Metafysikk – Epistemologi – Etikk – Politikk – Estetikk
Platon (427-347 f.Kr.) var den første som utarbeidet et filosofisk system med viktige teorier i alle de fem hovedgrener. Før ham hadde filosofien kun bestått av usystematiske fragmenter, etter ham har ifølge en moderne filosof «all filosofi bestått av fotnoter til Platon». Selv om dette utsagnet er noe overdrevet, er det filosofiske system Platon utarbeidet en av verdenshistoriens aller største bragder, og implikasjonene av dette systemet har dominert i Vesten fra hans egen tid og helt frem til idag.
Platon begynte sin karriere som tragediedikter. Hans filosofiske verker, som er skrevet som dialoger, er også betydelige som litteratur betraktet. Platon møtte Sokrates i sin hjemby Athen, og det var påvirkningen fra ham som fikk Platon til å bli filosof. Platon ble også influert av pythagoreerne, et orientalsk inspirert religiøst brorskap som dyrket tallmagi, reinkarnasjon og askese, og som hevdet at menneskets sjel og legeme er i evig konflikt med hverandre. Platon grunnla skolen Akademiet i 388 f.Kr., og den var i virksomhet helt til 529 e.Kr. Platon fikk også sjansen til å forsøke å gjennomføre sine politiske idéer i praksis i Syrakus på Sicilia. Forsøket var mislykket, og det var såvidt han unnslapp med livet i behold.
METAFYSIKK
Platon hevdet at i tillegg til den virkelighet vi kan sanse omkring oss, finnes det en annen virkelighet. Denne andre virkeligheten er, selv om den ikke kan sanses, mer virkelig, mer fundamental og mer viktig enn den sansbare virkeligheten.
Platons begrunnelse for dette synet er egentlig ikke vanskelig å forstå. Dersom man tenker på en bestemt person, Nils, eller en bestemt hest, Blakken, eller en bestemt hund, Lassie, er det klart at disse «tingene» eksisterer. Men dersom man tenker generelt på menneske eller hest eller hund, og sier at «mennesket har fornuft» eller «hesten har fire ben» eller «hunden bjeffer», kan man ikke peke på et bestemt objekt ute i virkeligheten og si at det er dette man snakker om. Man kan peke på Nils eller Tor eller Petter, men man kan ikke peke på menneske. Man kan peke på mange forskjellige hunder, men hund kan man ikke peke på.
Menneske, hund og hest er i eksemplene over noe som ikke eksisterer i den sansbare virkeligheten. Men det er disse «tingene» vi tenker på når vi sier at «mennesket har fornuft», når vi sier at «hunden bjeffer» osv. Videre består all videnskap og forskning av denne typen utsagn. Platon mente, forståelig nok, at dersom menneske, hund og hest ikke eksisterer, vil ikke bare all forskning, men også de fleste utsagn, handle om ting som ikke eksisterer.
Platons løsning på dette problemet var at menneske, hund, hest osv. eksisterer. Men siden disse tingene ikke kan sanses, må de eksistere i en annen, ikke-materiell dimensjon, en dimensjon som ikke er tilgjengelig for sansene. Disse tingene kalte han former. (Disse formene kalles iblant idéer, men denne språkbruken kan skape misforståelser.) I denne andre dimensjonen finnes formen menneske, likeledes finnes formene hund, hest, osv.
Platon hevdet at disse formene er perfekte, mens det vi sanser i denne virkeligheten kun er ufullstendige gjengivelser, skyggebilder, av disse perfekte formene. Formenes verden er evig, statisk, uforanderlig og harmonisk, mens den verden vi sanser er en verden hvor alt flyter, den er foranderlig, kaotisk og selvmotsigende. Man kan si at Platon gir både Heraklit og Parmenides rett, men de har rett om hver sin virkelighet: formenes verden er i overensstemmelse med Parmenides’ metafysikk (alt er statisk), mens den observerbare verden er i overensstemmelse med Heraklits metafysikk (alt flyter).
I den andre virkeligheten finnes det også former som tanke, sykdom, frihet, rettferdighet, godhet, ondskap, kultur osv. Alt man kan tenke på finnes i denne andre virkeligheten, dette inkluderer også ting som evighetsmaskin, enhjørning, heks, troll, smuss og støv.
Siden den virkelighet vi opplever kun er et ufullstendig skyggebilde av den perfekte virkelighet som finnes i den andre dimensjonen, impliserer Platons syn at intet kan være perfekt i denne verden. Også utsagn som «bra i teori, dårlig i praksis» bygger på en slik metafysikk.
Formene danner et hierarki; noen former er høyere i rang enn andre. Jo viktigere en form er, jo høyere opp i hierarkiet finnes den. Øverst finner vi formen Det Gode. Denne mest avanserte formen gjennomstråler alt som er lavere i hierarkiet og sørger for at alt eksisterer; i en lignelse sammenlignet Platon Det Gode med solen. I vår verden er solen en betingelse for alt liv og all vekst, uten solen kan vi ikke se noe, alt vil være mørkt og dødt. På samme måte er det med Det Gode i formenes verden.
I den berømte «hulelignelsen» fra dialogen Staten gir Platon en fremstilling av sitt metafysiske syn: I en hule sitter en gruppe fanger. De er lenket fast på en slik måte at de bare kan se bakveggen i hulen. På denne veggen kan de se skygger som beveger seg. Bak fangene er det en mur, og bak muren går noen personer frem og tilbake mens de holder gjenstander over hodet. Bak disse personene igjen er det et bål, og lyset fra bålet sørger for at gjenstandene som bæres kaster skygger på veggen foran fangene. Platon spør: Er det ikke rimelig at fangene vil tro at det de ser – skyggene – er virkeligheten?
Platon beskriver hvordan en av fangene kommer seg løs fra lenkene, og hvordan han kommer til slik at han kan se hva som virkelig foregår. Han ser at de gjenstandene som bæres er de virkelige tingene, og at det fangene ser – skyggene – kun er uklare gjengivelser av de gjenstandene som virkelig eksisterer, men som fangene ikke ser. Fangen som kom seg løs finner altså ut hvordan det virkelig forholder seg. Dersom han vender tilbake til hulen for å fortelle hvordan verden egentlig er, vil han ha vanskeligheter med å bli trodd – på samme måte som en som påstår at formenes virkelighet er mer reell enn den sansbare virkelighet.
Også Platons menneskesyn hører inn under hans metafysikk. I hvert menneskes sjel er det ifølge Platon en evig og uunngåelig konflikt mellom fornuft og følelser. Man kan f.eks. ønske seg noe så mye at man blir fristet til å stjele, men ved fornuftsmessig tenkning vet man at det er galt å stjele. Med følelsene får vi kunnskap om den sansbare verden, hevdet Platon, mens fornuftsmessig tenkning gir oss kontakt med formenes verden. Ifølge Platon finnes det to forskjellige typer følelser, og også disse kan være i konflikt med hverandre. Man kan f.eks. føle fortvilelse over sine seksuelle drifter. Disse to typene følelser utgjør den modige del og den begjærende del av bevisstheten. Den begjærende del består av lysten på mat, søvn, sex, osv. Den modige del består av følelser som maktbegjær, ambisjon, sinne, fortvilelse, osv.
Hver av disse tre delene av bevisstheten har sine bestemte oppgaver i menneskers liv. Fornuftens oppgave er å planlegge livet, styre sjelen og å kontemplere formene. Den modige del er en slags utøvende myndighet som skal veilede handlinger, og den begjærende del skal sette mål for handlinger. Disse tre deler er ikke like sterke i alle mennesker, folk flest er dominert av den begjærende del, mens det beste er at fornuften er enerådende. Et fullt ut fornuftig menneske er ifølge Platon et menneske fullstendig uten følelser.
Denne inndelingen av mennesker har stor betydning for Platons politiske filosofi, og dette kommer vi tilbake til.
EPISTEMOLOGI
Platons metafysikk har stor betydning for hans epistemologi. Den overfladiske, sansbare virkelighet får vi kunnskap om ved hjelp av sansene og følelsene, mens den dypere virkelighet, formenes virkelighet, den får vi kunnskap om ved tenkning. Siden formenes virkelighet er hierarkisk, kreves det mer jo mer avanserte former man ønsker å komme i kontakt med. Det er bare filosofene som kan komme i kontakt med de mer avanserte formene, og å komme i kontakt med formen Det Gode er det bare de aller dyktigste filosofene som kan klare. Slik kontakt er bare mulig ved en mystisk opplevelse, og som forberedelse må man gå igjennom år med asketiske øvelser. (I hulelignelsen er de som har tilgang til den reelle virkeligheten symbolisert ved den fangen som greide å rive seg løs fra lenkene.)
Folk flest er ifølge Platon kun opptatt av de daglige gjøremål i dette livet. De er slavebundet til den annenrangs virkelighet som erkjennes via sansene, og de tenker ikke, de følger sine følelser, de spiser når de er sultne, de sover når de er trette osv. Vanlige mennesker er ikke i stand til å oppnå mystisk kontakt med de virkelige, fundamentale prinsipper som kun er tilgjengelige i den reelle virkelighet. Å søke etter kunnskap, mente Platon, er det samme som å strebe mot Det Gode. Jo dypere innsikt man greier å oppnå, jo høyere opp i hierarkiet når man.
Platon gikk endog så langt som å hevde at vi egentlig ikke kan få kunnskap via sansene i det hele tatt. Han begrunnet dette synspunktet på følgende måte: Sokrates var høyere enn Thaetetus og lavere enn Akilles. Sokrates var altså både høy og lav! Dette er en selvmotsigelse, mente Platon. Likeledes vil vin smake søtt når man er frisk, mens den smaker surt når man er syk. Det er lett å lage flere slike eksempler, men poenget er som følger: Sansene kan ikke gi oss korrekt informasjon om den sansbare virkelighet. Vi ser igjennom øynene, og ikke med øynene, vi hører igjennom ørene og ikke med ørene, hevdet Platon, og mente at det vi får via sansene ikke er pålitelig informasjon. Han fortsatte resonnementet med å si at vi også har kunnskap som ikke er oppnådd via sansning. Det finnes ikke noe organ som kan sanse godt og ondt; denslags kunnskap kan kun oppnåes ved refleksjon. Med andre ord: den viktigste kunnskap kan kun oppnåes ved refleksjon, ved intuisjon.
Platon hevdet til og med at all læring ikke er annet enn en avdekking av idéer som er medfødt. Alle har i seg ved fødselen all kunnskap det er mulig å oppnå – sjelen oppholdt seg nemlig i formenes verden før fødselen – og all læring består i å bringe denne kunnskapen frem ved hjelp av spørsmål og samtaler.
Forstår man Platons teori om formene er det lett å forstå hans begrepsteori. Et begrep er en form. Begrepet «dyr» er formen dyr, begrepet «menneske» er formen menneske, osv. Begrepene har altså selvstendig eksistens, riktignok i en høyere virkelighet. En slik begrepsteori kalles (ekstrem) realisme – begrepene er reelle, de har selvstendig eksistens.
ETIKK
Det er ikke vanlig å legge stor vekt på Platons etiske teorier, hans hovedinnsats ligger innen metafysikk, epistemologi og politisk filosofi. Hva hans oppfatninger er innen etikken er også uklart; det ser ut til at han skiftet standpunkter underveis.
Tidlig i sin karriere betraktet han følelser av lyst og ulyst som de standarder handlinger skal vurderes ut ifra. Senere kom han antagelig til at det korrekte er å ta lykke eller trivsel eller velvære som standard; han var altså en slags eudaimonist. Platon mente at det som er vanlig å strebe etter – rikdom, ære, sanselig nytelse, legemlig sunnhet, et langt liv – er virkelige goder, men bare under forutsetning av at de bygges inn i et liv som ledes av klokskap, innsikt.
Slik innsikt forutsetter etisk dyktighet, og den etiske dyktigheten består av visdom (evnen til å betrakte livet som en helhet), mot (evnen til bare å frykte det visdommen sier det er grunn til å frykte), utholdenhet, selvbeherskelse og rettskaffenhet.
I og med Platons vektlegging av Det Gode som en selvstendig eksisterende form, er det heller ikke vanskelig å forstå at han mente at det gode liv er å leve et liv som går ut på å utvikle evnen til å skue formene, dvs. det gode liv er et liv i kontemplasjon, bortvendt fra denne verden. På dette punktet gikk Platon meget langt. Han hevdet som nevnt at menneskets sjel oppholdt seg i formenes verden før fødselen, før den ble tvunget til å ta opphold i en jordisk kropp. Det sjelen mest av alt ønsker er å vende tilbake til formenes verden – og dette skjer når døden inntreffer. Det jordiske liv er derfor kun en forberedelse til døden, og de sanne filosofene gleder seg til døden. Platon sier dette rett ut i dialogen Faidon, hvor han blant annet lar sitt talerør Sokrates uttale at «dei sanne visdomsvenene øver seg på å døy». (Platon: Faidon, Det Norske Samlaget, Oslo 1928, s.28.)
POLITIKK
Platon var av den oppfatning at det kun er mulig å leve et godt liv i et godt samfunn, han hevdet til og med at det enkelte mennesket primært må betraktes som en del av staten. Platon mente at staten har en organisk natur, og at de enkelte deler, individene, primært er å betrakte som deler av denne helheten. Det enkelte individuelle menneske må derfor underordne seg helheten. Filosofihistorikeren W.T. Jones formulerer Platons syn på denne måten: «Tåen er til foten det foten er til benet, benet er til mennesket det mennesket er til staten.» (Jones I, s.175.)
Siden de fleste mennesker ikke er i stand til å få innsikt i Det Gode, er folk flest heller ikke i stand til å styre sine egne liv på en slik måte at de kan leve et godt liv. Derfor må alle mennesker styres av de som er i stand til å få slik innsikt – filosofene. Platon formulerte dette prinsippet slik: «Enten må kongene bli filosofer, eller så må filosofene bli konger.»
Ifølge Platon kan staten benytte alle midler for å styre det enkelte menneske; fysisk tvang er akseptabelt, men lite effektivt i det lange løp. Da er det bedre å benytte seg av ren propaganda, og det viktigste instrument i slik propagandavirksomhet er utdannelsessystemet. Alle skal få en skolegang i overensstemmelse med det de er best egnet til, men hovedformålet med skolegangen er å indoktrinere befolkningen til å adlyde myndighetene. Det er en umulig oppgave å forklare folk at dette er den beste måten å organisere samfunnet på, siden folk flest er ute av stand til å forstå statens organiske natur og den derav følgende nødvendighet for den enkelte til å underordne sine egne interesser til helhetens interesser.
I Staten beskriver Platon hvordan idealsamfunnet skal se ut. Her hevder han at oppdragelse av barn er for viktig til å overlates til foreldrene selv; all barneoppdragelse må skje i kollektive samfunnsinstitusjoner. Alle skal få en oppdragelse og en opplæring som gjør at de i størst mulig grad får mulighet til å få innsikt i Det Gode; oppdragelsessystemet må derfor omfatte alle barn og all ungdom. Frem til 20-års-alderen skal alle få den samme opplæring, og opplæringen skal legge vekt både på teori og praksis – det skal gis opplæring i både filosofi og gymnastikk. De unge skal utvikle en god fysikk, de skal få sans for skjønnhet og de skal lære lydighet og offervilje. Å lære offervilje er så viktig at det er forbudt å la de unge få lese litteratur som kan gjøre dem redde for lidelse og død. Dette kan jo f.eks. føre til at de blir vanskelige å kommandere ut i krig.
Etter at denne første del av utdannelsen er avsluttet, skal elevene avlegge eksamen. Resultatene av denne eksamen avgjør hvor den enkelte blir plassert i samfunnet. De som ikke greier å bestå prøvene blir bønder, arbeidere og kjøpmenn – det er disse menneskene hvis bevissthet domineres av den begjærende del. De som består får enda 10 års utdannelse, og deretter blir de offiserer, lærere, embedsmenn, og i disse er det den modige del som dominerer. De beste av disse igjen får fem års filosofistudium.
De som nå har fått 15 års videreutdannelse skal så ut i samfunnet for å leve et praktisk liv som arbeidere, bønder eller kjøpmenn. De som gjør en god innsats på disse områdene skal overta styringen av staten når de fyller 50 år.
Ekteskap skal kun inngåes ved spesielle parringsfestivaler. Partneren kan man ikke velge selv, det blir avgjort ved loddtrekning. Det vil si, egentlig har myndighetene bestemt hvilke to personer som skal inngå ekteskap, men ektefellene skal tro at partneren er valgt ut ved loddtrekning.
Barn blir fratatt foreldrene ved fødselen for å oppdras i fellesskap, ingen skal få vite hvem deres biologiske foreldre er. Et barn må kalle alle som kan være dets foreldre for «mor» eller «far». Kun kvinner mellom 20 og 40 kan bli mødre, kun menn mellom 25 og 45 kan bli fedre. Utenom disse aldersgruppene er det ingen statlig regulering av den enkeltes partnervalg, men eventuelle barn må drepes ved fødselen dersom graviditeten ikke blir avsluttet med abort.
Formålet med disse ordningene er å gjøre personlige forhold svakere og fellesskapsånden sterkere. For å styrke fellesskapsånden og svekke egoismen skal det for de to øverste klassene være forbudt å ha privat eiendom. Til og med privatliv er forbudt for denne gruppen. Familieliv fører til at egeninteressen blir viktigere enn fellesinteressene, og at privatlivet blir en hovedsak. Rikdom fører angivelig til strid og misunnelse, og begge disse forhold svekker fellesskapet.
Platon gikk også inn for at det skal være en offisiell religion som bl.a. skal hevde at menneskene opprinnelig ble skapt av tre metaller: gull, sølv og jern. De som ble skapt av gull er de som styrer samfunnet. De som ble laget av sølv er offiserer, lærere, embedsmenn, og de som ble laget av jern er bønder, arbeidere, kjøpmenn. Det spilte ingen rolle for Platon at dette ikke er sant.
ESTETIKK
Som vi kan vente finnes det ifølge Platon også en form for Det Skjønne, Det Vakre. Dersom vi sanser noe som er vakkert – en solnedgang, en hest i gallopp, en skulptur – betyr dette at det vi sanser er en uklar, ufullstendig gjengivelse av formen Det Vakre.
Det er dessuten slik at naturlige objekter er vakrere enn gjengivelser, f.eks. er en vakker hest vakrere enn et maleri av denne hesten. Men denne sansbare hesten er kun en uklar gjengivelse av formen hest. Platon mente derfor både at det er en avsporing å nyte kunst, og en avsporing å nyte (den sansbare) virkeligheten; det som skal nytes er formen Det Vakre. Og dette kan man kun gjøre ved innadvendt kontemplasjon. Kunst kan allikevel være et godt middel til å indoktrinere massene. Staten skal sørge for at «riktig» kunst blir tilbudt massene, og Platon gikk også som vi har nevnt foran inn for forbud mot visse typer litterære verker. Også enkelte musikkformer skal være forbudt, da de kan sette befolkningen i sinnsstemninger som er lite ønskelige.