Filosofi: en innføring

Av det ovenstående er det lett å se at Descartes var rasjonalist. Han starter med noen «sikre» utgangspunkter - cogito-setningen og Guds eksistens - fra disse deduserer han sitt filosofiske system, og han velger å tro på det han kommer frem til fremfor det man kan slutte seg til utfra det man observerer i virkeligheten. Hans overbevisning om at dyr ikke har følelser er et eksempel på dette.
     Descartes var ikke den eneste rasjonalisten på denne tiden, han fikk to viktige etterfølgere: Baruch de Spinoza og Gottfried Leibniz.
     Spinoza (1632-1677) arbeidet som linsesliper i Haag hele sitt voksne liv, kun fritiden brukte han til intellektuelt arbeid. Han fikk tilbud om fine og godt betalte stillinger, men da han var redd for at disse ville medføre at han måtte gå på akkord med sin integritet, foretrakk han å leve et liv i fattigdom.
     Han følte seg tiltalt av Descartes’ matematiske tilnærmingsmåte til filosofiske spørsmål, og bygget opp sitt eget filosofiske system med matematikken som mønster. Hans bok om etikk, Ethica ordine geometrico demonstrata (Etikk, bevist på geometrisk vis), begynner med et stort antall definisjoner og aksiomer, og fortsetter med å utlede teoremer og korollarer av disse. (Et korollar er en selvinnlysende implikasjon.)
     Som Descartes trodde Spinoza på Gud, men Spinozas gudsbegrep er svært annerledes: Siden Gud er uendelig kan det ikke eksistere noe annet enn Gud. Gud må derfor være identisk med naturen og naturlovene. Spinozas Gud er ikke personlig, Spinozas Gud er panteistisk.
     Av dette er det ikke vanskelig å forstå at Spinoza var uenig med Descartes i at det finnes to substanser, han mente at det finnes kun en: Gud. Til gjengjeld har denne substansen to fremtredelsesformer, nemlig sjel og legeme, ånd og materie. Spinoza hevdet at det ikke er noen vekselvirkning mellom de to fremtredelsesformene.
     Av denne grunn har Spinoza og Descartes ulik oppfatning på et annet viktig punkt: Spinoza benektet at mennesket har fri vilje, han hevdet at naturen er bestemt av de fysiske årsakslover og dette må også gjelde menneskets bevissthet. Få i filosofiens historie har fornektet den frie vilje mer energisk enn Spinoza.
     Til tross for dette har Spinoza et syn på viljens frihet: frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse.
     Leibniz (1646-1716) var, i motsetning til Spinoza, svært interessert i viktige stillinger. Han avslo et tilbud om et professorat i fødebyen Leipzig, men takket ja til en viktig stilling hos kurfyrst Johan Filip, som da var en av Tysklands viktigste politikere. Leibniz utførte endel viktige diplomatiske oppdrag, men det han huskes for er arbeider innen fag som matematikk og filosofi. Som matematiker oppdaget han differensialregningen samtidig med Newton.
     Som filosof er Leibniz mest kjent for sin noe eiendommelige monadelære. Han var lite fornøyd med at det kun skulle finnes en eneste substans, slik Spinoza hevdet; Leibniz mente at det er uendelig mange substanser. Disse kalte han monader. Siden antallet monader er uendelig, kan de ikke være materielle - en uendelig mengde materielle ting kan ikke eksistere. Leibniz var derfor en metafysisk idealist. Alt som finnes er satt sammen av monader, hevdet han. Alle monader er forskjellige, men disse forskjellene er kun gradsforskjeller. Monadene kan sies å være levende, men de er avskåret fra verden, de kan ikke motta informasjon fra verden omkring, de er, som de gjerne omtales, «uten vinduer». Gud er den høyeste monade, lavere ned i hierarkiet finnes det monader av større eller mindre fullkommenhetsgrad, og aller lavest finnes de monader som danner den livløse del av naturen. Alle monader er skapt av Gud, og derfor er alle monaders forestillinger omtrent like. Disse forestillingene skiller seg fra hverandre kun i klarhet og tydelighet. (Her merker man påvirkningen fra Descartes.) De laveste monadene opplever kun uklare og ubevisste forestillinger. Dersom en monade kommer opp på et høyere nivå slik at den har bevisste forestillinger, kan den benevnes som en sjel. Oppnår den å kunne tenke fornuftig, kalles den en ånd. Et menneske består av en herskende sjelsmonade, og denne monaden er omgitt av lavere monader som har som oppgave å tjene den herskende monaden. Når mennesket dør, brytes forbindelsen mellom den sjelelige og de legemlige monader.
     Monadene - og derfor også menneskene - kan ikke motta informasjon fra omverdenen. Hvordan kan da verden fungere så godt som den gjør? Leibniz svarte med å si at Gud har skapt monadene slik at det ser ut som om mennesker er i stand til å påvirke hverandre; Gud har skapt «den beste av alle mulige verdener», det finnes en «pre-etablert harmoni».
     Goethe omtalte monadeteorien slik: «For et skuespill! Men kun et skuespill».
     Den tredje tenkeren som bør nevnes her er engelskmannen Thomas Hobbes (1588-1679). Hans interesse for filosofi ble først vekket mens han var i førtiårsalderen. Tidligere var han blitt fascinert av matematikkens stringens og sikkerhet, men det var Galileis verker som gjorde ham interessert i filosofiske problemstillinger. Til tross for at han ikke var ung da han begynte sin filosofiske karriere, rakk han å forfatte et stort antall verker, ikke bare innen filosofi, men også innen matematikk, litteratur og historie; han arbeidet helt frem til han døde 91 år gammel.
     Hobbes fikk ingen tilhengere blant andre filosofer i sin levetid - til det var han for ekstrem - men hans idéer har senere hatt en betydelig innflydelse.
     Hobbes tok utgangspunkt i at virkeligheten består av materielle ting, og han hevdet at disse materielle ting er alt som eksisterer. De materielle tingene er i konstant bevegelse, og det er dette som er grunnen til at vi kan observere dem. (En slik teori ble også fremsatt av de tidlige atomister.) Også vår bevissthet kan forklares ut ifra de samme mekanistiske prinsipper som forklarer den fysiske virkelighet. Dersom vi er oppmerksom på noe, betyr dette at noe i virkeligheten er i bevegelse, og at denne bevegelsen forplanter seg til oss via sanseorganene og derved forårsaker opplevelsen. Det skulle ikke være vanskelig å forstå av dette at Hobbes var determinist.
     Siden Hobbes var den første betydelige nominalist, vil vi ta med noen ord om hans begrepsteori. Han hevdet at begreper er subjektive, dvs. at vi danner begreper på basis av mer eller mindre vilkårlige likhetstrekk ved de gjenstander vi observerer. Grunnen til at vi gjør dette, er at det er hensiktsmessig. Det er ikke galt ifølge Hobbes å bruke ordet hest når man snakker om (det de fleste vil omtale som) mennesker, det er bare uhensiktsmessig. Siden det ikke er noen sammenheng mellom virkeligheten og de begreper vi bruker, er fornuftige, logiske resonnementer kun spill med ord. Hobbes hevdet derfor at kunnskap om virkeligheten egentlig er umulig.
     Ifølge Hobbes er det kun ett grunnlag som kan benyttes for å si om noe er et gode eller et onde: Det som er godt, det er noe en liker, og det som er et onde, det er noe en ikke liker. Siden mennesket ikke har fri vilje og derfor må handle som det gjør, finnes det intet grunnlag for å si at enkelte handlinger, moralsk sett, er bedre enn andre. Å sette normer for korrekte handlinger er derfor både umulig og unødvendig.
     Hobbes’ politiske filosofi er preget av hans oppfatning om at alle mennesker kun er ute etter en ting, nemlig å tilfredsstille sine egne kortsiktige egeninteresser. F.eks. trodde han at det var dette som egentlig var bakgrunnen for de krigene som herjet i England på hans tid - krig med Spania, borgerkrig mellom Cromwell og royalistene - og selv om partene begrunnet sin krigføring med høyverdige idealistiske prinsipper, var dette bare skalkeskjul for deltagernes kortsiktige egeninteresse. Denne kortsiktige egeninteressen er et uttrykk for selvoppholdelsesdriften, og denne, mente han, kunne forklares på rent mekanistisk vis.
     Hobbes var meget oppsatt på at samfunnet skulle være fredelig og ordentlig, og han mente at den eneste måten å oppnå dette på var å ha en sterk, nesten allmektig stat; frihet ville kun føre til en alles kamp mot alle, og dette igjen ville føre til en total ødeleggelse. Den styreform han selv var mest tiltrukket av var det opplyste enevelde.