I det tyvende århundre øket den materielle levestandard sterkt i alle vestlige land. En av følgene av dette var at det ble satset mer ressurser på alle typer forskning, og det ble derfor også en stor økning i den filosofiske aktivitet. Dette skjedde ikke bare innenfor offentlig finansierte universitetsmiljøer, også utenfor de etablerte akademiske miljøer dukket det opp tenkere som fikk stor innflydelse. Det tyvende århundre frembrakte således et stort antall nye filosofiske retninger. I dette kapitlet vil vi se nærmere på tre av de mest innflydelsesrike retningene.
På slutten av 1800-tallet var det enkelte filosofer, hovedsakelig i USA, som hevdet at filosofien var blitt mer og mer abstrakt og virkelighetsfjern. Filosofien var preget av forestillinger om nomenuelle verdener, Absolutte Ånder, platonske former i en annen dimensjon, osv. Disse amerikanske filosofene var opptatt av andre ting: Filosofien skulle være praktisk, den skulle være rettet mot å løse reelle, dagligdagse problemer. Disse filosofene – de fremste var Charles Peirce (1839-1914), John Dewey (1859-1952) og William James (1842-1910) – dannet en ny filosofisk retning som fikk navnet pragmatismen. (Ordet kommer fra det greske «pragma», som betyr handling, praksis.)
Disse tenkerne hevdet at filosofi skal brukes til å veilede konkret handling. Mennesker tenker for å oppnå praktiske resultater, hevdet de, en idé eller en teori er et redskap, et instrument som sier oss noe om hvordan vi skal handle, hvordan vi skal oppføre oss. Disse tenkerne brøt derfor med den tidligere tradisjon om at filosofiens oppgave er å finne svar på de fundamentale spørsmål og problemstillinger.
Pragmatismen betraktet tenkning som noe man må gjøre for å kunne handle – tenkning er først og fremst veiledning for handling. Grunnen til at vi handler, ble det hevdet, er at vi ikke er fornøyde med den situasjon vi nå er i, og at vi ønsker å forbedre den. Dewey hevdet at tenkning er en dis-ease, en sykdom: vanligvis er vi tilfredse – at ease – men når vi ikke er tilfredse, er vi i en tilstand som kan karakteriseres som dis-ease, og det er i slike situasjoner vi må tenke. Pragmatikerne hevdet altså at i vanlige, dagligdagse situasjoner er tenkning unødvendig, da er det tilstrekkelig at vi oppfører oss slik vi vanligvis gjør. Det er først når det dukker opp en uforutsett situasjon at vi må tenke, og tenkning er kun nødvendig når vi skal bringe en ubehagelig situasjon til opphør.
En idé eller en teori er av pragmatikerne definert som en plan for handling. Skal vi handle må vi først ha en plan, og denne planen er en idé eller en teori. De hevdet endog at en idé bare har mening dersom den er en plan for handling. Meningen med idéen eller teorien definerte de som de praktiske konsekvenser idéen har. En idé som ikke er en slik plan, eller som ikke har noen opplagte praktiske konsekvenser, er for pragmatikerne fullstendig meningsløs og må forkastes.
La oss se på noen eksempler på anvendelser av denne tilnærmingsmåten. Anta at man har en idé om at en person er 180 cm høy. Denne idéen er en plan for handling fordi den sier at klær av en viss størrelse ikke vil passe, at vedkommende må bøye seg dersom han går igjennom en lav dør, osv. Et annet resultat av denne tilnærmingsmåten er at problemstillingen om hvorvidt materialisme eller idealisme er korrekte teorier om virkelighetens fundamentale beskaffenhet, må avvises. Disse ulike teoriene – materialisme og idealisme – medfører nemlig ikke ulike planer for handling; ingen av dem benekter at verden oppleves som bestående av objekter – og derfor må hele problemstillingen forkastes.
En idé er altså ifølge dette synet intet mer enn og intet mindre enn en plan for handling. Imidlertid er det slik at iblant fører en handling til uønskede resultater. Dette, sa pragmatikerne, gir oss en mulighet til å definere sannhet: en idé som virker, dvs., som fører til de ønskede konsekvenser, er sann. En idé som ikke fører til de ønskede konsekvenser, er usann. (Her er det viktig å være oppmerksom på formuleringen. De sa ikke at en idé virker fordi den er sann, de sa at en idé er sann fordi den virker.) Vi kan ifølge Dewey aldri vite på forhånd om en idé er sann eller ikke: « . . . vi har viten kun etter at vi har handlet og som konsekvens av handlingen.» (Dewey: The Quest for Certainty, Minton, Balch & Co., New York 1929, s.276.)
Av denne definisjonen av sannhet følger pragmatismens metafysiske fundament: Det eksisterer ikke noen virkelighet uavhengig av oss, og det er ikke slik at vi betrakter virkeligheten ved å benytte vår bevissthet. Ifølge pragmatismen blir virkeligheten skapt ved at vi formulerer idéer og teorier, og så handler på basis av disse. Dette går klart frem av f.eks. Deweys egne verker. Han skriver et sted at det er galt å hevde «at kunnskap består i oppdagelser av virkeligheten, en virkelighet som eksisterer forut for og uavhengig av erkjennelse . . . » (ibid., s.44.) Dewey påstår videre at «tenkningens oppgave er ikke å tilpasse seg eller reprodusere (conform to or reproduce) egenskaper som objekter på forhånd har . . . » (ibid., s.137.) (Her kan man merke påvirkningen fra Hegels filosofi; Dewey var forøvrig hegelianer i sin ungdom.) Virkeligheten er ifølge pragmatikerne ubestemt inntil vi har undersøkt den; ved en undersøkelse gir vi virkeligheten identitet, vi oppdager den ikke. I overensstemmelse med dette hevdet pragmatikerne at metafysikk er et meningsløst emne.
Pragmatikerne avviste derfor alle muligheter for evige, allmenngyldige sannheter, og de avviste alle fundamentale prinsipper og absolutter. De hevdet at man skal leve sitt liv på vanlig måte, og løse problemer ved å prøve seg frem etterhvert som de dukker opp. Det finnes ingen prinsipper som kan danne basis for løsninger: hva som virket igår virker kanskje ikke idag. Dewey gikk på dette område så langt som det var mulig å gå. Han påstod at siden logikkens lover har fungert så godt og i så lang tid, er det på tide at de skiftes ut. (Dewey: Logic, Holt & Co., New York 1938, s.82,90,94.) Logikkens lover er for pragmatikerne en konvensjon laget på et vilkårlig grunnlag, og derfor må de kunne forkastes eller forandres når det måtte passe.
Det er lett å se av dette at pragmatismen fundamentalt sett er en form for subjektivisme. Pragmatikerne hadde heller ingen problemer med å innrømme dette, og de delte seg i to hovedretninger: den ene er mer personlig-subjektivistisk, representert ved James, den andre er mer autoritær-subjektivistisk, representert ved Peirce og Dewey.
Den personlig-subjektivistiske retningen innebærer at det som er sant er sant for hver enkelt person for seg, og således ikke nødvendigvis sant for andre. Den andre retningen innebærer at det som er sant på et område må avgjøres av fagfolkene på det relevante område. F.eks. er relativitetsteorien ifølge dette synet sann nå fordi fysikere flest mener at denne teorien idag best beskriver hvordan partikler oppfører seg ved høye hastigheter. På samme måte var utsagnet «jorden er flat» sant i tidligere tider.
La oss for å illustrere dette skillet mellom de to retningene også se på holdningen til gudstro. Pierce og Dewey hevdet at forestillingen om Gud ikke har noen praktiske konsekvenser overhodet – virkeligheten vil være nøyaktig den samme selv om Gud ikke eksisterer – og de forkastet derfor forestillingen om Guds eksistens. James inntok en annen holdning: mange mennesker har et følelsesmessig forhold til Gud, og for disse betyr Gud mye, for dem har forestillingen om Gud praktiske konsekvenser – forestillingen om Gud er derfor meningsfylt for dem. For James er det derfor riktig å si at Gud eksisterer for den som tror.
Pragmatikerne har som man kunne vente en nominalistisk begrepsteori. Det finnes, hevdet de, ingen objektive kriterier som basis for begrepsdannelse, det finnes kun hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige måter å ordne data på.
Ifølge pragmatikerne finnes det altså verken noen absolutt virkelighet eller noen absolutte kriterier for erkjennelse. Deres etikk hevdet i tråd med dette at det ikke finnes noen absolutte, allmenngyldige goder: det som er godt er det som virker, det som løser problemer – i den konkrete situasjonen. Pragmatikerne forfekter derfor ingen fundamentale prinsipper – de er ikke utilitarianere, ikke egoister, ikke altruister. De hevdet at siden valg forekommer i bestemte situasjoner, og siden alle disse situasjonene er forskjellige og i tillegg kompliserte og uoversiktlige, kan man ikke fastlegge noen prinsipper som vil være anvendbare i mange forskjellige situasjoner. I enhver situasjon må man derfor prøve seg frem, og det er intet grunnlag for å hevde at de løsninger (dvs. de prinsipper) som virket igår også vil virke idag – virkeligheten er jo ubestemt. Det man må gjøre er å velge så godt man kan i den foreliggende situasjon.
Heller ikke i politikken er pragmatikerne tilhengere av absolutte prinsipper. De er motstandere både av rettighetsteorier, som kapitalismen bygger på, og av fullt statsstyre, som sosialismen innebærer. (Dewey var forøvrig en erklært anti-kommunist.) De er allikevel kollektivister: Dewey hevdet at intelligens ikke er «en individuell egenskap», men tilhører fellesskapet, den er en sosial ressurs (social asset). Dermed var de tilhengere av velferdsstaten som politisk system.
Dewey var, som så mange tidligere filosofer, opptatt av undervisning og utdannelse. Han utarbeidet et omfattende pedagogisk system som har fått stor utbredelse, spesielt i USA, hvor det kalles progressive education. Denne pedagogikken er bygget på den pragmatiske filosofien og legger større vekt på at man skal lære ved å handle, ved å eksperimentere, learning by doing, enn ved å tenke. De hevder også å legge stor vekt på metode fremfor å opplyse om fakta – we don’t teach history, we teach Johnny. Også tilpasning til gruppen er en viktig del av denne pedagogikken. Et annet viktig element er at hvert barn bør kunne leve ut det pragmatikerne hevder er dets impulser og instinkter, dog på en slik måte at barnet er underordnet gruppen.