Under denne overskriften vil vi på en generell måte omtale noen fundamentale trekk ved et stort antall varianter innen moderne filosofi. Disse variantene går under navn som positivisme, lingvistisk analyse, logisk positivisme, logisk atomisme, logisk empirisme. Mange vil hevde at det er viktige forskjeller mellom disse, men her vil vi kun holde oss til noen få, dominerende fellestrekk ved disse retningene.
Franskmannen Auguste Comte (1798-1857) regnes som opphavsmann til denne retningen, andre fremtredende representanter er Schlick, Carnap, Reichenbach, Hempel, Ayer. Her vil vi legge hovedvekten på de mest kjente av språkfilosofene, Ludwig Wittgenstein (1889-1951) og Bertrand Russell (1872-1970).
Et hovedpoeng i denne retningen er at metafysikk kun er et primitivt stadium av naturvidenskapene, dvs. matematikk, fysikk, kjemi, astronomi osv., og at filosofien ikke skal beskjeftige seg med det de kalte «metafysisk spekulasjon». Her var altså språkfilosofene enige med pragmatikerne. Enkelte språkfilosofer avviste at etikk er en gren av filosofien, og hevdet at etiske problemstillinger hører inn under psykologien. Videnskapene må forøvrig begrense seg til den «positive» erfaring. Filosofiens hovedoppgave er derfor ikke å finne svar på de fundamentale spørsmål, filosofiens oppgave er å analysere og klargjøre språket. Et viktig moment for mange av disse tenkerne var at filosofiske problemer er uløste ene og alene fordi språket er uklart. Ved å klargjøre språkbruk vil filosofiske problemer bli borte av seg selv, hevdet de.
Det er to fundamentale prinsipper som alle disse filosofene bygger på. Det ene er at de godtar Hume og Kants skille mellom nødvendige (analytiske) utsagn og betingede (syntetiske) utsagn. (Denne inndelingen har vi behandlet i kapitlene om Hume og Kant.) Det andre er at de har en spesiell holdning til hva det vil si at et utsagn er verifiserbart. Vi skal gå igjennom disse to prinsippene.
Ludwig Wittgenstein
Som vi husker skilte David Hume mellom utsagn som er betingede og utsagn som er nødvendige. De betingede (syntetiske) utsagn beskriver hvordan observerte fakta tilfeldigvis forholder seg; et betinget utsagn kan være usant i neste øyeblikk. Utsagnet «solen står opp hver morgen» har hittil vært sant, men det kan ifølge Hume være usant imorgen. I sitt verk Tractatus Logico-Philosophicus påstod Wittgenstein det samme: «Det er en hypotese at solen vil stå opp i morgen, og dette betyr at vi ikke vet om den vil stå opp.» (Sats 6.36311.) Den andre typen utsagn er de som nødvendigvis er sanne, de analytiske utsagn. Disse utsagn sier ifølge Hume intet om virkeligheten, de sier kun noe om hvordan vi har valgt å bruke ord. Et eksempel på denne siste typen er utsagnet «alle ungkarer er menn». En ungkar er pr. definisjon en ugift mann, og derfor sier dette utsagnet intet om virkeligheten, det sier kun noe om hvordan vi tilfeldigvis har definert begrepene.
Ifølge språkfilosofene er analytiske utsagn intet annet enn konvensjoner – de er kun resultater av hvordan vi bruker ord. De er derfor egentlig verken sanne eller usanne, de er vilkårlige. Det finnes mange eksempler på analytiske utsagn – f.eks. utsagn innen fag som matematikk og logikk. Om slike utsagn hevdet Wittgenstein at de alle sier det samme: nemlig ingenting. (Tractatus, 6.11.) Alle nødvendige (analytiske) utsagn er dermed vilkårlige, siden konvensjoner er skapt av oss og gjerne kunne vært annerledes. Dette innebærer at enhver kan skape de logiske systemer han selv vil. (Etterhvert ble det også skapt mange forskjellige såkalte logiske systemer.)
Som en konsekvens av denne holdningen oppstod det et skarpt skille mellom logikk og virkelighet: kan noe bevises logisk, har det intet med virkeligheten å gjøre, og dersom et utsagn er en beskrivelse av virkeligheten, kan det ikke begrunnes eller bevises ved hjelp av logikk.
La oss nå se på de syntetiske utsagn. Disse inneholder informasjon om virkeligheten. Språkfilosofene forsøkte derfor å lage en teori om hvilke kriterier man skulle sette for å kunne si at et meningsfullt syntetisk utsagn er sant, eller, som de sa, verifiserbart. Språkfilosofene hevdet at de var empirister og opptatt av beskrivelser av virkeligheten; de la derfor stor vekt på sansedata som utgangspunkt for kunnskap. Dette benyttet de som et utgangspunkt for en definisjon av verifiserbarhet: Et (syntetisk) utsagn er verifiserbart dersom det kan bekreftes ved hjelp av sansedata. Hvis et (syntetisk) utsagn ikke kan verifiseres på denne måten, sies det å være metafysisk – for språkfilosofene er dette synonymt med meningsløst – og fortjener ingen oppmerksomhet.
En god del utsagn som de fleste vil oppfatte som sanne er verifiserbare. Et utsagn av typen «det regner» er opplagt verifiserbart. Utsagnet «Per har tannverk» er riktignok ikke verifiserbart av andre enn Per selv, men regnes allikevel som verifiserbart. «Napoleon tapte slaget ved Waterloo» er ikke verifiserbart av oss som lever nå, men det var verifiserbart av de som da var tilstede, og regnes derfor også som verifiserbart.
Dette prinsippet ser tilforlatelig ut, men det førte til en del drastiske konsekvenser, og noen av dem vil vi nevne her. Ifølge verifikasjonsprinsippet finnes det intet grunnlag for å hevde at utsagnet «loven om årsak og virkning gjelder» er sant. På samme måte er det med utsagnet «solen står opp hver morgen». Språkfilosofenes holdning til dette spørsmålet går klart frem av sitatet fra Wittgenstein gjengitt ovenfor. Kan man ikke hevde at det finnes naturlover, kan man heller ikke si noe om lovmessighet i virkeligheten, og derfor finnes det heller intet grunnlag for å trekke induktive slutninger. Ifølge språkfilosofene finnes det derfor ingen nødvendige sammenhenger i virkeligheten, virkeligheten er sammensatt av selvstendige fakta som det ikke finnes sammenhenger imellom. (Dette synet omtales som «logisk atomisme».) Wittgenstein sier det slik: ett enkelt faktum kunne vært annerledes enn det er og allikevel kunne alle andre fakta forblitt de samme. (Tractatus, 1.21.)
Også spørsmålet om det finnes en virkelighet uavhengig av oss blir meningsløst med denne tilnærmingsmåten – det er opplagt at dette ikke kan verifiseres ved hjelp av sansedata. Likeså er utsagnene «Gud eksisterer» og «Gud eksisterer ikke» like meningsløse – ingen av dem kan verifiseres ved hjelp av sansedata.
Som vi har sett tidligere i boken hører disse spørsmålene – om Gud finnes, om det finnes naturlover – inn under metafysikken. Språkfilosofene hevdet som nevnt at metafysiske utsagn er meningsløse. Dette hadde en interessant implikasjon for verifikasjonsteorien selv. Utsagn som ikke er analytiske eller syntetiske er ifølge språkfilosofene metafysiske, dvs. meningsløse. De analytiske utsagn er sanne siden de er resultatet av vilkårlige språklige konvensjoner. De sanne syntetiske utsagn er sanne siden de kan verifiseres ved hjelp av sansedata. Hva så med verifikasjonsteorien selv? Den er ikke analytisk. Den er ikke syntetisk. Dermed må den være metafysisk – og dermed er den meningsløs. Ifølge verifikasjonsteorien er altså verifikasjonsteorien meningsløs. Wittgenstein hadde ingen problemer med å innrømme dette, han sa det slik: verifikasjonsteorien er «nonsens». Men den er «viktig nonsens». Og slik avsluttet han sitt verk Tractatus: «Det man ikke kan tale om, må man forbigå i stillhet». (Wittgenstein trodde nå at han hadde løst filosofiens problemer, og han oppga sin filosofiske virksomhet. Senere kom han på andre tanker, og han begynte igjen å filosofere, men nå med en helt annet innfallsvinkel. Dette kommer vi tilbake til.)
Hva er da filosofiens oppgave? Språkfilosofene hevdet at observasjon og systematisering av sansedata, foruten undersøkelser av syntetiske utsagn, er videnskapens saksområde. Videnskapen kan videre ikke hevde sikre, absolutte teorier, men kun gi uttrykk for sannsynligheter. Analytiske utsagn overlates til fag som matematikk og logikk. Metafysiske utsagn avvises helt. Filosofenes oppgave er ifølge dette synet intet mer enn å klargjøre hvordan ord brukes.
Bertrand Russell
Den andre av de store språkfilosofer var Bertrand Russell. Her vil vi kun kort omtale noen få hovedpunkter i Russells filosofi. Russells litterære produksjon er enorm, og dessuten skiftet han standpunkter svært ofte. Enkelte av hans teorier har allikevel fått stor innflydelse.
Han var av den oppfatning at dagligspråket er forvirret, det impliserer usannheter – det må derfor reformeres, det må skapes et idealspråk. Ett av problemene Russell var opptatt av var utsagn av typen «Per er syk». Slike utsagn har ifølge Russell to forutsetninger: for det første at det finnes en person ved navn Per, og for det annet at han nå er syk. Hva så med følgende utsagn, som er av samme type: «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet». (Dette er Russells eget eksempel.) Russell ser denne type utsagn som meget problematiske siden det ikke finnes noen konge av Frankrike. Russell la ned et enormt arbeide i å systematisere og klargjøre slike problematiske områder innen filosofien.
Også på et annet, sentralt område la Russell ned et stort arbeide. Han laget en definisjon av implikasjon som selv om den avviker fra det de fleste vil oppfatte som naturlig, har fått stor utbredelse. De fleste vil hevde at f.eks. «det regner» impliserer at «bakken er våt». En slik slutning forutsetter imidlertid at det finnes årsakssammenhenger i virkeligheten, og dette var noe de logiske atomister benektet. Russells definisjon er i overensstemmelse med de logiske atomisters oppfatning: «A impliserer B» betyr ene og alene at «det er ikke slik at A er sann når B er usann». Dette medfører at ethvert sant utsagn impliserer ethvert annet sant utsagn: «det regner» impliserer derfor ikke bare at «bakken er våt», men også at «2 + 2 = 4» og at «Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike». Denne teorien sier også at ethvert usant utsagn impliserer ethvert usant utsagn: «2 + 2 = 5» impliserer «sneen er blå». Teorien medfører også at ethvert usant utsagn impliserer ethvert sant utsagn, og den medfører at et sant utsagn ikke kan implisere et usant utsagn. Denne formen for implikasjon kalles materiell implikasjon.
Etikk, hevdet Russell, bør ikke betraktes som en gren av filosofien. Hans begrunnelse var at all vår kunnskap er begrenset til de områdene videnskapene beskjeftiger seg med, og videnskapen har intet å si om verdi-spørsmål. Alle etiske holdinger er derfor fundamentalt sett byggetpå den enkeltes følelser, og de er derfor subjektive. Sier man at «mord er galt», betyr dette kun at man ikke liker mord, sier man at «tyveri er galt» betyr dette kun at man ikke liker tyveri. På dette punktet skilte Russells oppfatning seg ikke fra den som dominerte blant de andre språkfilosofene. Til tross for sin subjektivisme tok Russell stilling til en lang rekke etiske spørsmål. At dette var direkte i strid med hans eget filosofiske standpunkt hadde han heller ingen problemer med å innrømme.
Senere Wittgenstein
Vi vil avslutte denne seksjonen med en kort beskrivelse av Wittgensteins senere filosofi. Etter noen års fravær fra filosofien kom Wittgenstein til at han i sin første periode hadde begått en viktig feil. Han hadde gått ut ifra at språket først og fremst er til for å beskrive virkeligheten. Nå hevdet han at språket har mange forskjellige oppgaver, og at beskrivelser av virkeligheten kun er en av de mange oppgavene han mente er likeverdige: Man kan bruke språket til å stille spørsmål, man kan gi befalinger, uttrykke ønsker, forbanne, be, hilse, osv. Å bruke språk er som å delta i ett av flere mulige spill – og som i spill finnes det regler. Spilleregler kan ikke sies å være sanne eller gale – de er konvensjoner. På samme måte er det med reglene for bruk av språk, hevdet han: skal man være med i spillet, må man følge reglene. Wittgenstein snakket f.eks. om språk-spillet etikk, språk-spillet naturvidenskap, osv. Sier man at 2 + 2 = 5, begår man ifølge Wittgenstein ikke en feil, man følger bare ikke de spillereglene som er akseptert i matematikken.
Ifølge dette synet er filosofenes oppgave å klargjøre hvordan folk flest benytter språket, ikke å undersøke virkelighetens fundamentale natur. Denne tilnærmingsmåten oppklarer slike spørsmål som f.eks. om mennesket har fri vilje eller ikke. Når folk flest bruker uttrykk som at «han gjorde det av fri vilje», mener de at han valgte det selv. Folk bruker dette uttrykket på en måte som innebærer at de er av den oppfatning at mennesket har fri vilje. Språkfilosofene sluttet av dette at mennesket kan omtales som om det har fri vilje. På denne måten vil det som tidligere ble oppfattet som filosofiske spørsmål oppløses. Grunnen til at tidligere filosofer ikke hadde sett denne «løsningen» var at de var blitt forledet av at språket er uklart og forvirrende.