Sansene – Begreper – Fornuften – Logikk – Følelser – Tro – Medfødte ideer – Objektiv/subjektiv
Alle mennesker besitter kunnskap – de fleste vet at himmelen er blå, at hester har fire ben, at Eiffeltårnet står i Paris, at jorden går i bane rundt solen, at det er galt å stjele og at dersom man skal opp til en eksamen, må man arbeide med faget for å oppnå en god karakter. Men hvordan oppnår man kunnskap? Det er dette spørsmålet epistemologien arbeider med. Epistemologi kalles også ofte for erkjennelsesteori.
SANSENE
Vi kan oppnå en god del kunnskap om den fysiske virkelighet ved å se, høre, føle, lukte og smake på ting omkring oss. Dette er den mest nærliggende kilde til kunnskap – vi ser at himmelen er blå og at gresset er grønt, med luktesansen kjenner vi duften av en rose, vi føler at eggen på en kniv er skarp, osv.
Alle sansene er viktige for oss, men de viktigste for mennesket er syn og hørsel. Andre dyrearter kan ha det annerledes, f.eks. er luktesansen langt viktigere for hunder enn den er for oss. Det finnes dessuten arter som har sanser mennesket ikke har; flaggermusen har et slags radarsystem som gjør at den kan navigere i mørke, og enkelte fuglearter har evnen til å sanse jordens magnetfelt. I denne boken vil vi holde oss til den utrustning mennesket har.
Mennesket er utstyrt med endel organer som gjør det i stand til å motta signaler fra omgivelsene. Øynene er i stand til å registrere visse elektromagnetiske bølger – de med bølgelengder mellom 400 nm og 800 nm, ørene er i stand til å registrere visse vibrasjoner – de med frekvenser mellom 20 Hz og 20 kHz.
Det hevdes iblant at sansene ikke er å stole på, fordi de iblant gir oss «gale» informasjoner. F.eks. vil mange hevde at sansene sier at togskinner ikke er parallelle, men møtes i det fjerne. Siden vi vet at togskinner er parallelle, er sansene ikke å stole på, hevdes det. Løsningen på dette problemet kommer vi til i bokens annen del.
Mennesket besitter også abstrakt kunnskap, dvs. kunnskap som man ikke kan oppnå ved direkte sansning. Ingen kan sanse at jorden går i bane rundt solen, og man kan heller ikke sanse at det er galt å stjele. Det må derfor finnes veier til kunnskap i tillegg til sanseerfaringen. Og det er her de store stridsspørsmål i filosofien begynner.
BEGREPER
Dersom vi skal oppnå mer kunnskap enn det vi kan få ved kun direkte å betrakte verden, må vi tenke abstrakt. Her melder det seg et problem: I den fysiske virkelighet finnes det kun konkrete gjenstander. Men det vi tenker med er ord, eller egentlig: begreper. Det følgende er derfor et viktig spørsmål: Hva er forholdet mellom virkeligheten og begrepene?
Et ord er ikke det samme som et begrep, og det er meget viktig å være oppmerksom på denne forskjellen. Et begrep er en abstraksjon, mens et ord er et symbol som representerer denne abstraksjonen.
Når vi tenker på eller snakker om noe, bruker vi begreper. Det er begrepet «hund» vi tenker på når vi sier at «hunden bjeffer», det er begrepet «menneske» vi tenker på når vi sier at «mennesket har evnen til rasjonell tenkning». Alle begrepene er universelle – de omfatter alle ting av den typen vi tenker på. (Begreper omtales derfor også iblant som universalier.) Sier vi «hunden har fire ben» mener vi alle hunder, sier vi at «mennesket har evnen til rasjonell tenkning» mener vi alle mennesker, osv. Hver ting som et begrep refererer til sies å være en referent. Hvert enkelt menneske er en referent til begrepet «menneske», hver enkelt hund er en referent til begrepet «hund» osv.
Begrepene er ikke bare universelle, de er også uforanderlige. Har man engang dannet et begrep vil det være det samme til alle tider, men selvsagt er det slik at vår kunnskap om begrepet – og dermed om referentene – øker etterhvert som vi lærer mer.
De ting som eksisterer omkring oss er begrenset, de eksisterer her og nå, og de eksisterer ikke på samme måte til alle tider. Et hus, f.eks., blir bygget, det står en tid, så forfaller det og rives. Et menneske blir født som et spedbarn, det vokser, eldes og dør. Med andre ord: de tingene vi sanser begynner sin eksistens på et bestemt tidspunkt, de forandrer seg mens de eksisterer og så opphører de å eksistere. Begrepene forandres derimot ikke, de er som nevnt de samme til alle tider.
Hva er egentlig sammenhengen mellom begrepene og virkeligheten? Det er opplagt at de enkelte ting eksisterer, de kan vi jo sanse direkte. Men hva med begrepene? De eksisterer, men hvilken eksistensform har de? Dette spørsmålet har ulike filosofer gitt ulike svar på, og vi behandler dette spørsmålet mer utførlig i bokens annen del. Her skal vi bare antyde de to hovedstandpunkter som har dominert i filosofiens historie. De to oppfatningene kalles realisme og nominalisme. Platon var realist, han var av den oppfatning at begrepene har selvstendig eksistens i en slags annen, oversanselig virkelighet. Dette standpunktet kalles ekstrem realisme. Også Aristoteles, den andre store greske filosofen, var realist, men i en mer moderat form. Han hevdet at begrepene eksisterer som en slags essens i tingene.
Nominalismen innebærer derimot at de enkelte ting vi sanser er det eneste som eksisterer, og at begrepene ikke har noen selvstendig eksistens. Begreper er ifølge dette synet noe vi danner ved at vi mentalt ordner de tingene vi observerer i grupper på basis av mer eller mindre vilkårlige likhetstrekk. Vi plasserer alle mennesker i en gruppe, vi plasserer alle katter i en annen gruppe, alle biler i en tredje gruppe osv. For hver gruppe danner vi et begrep, og dette begrepet refererer til hver ting i gruppen. Hvert begrep benevner vi med et ord – et ord er altså navnet på et begrep.
Ifølge nominalismen finnes det ikke objektive kriterier som kan benyttes til å avgjøre at to ting ligner hverandre så mye at de plasseres i samme gruppe. Vi ordner ting i grupper fordi vi synes at de ligner på hverandre – begrepene er ifølge dette synet altså subjektive. Det finnes et stort antall nominalister i filosofiens historie, noen av de mest fremtredende er Hobbes, Hume og Wittgenstein.
(Vi har her kun nevnt begreper som er dannet på grunnlag av direkte sansbare ting, og ikke abstrakte ting som f.eks. «rettferdighet», «frihet», «solidaritet». De samme prinsipper som nevnt ovenfor gjelder også her, f.eks. mente realisten Platon at også disse begrepene har selvstendig eksistens i en annen dimensjon.)
Realister og nominalister vil ha helt forskjellige holdninger med hensyn til definisjoner. For en realist skal definisjonen identifisere essensen i det som skal defineres, en realist vil si at essensen ved mennesket er dets evne til rasjonell tenkning og derfor definere mennesket som «et rasjonelt dyr». (Denne definisjonen stammer fra Aristoteles.) Nominalisten vil hevde at det ikke finnes noen essens, at begreper er mer eller mindre vilkårlige, og derfor at heller ikke definisjoner kan være noe annet enn vilkårlige. En nominalist kan derfor definere mennesket som «det vesen som bruker redskaper» eller «det dyr som har humoristisk sans» eller «et rasjonelt dyr». Ifølge nominalisten er alle definisjonene like gode (eller like dårlige).
Det er imidlertid noen andre problemer i forbindelse med begreper vi vil ta opp her. I ulike språk vil man finne forskjellige ord på samme begrep, f.eks. er «horse», «Pferd» og «hest» navn på samme begrep. Man må også være oppmerksom på det faktum at iblant brukes samme ord om flere forskjellige begreper, f.eks. kan «bane» bety både «(idretts)bane», «(jern)bane» og «død». Her har vi et eksempel på tre forskjellige begreper som man refererer til med det samme ordet. Det finnes mange andre eksempler, f.eks. kan «bank» bety både «juling» og «et firma som oppbevarer og låner ut penger». «Høy» kan bety minst tre forskjellige ting; «høy lyd» betyr «sterk lyd», «høy bygning» kan bety «bygning med mange etasjer», «høy» kan også bety en type fôr for hester. På engelsk har man tre forskjellige ord for disse tre begrepene: «loud», «tall» og «hay». (Et ord som har mange forskjellige betydninger, dvs., som er navn på flere forskjellige begreper, kalles et homonym.)
Dukker et homonym opp i et resonnement, vil betydningen ofte gå frem av sammenhengen – en soldat og en bokbinder vil som oftest oppfatte ulike ting med ordet perm – men iblant er dette ikke tilfelle. Det er meget viktig å være oppmerksom på dette; det forekommer at resonnementer blir uklare fordi man iblant ikke skiller forskjellige begreper fra hverandre når de tilfeldigvis er benevnt med samme ord. Ordet følelse brukes om to forskjellige begreper, og man møter uoverkommelige problemer dersom man ikke skiller disse begrepene fra hverandre. (Bruker man i et resonnement et ord i flere betydninger, kan konklusjonen bli gal. En feil av denne typen kalles en ekvivokering.)
FORNUFTEN
Den engelske fysikeren Isaac Newton oppdaget mekanikkens lover ved å observere virkeligheten, trekke slutninger, teste disse på nye, spesielt utvalgte fenomener og så igjen trekke nye slutninger, osv. Den egenskap som gjorde ham istand til dette var fornuften.
Fornuften er en egenskap mennesket har, og som det bruker til å identifisere og behandle de data det får fra sansene. Alle mennesker bruker fornuften i sitt daglige liv, den brukes til å løse et utall små og store oppgaver hver eneste dag. Den brukes når man skal vurdere om det er trygt å krysse gaten, den brukes når man regner ut om man har råd til å kjøpe seg noe, den brukes når man vurderer om man skal skaffe seg en ny jobb eller fortsette i den gamle, osv.
De fleste er imidlertid klar over at selv om man gjør sitt beste for å bruke fornuften, så kan man iblant komme frem til feilaktige konklusjoner. For å unngå dette må man følge visse prinsipper for korrekt tenkning. Disse prinsippene behandles i den grenen av epistemologien som heter logikk.
LOGIKK
Tradisjonelt har man delt inn logikken i to grener, induksjon og deduksjon. Når vi observerer virkeligheten og så trekker slutninger på basis av observasjonene, foretar vi en induksjon. Eksempler på induksjon er de prosesser man går igjennom for å komme frem til at «stener kan ikke flyve», at «alle mennesker er dødelige», og at «røyking øker risikoen for å få lungekreft».
La oss se litt nærmere på hvordan man kommer frem til at «stener kan ikke flyve». Vi betrakter et antall stener, og vi ser at sten nr 1 ikke flyr, vi ser at sten nr 2 ikke flyr, vi ser at sten nr 3 ikke flyr osv. Samtlige stener bare ligger der hvor vi har plassert dem. Vi forsøker så å observere dem i mange forskjellige situasjoner: vi kan observere dem når det er mørkt, når solen skinner, når det regner, osv. Og intet skjer, alle stenene bare ligger der hvor de ble plassert. Sammenligner vi med ting som kan fly, ser vi at disse har mekanismer som gjør flyving mulig: en fugl slår med vingene, et fly har vinger og motor, osv. En sten har ingen slik innretning som gjør at den kan fly. På bakgrunn av alt dette trekker vi den slutning at stener ikke kan fly. (Kan vi etter en slik induksjonsprosess være sikre på at stener ikke kan fly? Her har forskjellige filosofer gitt forskjellig svar, og dette kommer vi tilbake til i kapitlene om de forskjellige filosofer.)
Endel av metodene som benyttes ved induktive slutninger ble formalisert av den engelske filosofen John Stuart Mill. Den andre grenen av logikk kalles deduksjon. I en deduktiv slutning tar man utgangspunkt i to (eller flere) premisser. Det utsagnet man kommer frem til kalles en konklusjon. Et eksempel på en slik slutning er følgende: «Siden alle mennesker er dødelige og Sokrates er et menneske, er Sokrates dødelig». Et slikt resonnement kalles en syllogisme, og i dette tilfelle er slutningen meget enkel. Ikke alle slutninger er like enkle, men alle resonnementer, uansett hvor kompliserte de er, kan brytes ned til flere mindre, lett kontrollerbare deler av samme type som i eksemplet ovenfor. Iblant kan det imidlertid være problematisk å bryte ned et komplisert resonnement til slike mindre deler.
En deduktiv slutning som følger logikkens lover sies å være gyldig. En gyldig slutning med utgangspunkt i sanne premisser vil føre til en sann konklusjon. Er konklusjonen usann, er enten premissene gale eller logikkens lover er brutt. Det er det siste som er tilfelle i den velkjente syllogismen fra Ludvig Holbergs Erasmus Montanus: «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten». Setter vi opp denne slutningen skjematisk, vil den se slik ut:
(Mor Nille) er (ikke flyvedyktig) A er C (En sten) er (ikke flyvedyktig) B er C (Mor Nille) er (en sten) A er B
Nå er det lett å se at selv om både A og B er C, må ikke nødvendigvis A være B.
Hvis vi på tilsvarende måte setter opp et skjema for Sokrates-syllogismen, blir det slik:
(Sokrates) er (menneske) A er B (Mennesker) er (dødelige) B er C (Sokrates) er (dødelig) A er C
Nå er det lett å se at slutningen er gyldig.
Aristoteles er betraktet som «logikkens far»; han var den første som arbeidet med å finne reglene for korrekt tenkning, logikken som fag oppstod med ham. Men også mange senere filosofer, i første rekke Thomas Aquinas og den ovenfor nevnte John Stuart Mill, har nedlagt mye arbeid i å finne disse lovene. Dette er ikke stedet for å gå detaljert igjennom logikkens lover. Det finnes mange bøker som omhandler dette spesialområdet.
FØLELSER
Mange vil hevde at det er mulig å oppnå kunnskap på andre måter enn kun via sansene og/eller fornuften. De hevder at «fornuften er ikke alt, man må også ta det følelsesmessige med i betraktning». De sier at man kan føle at det er riktig å gjøre enkelte ting som de ikke kan begrunne rasjonelt, de kan f.eks. føle at et bestemt politisk syn er det riktige.
Når man nevner ordet følelse, vil mange i første omgang tenke på slike ting som at vi kan føle at en kokeplate er varm ved å holde hånden i nærheten av den; på samme måte kan vi føle at sneen er kald, osv. Dette er kunnskap vi får ved bruk av følesansen, og denne type informasjon går således inn under den type viten vi behandlet i avsnittet om sansene.
Men ordet følelse brukes også om fenomener av en helt annen type. Man kan føle glede, sorg, frykt, sjalusi, lykke, osv. Disse følelsene kommer ikke via noe sanseorgan, de er automatiske reaksjoner i bevisstheten på ytre situasjoner som man observerer. Hvilke situasjoner som forårsaker hvilke følelser varierer fra situasjon til situasjon og fra person til person. Enkelte nordmenn blir overlykkelige når Norge slår Sverige i en fotballkamp, mens andre ikke føler noe som helst når dette skjer. Likeledes vil samme faktum føre til at endel svensker blir meget ulykkelige.
Egentlig er det her snakk om to forskjellige begreper som man refererer til ved å bruke det samme ordet – følelse. For å unngå uklarheter burde forskjellige begreper refereres til med forskjellige ord. Her kunne man f.eks. bruke følelse om den informasjon man får via følesansen og emosjon om det andre fenomenet. Den språkbruken vi har er imidlertid så godt innarbeidet at det vil være umulig å begynne å bruke et nytt ord. Vi vil derfor også bruke ordet følelse når vi i denne boken behandler automatiske reaksjoner i bevisstheten, vi vil altså bruke ordet følelse om reaksjoner som sorg, glede, frykt, osv. Det er denne type følelser folk henviser til når de f.eks. sier at de føler at et bestemt politisk syn er det riktige.
Det er ingen som tviler på at man får informasjon via følelsene, men hvilken epistemologisk status denne informasjonen har finnes det nesten like mange meninger om som det finnes filosofer. Dette kommer vi også tilbake til i bokens annen del.
TRO
Mange kristne hevder at de er overbevist om at Gud finnes. De aksepterer at Guds eksistens ikke kan begrunnes ved hjelp av fornuften, men de er overbevist allikevel, de tror at Gud finnes. Likeså tror noen at Jesus var Guds sønn, at det finnes engler, at verden ble skapt på syv dager, osv.
Dersom de blir bedt om å begrunne den troen de har, sier de kanskje at noen begrunnelse ikke er nødvendig, troen alene er nok. Andre vil henvise til et fenomen de kaller åpenbaringer. Ved en åpenbaring henvender Gud (eller Jesus eller jomfru Maria) seg angivelig til et menneske og taler direkte til det. En av dem som var ivrigst til å forfølge de kristne i den første tiden etter at Jesus var død, Saul, mottok en åpenbaring fra Jesus. Som en følge av dette sluttet han seg til kristendommen og skiftet navn til Paulus.
Teorien om at man kan oppnå kunnskap om virkeligheten på andre måter enn ved bruk av sansene og fornuften kalles mystisisme. De som er tilhengere av dette synet begrunner det ofte med å henvise til det metafysiske syn at det finnes en virkelighet i tillegg til den vi kan sanse, og at man for å oppnå kunnskap om denne andre virkeligheten må benytte andre erkjennelsesformer enn kun sansene og fornuften.
MEDFØDTE IDEER
Enkelte hevder også at vi alle har endel kunnskap som ligger i oss når vi blir født. Platon mente endog at alle mennesker ved fødselen har i seg all kunnskap det er mulig å oppnå, og at all læring rett og slett består i å gjenoppdage eller avdekke denne kunnskapen. Aristoteles var derimot av en annen oppfatning, han mente at mennesket ikke har noen kunnskap overhodet når det blir født og at bevisstheten ved fødselen er som en ubeskrevet tavle, en tabula rasa.
Senere filosofer har hatt ulike synspunkter på dette punktet. Ingen har gått lenger enn Platon, men mange har ment at mennesket ihvertfall er i besittelse av noe kunnskap allerede ved fødselen. Leibniz mente at visse idéer er medfødt, og Descartes hevdet at han visste hvor de medfødte idéene kommer fra: de er innplantet av Gud. Den engelske filosofen John Locke var derimot av samme oppfatning som Aristoteles.
OBJEKTIV/SUBJEKTIV
Forskjellen mellom subjektivitet og objektivitet er meget viktig innen epistemologien.
En objektivistisk holdning innen epistemologien tar utgangspunkt i at det eksisterer en objektiv virkelighet uavhengig av noens bevissthet, og at mennesket må følge bestemte metoder for å oppnå kunnskap. Ved å benytte disse bestemte metodene, og ved å være tro mot objektet, vil den vurdering man kommer frem til være objektiv. Det å være objektiv er altså ikke nødvendigvis identisk med det å være upartisk eller nøytral.
En subjektivistisk holdning på dette området bygger på en subjektivistisk holdning innen metafysikken. Dette synet innebærer at det ikke finnes noen absolutt, objektiv virkelighet, og at det derfor heller ikke kan finnes noen objektive lover som erkjennelsen skal følge. Subjektivisme innebærer at all erkjennelse fundamentalt sett må ta utgangspunkt i det erkjennende subjekt, i dets egne følelser, holdninger og overbevisninger. En subjektivist vil således hevde at all kunnskap er avhengig av subjektet og at alt er relativt.
La oss illustrere dette ved et par eksempler: Når en lærer skal sette karakter på sine elever, er han objektiv dersom han setter karakteren på basis av elevens kunnskaper, evne til å fremlegge stoffet, innsats i timene osv. Læreren er subjektiv dersom han ved karaktersettingen tar utgangspunkt i sine egne holdninger, f.eks. ved å gi en elev dårligere karakter enn fortjent fordi han har et politisk syn læreren ikke liker, eller fordi han kler seg på en måte læreren ikke liker. Et annet eksempel er følgende: Vi tenker oss at en journalist skal anmelde en bok. Boken er skrevet av en person som journalisten ikke liker, og journalisten er uenig i bokens idéer. Dersom journalisten slakter boken av de nevnte årsaker, er anmeldelsen subjektiv. Dersom journalisten på den annen side velger å være tro mot objektet, og i anmeldelsen gir en vurdering av hvor godt boken fremmer de idéer forfatteren har satt seg fore å fremme, er anmeldelsen objektiv.
Enkelte hevder at «siden det er subjekter som erkjenner, er all erkjennelse subjektiv». Slik som det er formulert er dette utsagnet meningsløst. Det de kanskje mener å si er at all erkjennelse er påvirket av den som erkjenner, men den nevnte formulering betyr at siden all erkjennelse er påvirket av den som erkjenner, er det umulig å ha standarder for erkjennelse i det hele tatt. Det er korrekt at all erkjennelse er personlig, men det er opp til personen selv om han vil være subjektiv eller objektiv – det er hans personlige filosofi som avgjør. Dette ser vi klart i tilfellet med bokanmelderen i eksemplet ovenfor. Han vil skrive en anmeldelse i overensstemmelse med sin personlige filosofi – er han objektivist vil han ta utgangspunkt i objektet (boken), er han subjektivist vil han ta utgangspunkt i sine egne følelser og holdninger.
Objektivister og subjektivister vil ha ulike oppfatninger av hva begrepet «sannhet» betyr. En objektivistisk holdning innebærer at «sannhet» betyr «overensstemmelse med virkeligheten»; et utsagn sies å være sant dersom det stemmer overens med – korresponderer med – det man kan observere i virkeligheten. Dette synet på sannhet kalles korrespondanseteorien, og det kom opprinnelig fra Aristoteles. Hvorvidt «Per er høyere enn Pål» er sant, må ifølge denne teorien avgjøres ved å foreta de nødvendige observasjoner. En subjektivistisk holdning til sannhet vil være annerledes. En subjektivist vil hevde at sannhet kan variere fra person til person – «det som er sant for deg behøver ikke være sant for meg». Vi kommer tilbake til denne problemstillingen i bokens annen del.