Descartes omtales gjerne som den moderne filosofis far. Enkelte vil dog la ham dele denne tittelen med engelskmannen Francis Bacon (1560-1626). Det er ingen tvil om at Descartes var en langt mer betydelig tenker enn Bacon, men Bacon representerte en annen filosofisk retning: Descartes var rasjonalist, Bacon var empirist. Bacon innledet den empiristiske retning innen filosofien, og i denne tradisjonen ble han etterfulgt av bl.a. Locke, Berkeley og Hume.
Som vi tidligere har omtalt innebærer rasjonalismen at man mer eller mindre tilfeldig velger et startpunkt, og så med stor vekt på nøyaktighet og logisk konsistens utleder konsekvenser fra dette utgangspunktet. Dersom det oppstår uoverensstemmelser mellom det man har resonnert seg frem til og det man kan observere, velger man å holde seg til det man har resonnert seg frem til, og avviser det man kan observere f.eks. ved å hevde at sansene er upålitelige.
Det første eksemplet vi så på denne holdningen var Parmenides’ overbevisning om at alle forandringer vi kan observere omkring oss bare er innbildning. Platon var også rasjonalist, han hevdet at formenes verden er mer virkelig enn den virkelighet vi kan observere. Også av forrige kapittel ser man at denne metoden lett kunne gi underlige resultater, høydepunktene må vel være Leibniz‘ monadelære og Descartes’ overbevisning om at dyr ikke er levende vesener, men kun avanserte maskiner. Et annet eksempel, som klart illustrerer rasjonalistenes måte å forstå verden på, finner vi i astronomiprofessorenes reaksjon på Galileis forslag om at de kunne benytte et teleskop for å observere himmellegemer som til da ikke var oppdaget. De nektet rett og slett å se igjennom teleskopet, de «visste» at det var syv himmellegemer og at det ikke kunne være flere. Syv var nemlig et hellig tall, og derfor måtte det være syv himmellegemer, observasjoner av virkeligheten var både unødvendig og irrelevant, hevdet de.
I lys av denne generelle holdningen er det ikke vanskelig å forstå at enkelte filosofer begynte å søke etter en annen tilnærmingsmåte. Siden rasjonalismen førte til resultater som står i strid med det man direkte kan observere, forårsaket dette en motreaksjon hvor man begynte å legge hovedvekten på det man direkte kan observere, erfare. Et annet ord for erfaring er empiri, den nye retningen fikk derfor navnet empirisme. Siden det angivelig var fornuften som hadde ført til slike merkelige resultater, var empiristene skeptisk innstilt til fornuften.
Den første tenker som omtales som empirist er altså Francis Bacon. Han var som Leibniz også politiker, men ble anklaget for å være korrupt og fradømt sine stillinger.
Hans betydeligste innsats lå i hans vektlegning av induksjon – generalisering på basis av observasjon av virkeligheten – fremfor deduksjon. Han gikk til og med så langt som å hevde at man ikke kan oppnå ny kunnskap ved deduksjon. La oss for å illustrere dette igjen se på Sokrates-syllogismen: «Alle mennesker er dødelige, Sokrates er et menneske, ergo er Sokrates dødelig». Bacon hevdet at konklusjonen ikke sier noe som vi ikke visste da vi kjente premissene. Da vi hadde premissene visste vi allerede at Sokrates var dødelig – konklusjonen er allerede inneholdt i premissene. Slik er det med alle deduktive slutninger, mente Bacon, og han hevdet derfor at deduktive logiske resonnementer er verdiløse. Kunnskap oppnåes kun ved å observere virkeligheten og så foreta skrittvis induksjon upåvirket av egne ønsker og forestillinger. Kun på denne måten kan man nå frem til sikker viten, hevdet han.
Bacons egne eksempler på denne metoden er lite imponerende, for å si det mildt; ingen av hans eksempler er ansett for å gi sikre, induktive slutninger. Etter Bacon er praktisk talt alle tenkere enige om at man ikke kan oppnå sikker viten ved induksjon. Dette vil bli omtalt nærmere i kapitlet om Hume.
Bacon var også en av de første som hevdet at kunnskap ikke bare er til for kunnskapens egen skyld, som et mål for kontemplasjon. Han var av den oppfatning at kunnskap er til for å bedre menneskenes kår. To av verdens beste aforismer om dette stammer fra Bacon: «Kunnskap er makt», og Nature, to be commanded, must be obeyed. (Denne siste kan forklares med at dersom vi skal kunne bruke og utnytte naturen, må vi adlyde den, dvs. vi må følge naturens lover.) Dette innebærer at skal vi kunne utnytte f.eks. elektrisiteten, må vi kjenne til de naturlover som gjelder på dette området, f.eks. Ohms lov.