Som et resultat av de mer rasjonelle og sekulære filosofiske idéene som ble kjent i Vesten før og under renessansen, begynte nye holdninger å komme til uttrykk. Under opplysningstiden og den begynnende kapitalismen ble folk mer opptatt av å leve et godt liv på jorden fremfor å følge de tidligere så utbredte moralnormer som består i ydmykhet, selvoppofrelse og forberedelse til livet etter døden. Resultatet av dette ble en gradvis økende levestandard, en tiltagende urbanisering, og en større vektlegging på videnskap.
Dette førte til en reaksjon blant de som ikke var villige til å oppgi den tidligere tidens fundamentale filosofiske holdninger og moralnormer. Denne reaksjonens fremste talsmann var Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). I denne forbindelse kan man betrakte Rousseau som John Lockes motpol.
Rousseau var ingen betydelig tenker, men hans idéer fikk stor innflydelse på både Kant, Hegel og Marx.
Rousseau så på sivilisasjon og bykultur som noe fordervet og umenneskelig. Det riktige er å leve i overensstemmelse med naturen – slagordet «tilbake til naturen» stammer fra ham – og han hyllet «det edle naturmenneske» som ikke er ødelagt av sivilisasjon, kultur og videnskap. I det moderne samfunn lever man et utsvevende liv, er opptatt av kunst, driver handel, forsøker å avsløre naturens mysterier ved hjelp av videnskap, osv. Det ideelle er å leve som et naturmenneske, hevdet Rousseau, i overensstemmelse med sine følelser – han tok eksplisitt avstand fra fornuften – i en tilværelse hvor medfølelse dominerer og egeninteresse ikke finnes.
Kapitalismen er umoralsk, hevdet Rousseau, fordi den ikke belønner gode intensjoner, men isteden kun belønner det han betraktet som overfladiske dyder som arbeidsomhet og kreativitet. Det er umoralsk å gjøre forskjell på folk, mennesket har ikke fri vilje og kan derfor ikke holdes ansvarlig for sine handlinger – Rousseau mente at den frie vilje er i strid med mekanikkens lover. Kapitalismen medfører sosiale forskjeller, og kan derfor ikke være akseptabel som sosialt system. Rousseaus fremste politiske prinsipp er likhet – egalitarianisme. (Egalitarianisme er nevnt tidligere i boken .)
Samfunnet må organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje, hevdet Rousseau. Denne allmenne vilje er dog ikke det samme som flertallets vilje. Overfladisk sett kan det se ut som Rousseau var tilhenger av demokrati, men egentlig var han tilhenger av en autoritær styreform hvor all reell makt skal ligge i hendene på en eneste person. Denne personen, «lovgiveren», skal være utenfor det formelle maktapparat, men allikevel ha all makt. (Den politiske maktstruktur i Rousseaus fødeby Geneve var organisert på denne måten. Utganspunktet for dette styret var teoriene til den pietistiske og autoritære kirkereformatoren Calvin (1509-1564).) Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for den allmenne vilje, og denne allmenne vilje er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Å adlyde loven er derfor å adlyde seg selv.
For at det enkelte menneske skal kunne akseptere et slikt samfunnssystem, må det indoktrineres fra barnsben av. Det er derfor viktig at skolevesenet er statlig, og også at all annen utdannelse foregår i statlig regi. Denne indoktrineringen kalles sosialisering. I sitt syn på utdannelse var altså Rousseau på linje med Platon.