Dersom vi skal oppnå mer kunnskap enn det vi kan få ved kun direkte å betrakte verden, må vi tenke abstrakt. Her melder det seg et problem: I den fysiske virkelighet finnes det kun konkrete gjenstander. Men det vi tenker med er ord, eller egentlig: begreper. Det følgende er derfor et viktig spørsmål: Hva er forholdet mellom virkeligheten og begrepene?
Et ord er ikke det samme som et begrep, og det er meget viktig å være oppmerksom på denne forskjellen. Et begrep er en abstraksjon, mens et ord er et symbol som representerer denne abstraksjonen.
Når vi tenker på eller snakker om noe, bruker vi begreper. Det er begrepet «hund» vi tenker på når vi sier at «hunden bjeffer», det er begrepet «menneske» vi tenker på når vi sier at «mennesket har evnen til rasjonell tenkning». Alle begrepene er universelle – de omfatter alle ting av den typen vi tenker på. (Begreper omtales derfor også iblant som universalier.) Sier vi «hunden har fire ben» mener vi alle hunder, sier vi at «mennesket har evnen til rasjonell tenkning» mener vi alle mennesker, osv. Hver ting som et begrep refererer til sies å være en referent. Hvert enkelt menneske er en referent til begrepet «menneske», hver enkelt hund er en referent til begrepet «hund» osv.
Begrepene er ikke bare universelle, de er også uforanderlige. Har man engang dannet et begrep vil det være det samme til alle tider, men selvsagt er det slik at vår kunnskap om begrepet – og dermed om referentene – øker etterhvert som vi lærer mer.
De ting som eksisterer omkring oss er begrenset, de eksisterer her og nå, og de eksisterer ikke på samme måte til alle tider. Et hus, f.eks., blir bygget, det står en tid, så forfaller det og rives. Et menneske blir født som et spedbarn, det vokser, eldes og dør. Med andre ord: de tingene vi sanser begynner sin eksistens på et bestemt tidspunkt, de forandrer seg mens de eksisterer og så opphører de å eksistere. Begrepene forandres derimot ikke, de er som nevnt de samme til alle tider.
Hva er egentlig sammenhengen mellom begrepene og virkeligheten? Det er opplagt at de enkelte ting eksisterer, de kan vi jo sanse direkte. Men hva med begrepene? De eksisterer, men hvilken eksistensform har de? Dette spørsmålet har ulike filosofer gitt ulike svar på, og vi behandler dette spørsmålet mer utførlig i bokens annen del. Her skal vi bare antyde de to hovedstandpunkter som har dominert i filosofiens historie. De to oppfatningene kalles realisme og nominalisme. Platon var realist, han var av den oppfatning at begrepene har selvstendig eksistens i en slags annen, oversanselig virkelighet. Dette standpunktet kalles ekstrem realisme. Også Aristoteles, den andre store greske filosofen, var realist, men i en mer moderat form. Han hevdet at begrepene eksisterer som en slags essens i tingene.
Nominalismen innebærer derimot at de enkelte ting vi sanser er det eneste som eksisterer, og at begrepene ikke har noen selvstendig eksistens. Begreper er ifølge dette synet noe vi danner ved at vi mentalt ordner de tingene vi observerer i grupper på basis av mer eller mindre vilkårlige likhetstrekk. Vi plasserer alle mennesker i en gruppe, vi plasserer alle katter i en annen gruppe, alle biler i en tredje gruppe osv. For hver gruppe danner vi et begrep, og dette begrepet refererer til hver ting i gruppen. Hvert begrep benevner vi med et ord – et ord er altså navnet på et begrep.
Ifølge nominalismen finnes det ikke objektive kriterier som kan benyttes til å avgjøre at to ting ligner hverandre så mye at de plasseres i samme gruppe. Vi ordner ting i grupper fordi vi synes at de ligner på hverandre – begrepene er ifølge dette synet altså subjektive. Det finnes et stort antall nominalister i filosofiens historie, noen av de mest fremtredende er Hobbes, Hume og Wittgenstein.
(Vi har her kun nevnt begreper som er dannet på grunnlag av direkte sansbare ting, og ikke abstrakte ting som f.eks. «rettferdighet», «frihet», «solidaritet». De samme prinsipper som nevnt ovenfor gjelder også her, f.eks. mente realisten Platon at også disse begrepene har selvstendig eksistens i en annen dimensjon.)
Realister og nominalister vil ha helt forskjellige holdninger med hensyn til definisjoner. For en realist skal definisjonen identifisere essensen i det som skal defineres, en realist vil si at essensen ved mennesket er dets evne til rasjonell tenkning og derfor definere mennesket som «et rasjonelt dyr». (Denne definisjonen stammer fra Aristoteles.) Nominalisten vil hevde at det ikke finnes noen essens, at begreper er mer eller mindre vilkårlige, og derfor at heller ikke definisjoner kan være noe annet enn vilkårlige. En nominalist kan derfor definere mennesket som «det vesen som bruker redskaper» eller «det dyr som har humoristisk sans» eller «et rasjonelt dyr». Ifølge nominalisten er alle definisjonene like gode (eller like dårlige).
Det er imidlertid noen andre problemer i forbindelse med begreper vi vil ta opp her. I ulike språk vil man finne forskjellige ord på samme begrep, f.eks. er «horse», «Pferd» og «hest» navn på samme begrep. Man må også være oppmerksom på det faktum at iblant brukes samme ord om flere forskjellige begreper, f.eks. kan «bane» bety både «(idretts)bane», «(jern)bane» og «død». Her har vi et eksempel på tre forskjellige begreper som man refererer til med det samme ordet. Det finnes mange andre eksempler, f.eks. kan «bank» bety både «juling» og «et firma som oppbevarer og låner ut penger». «Høy» kan bety minst tre forskjellige ting; «høy lyd» betyr «sterk lyd», «høy bygning» kan bety «bygning med mange etasjer», «høy» kan også bety en type fôr for hester. På engelsk har man tre forskjellige ord for disse tre begrepene: «loud», «tall» og «hay». (Et ord som har mange forskjellige betydninger, dvs., som er navn på flere forskjellige begreper, kalles et homonym.)
Dukker et homonym opp i et resonnement, vil betydningen ofte gå frem av sammenhengen – en soldat og en bokbinder vil som oftest oppfatte ulike ting med ordet perm – men iblant er dette ikke tilfelle. Det er meget viktig å være oppmerksom på dette; det forekommer at resonnementer blir uklare fordi man iblant ikke skiller forskjellige begreper fra hverandre når de tilfeldigvis er benevnt med samme ord. Ordet følelse brukes om to forskjellige begreper, og man møter uoverkommelige problemer dersom man ikke skiller disse begrepene fra hverandre. (Bruker man i et resonnement et ord i flere betydninger, kan konklusjonen bli gal. En feil av denne typen kalles en ekvivokering.)