagt ikke bevises i en bok som dette. Her vil vi kort henvise til at da kristendommens mystisisme og altruisme vant gjennom, begynte en periode med forfall på alle områder: middelalderen. Middelalderens holdninger dominerte helt frem til de aristoteliske idéer innen etikk og epistemologi ble kjent og i stor grad akseptert. Middelalderen ble da avløst av en periode med stor fremgang på alle områder: renessansen. Dengang fantes det imidlertid ikke noen holdbar begrunnelse for de aristoteliske idéene, og siden disse idéenes forsvarere (f.eks. John Locke) var svake, lot de seg lett gjendrive av tenkere som Hume og Kant.
Visse elementer av de aristoteliske idéer har imidlertid overlevet, og dette er den fundamentale årsak til at folk i Vesten fremdeles har stor politisk frihet og en høy materiell levestandard. Idag er Vesten i en historisk brytningstid. De vestlige samfunn forfaller, den sosiale uro er økende – folk er desillusjonerte. De idealer de fleste trodde på – altruisme, kollektivisme, nasjonalisme, velferdsstat, sosialisme – har sviktet, og mange tror derfor at løsninger ikke lenger finnes. Dette er i hovedsak forårsaket av at de aksepterte platonske idéer ikke gir noen andre løsninger enn de som har vært forsøkt. At de platonske idéer gir slike resultater som alle vil si er uønskede, kommer av at disse idéene er feilaktige; de gir ikke grunnlag for en korrekt forståelse av virkeligheten. Man kan også si at det kartet som har vært i bruk (de platonske idéer) ikke stemmer med terrenget (virkeligheten). Forrige gang de platonske idéer vant igjennom førte de til middelalderen – og noe tilsvarende kan skje igjen.
Aristoteliske idéer er på mange områder totalt fremmed i Vestens kultur. At man må basere seg kun på sansene og fornuften som veier til erkjennelse, at det er moralsk å leve et godt liv, at man må respektere andre menneskers rett til å leve sine liv slik de selv vil, og at samfunnet må organiseres slik at alle holdes moralsk, økonomisk og politisk ansvarlig for sine egne handlinger, er idéer som er stikk i strid med de platonske idéer de fleste oppfatter som de eneste riktige.
Aristoteliske idéer har en gang tidligere forårsaket en renessanse – og de kan gjøre det igjen.