Kant var forløper for den romantiske skole innen filosofien. Verken Kant eller Hegel tilhører denne retningen; ingen av dem går eksplisitt imot fornuften, men etterfølgere som Fichte, Schopenhauer og Nietzsche hadde få eller ingen motforestillinger mot å hevde at fornuften kun gir oss kunnskap om en overfladisk verden av illusjoner, og ikke kan gi oss kunnskap om den dypere virkeligheten. For å oppnå virkelig kunnskap må man benytte erkjennelsesformer som følelser, pasjon, impulser, intuisjon, tro, instinkt. Mennesket fremstilles ikke først og fremst som et rasjonelt vesen, men som et følelsesmessig vesen, og det må leve sitt liv i overensstemmelse med dette. Dette er en videreutvikling av Kants syn; han hevdet at det kun er ikke-rasjonelle erkjennelsesformer som tro og følelser som kan gi oss kunnskap om den fundamentale virkelighet: den nomenuelle verden.
SCHOPENHAUER
Ifølge Arthur Schopenhauer (1788-1860) er det i hvert menneske en motsetning mellom intellekt (fornuft) og vilje (følelser). Fornuften gir kun informasjon om den overfladiske virkelighet, men viljen gir oss direkte og sann kunnskap om virkeligheten slik den egentlig er. Han hevdet til og med at også den metafysiske virkelighets essens er Vilje. Ifølge Schopenhauer er alt egentlig ett, og det finnes ikke mange individuelle viljer, men kun en, altomfattende Vilje, som utfolder seg i hvert enkelt menneske.
Schopenhauer var påvirket av orientalsk tenkning, og dette kommer blant annet til uttrykk i hans fundamentale pessimisme; han mente at lidelse, smerte og nederlag er menneskets uunngåelige skjebne. Det man kaller lykke er egentlig ikke annet enn noen få øyeblikks fravær av smerte, og dette kan best oppnåes ved at mennesket prøver å utrydde sin egen vilje, ofrer alle individuelle ønsker og behov og lever et asketisk liv. Han hevdet endog at fravær av egeninteresse er selve «kriteriet på en moralsk handling» .(Peikoff, s.86.)
NIETZSCHE
Friedrich Nietzsche (1844-1900) var påvirket av Schopenhauer. Han var meget usystematisk i sin filosofering og kan av den grunn taes til inntekt for svært mange forskjellige oppfatninger. Det ser allikevel ut til at de viktigste punktene i hans filosofi er som følger: Som Schopenhauer hevdet han at det er en kamp mellom intellekt og vilje, men i motsetning til Schopenhauer hevdet Nietzsche at virkeligheten er en manifestering av mange forskjellige viljer. Disse viljene ønsker å hevde seg selv til fortrengsel for andre, hver vilje ønsker makt og derfor er alle disse viljene i strid med hverandre. (Her var Nietzsche influert av en tolkning av Darwins evolusjonsteori som gikk ut på at den biologiske utvikling skjer ved at forskjellige individer, og forskjellige arter, «kjemper» med hverandre, og at de best egnede overlever i «kampen for tilværelsen».)
Nietzsche sluttet opp om den metafysiske teori om at virkeligheten består av prosesser; her var han på linje med Heraklit og Hegel. Nietzsche beundret forøvrig antikkens Hellas, om enn på en uvanlig måte; han hevdet at den tenkning som Sokrates, Platon og Aristoteles stod for var et uttrykk for denne kulturens forfall. Nietzsche var også fiendtlig innstilt til kristendommen, som han hevdet var en slags «fattigmannsplatonisme». «Gud er død» påstod han, og mente at den kristne filosofi måtte forkastes fordi den var årsaken til det han oppfattet som krisen i Vestens kultur i slutten av forrige århundre. Kristendommen, som stod for det Nietzsche betegnet som en forbrytelse mot livet, representerte et sammenhengende angrep – over en periode på nesten 2000 år – fra de svake mot de sterke. Nye verdier måtte etableres, verdier som kunne lede menneskeheten igjennom krisen: mot, stolthet, hensynsløshet, rå styrke, makt.
Nietzsche delte menneskeheten inn i to; noen er overmennesker og er skapt til å ha makt over andre, de fleste er undermennesker, og disses lodd er å bli styrt – Nietzsche var faktisk tilhenger av slaveri. Overmenneskene er stolte, aristokratiske, de er amoralske og krigerske, de forakter de svake, de lever farlig og i overensstemmelse med viljen, de er egoister. Det var disse Nietzsche beundret. To av Nietzsches verker har titler som karakteriserer overmenneskene; de har Vilje til makt og de befinner seg Hinsides godt og ondt. (Disse titlene er dog ikke Nietszches egne.) Undermenneskene på den annen side, er feige, svake, ydmyke, redde, fornuftige, de er konformister, altruister og de hater de sterke.
Det er ikke slik at den enkelte velger hvilken av disse to grupper han vil tilhøre, Nietzsche var determinist og mente at hvert enkelt menneske er født til enten det ene eller det andre.