I motsetning til de ovennevnte politiske systemer, som betrakter gruppen – klassen eller nasjonen eller rasen – som det primære, og som derfor sies å være kollektivistiske, legger kapitalismen hovedvekten på det enkelte individ. Kapitalismen er derfor et individualistisk politisk system.
Utgangspunktet for kapitalismen er teorien om individers rettigheter. Disse ble først formulert av John Locke på slutten av 1600-tallet. Han hevdet at alle mennesker i kraft av å være mennesker har visse naturgitte rettigheter. Rettighetsteoriene er meget omfattende, sentralt står eiendomsretten. Eiendomsretten oppstår ved at man ifølge Lockes formulering «blander sitt arbeid» med noe som ingen eier fra før ved f.eks. å dyrke jorda eller ved å bygge på et område ingen eier.
Lockes politiske filosofi var utgangspunktet for den amerikanske revolusjon, og hans rettighetsteori kom til uttrykk i den amerikanske uavhengighetserklæringen: Ethvert menneske har visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.
I et konsekvent kapitalistisk samfunn gjelder individenes rettigheter totalt, uinnskrenket, absolutt – for de individer som ikke krenker andres rettigheter. Ingen har rett til å krenke disse rettighetene, ikke engang staten. Staten har ikke engang anledning til å krenke individers rettigheter når et flertall av befolkningen ønsker dette. Statens oppgaver i et kapitalistisk samfunn er således kun primæroppgavene, dvs. å beskytte individenes rettigheter. Dette skjer ved at staten sørger for politivesen, hvis oppgave det er å beskytte borgerne mot kriminelle; rettsvesen, hvis oppgave det er å dømme kriminelle og å avgjøre tvister som ikke blir løst på frivillig vis; og militærvesen, hvis oppgave det er å beskytte borgerne mot ytre fiender. Dette er de eneste oppgavene staten har. Staten skal verken drive skoler, helsevesen eller trygdeordninger, alt dette skal overlates til private.
For å presisere at individers rettigheter gjelder fullt ut, omtaler man iblant dette systemet som laissez-faire-kapitalisme. (Uttrykket laissez-faire stammer fra 1600-tallets Frankrike, hvor det økonomiske liv var sterkt regulert av staten. Under et møte med endel forretningsfolk spurte finansminister Colbert hva han kunne gjøre for dem for å få hevet velstanden i landet, og en av dem svarte laissez nous faire – la oss være i fred.)
De som er tilhengere av kapitalismen ser på hvert menneske som fullt ut istand til selv å leve sitt liv uten behov for noe overoppsyn verken fra staten eller Gud. Derfor vil enhver i et kapitalistisk samfunn ha rett til å arbe ide med hva han vil hvor han vil uten at det er nødvendig med tillatelse fra myndighetene, han kan skaffe seg eiendom uten konsesjon fra myndighetene, han kan produsere og selge til den han selv velger uten at myndighetene har noe med å blande seg inn. Kapitalismen er med andre ord et system hvor stat og økonomi er helt adskilt. Den eneste begrensning som alle må rette seg etter er at de ikke krenker andres rettigheter.
Dette samfunnssystemet vil medføre at det kan bli forskjell på folk, alle er jo ikke like flinke eller like ivrige. Under kapitalismen vil noen derfor ha høyere levestandard enn andre. Ifølge tilhengerne av et kapitalistisk system er dette rettferdig; enhver blir belønnet etter sin innsats på det frie marked. De sier også at et fritt samfunn utløser produktivitet, kreativitet og skaperevne, og at levestandarden for alle derfor blir høyere enn i noe annet samfunnssystem.