Det samfunnssystem som har flest tilhengere, og som er mest utbredt, er et system som må betraktes som en blanding av sosialisme og kapitalisme. Dette systemet anses av mange for å være en gylden middelvei mellom kapitalisme og sosialisme, og det har fått navnet velferdsstat.
Velferdsstaten er et system som går ut på at staten i tillegg til primæroppgavene skal sørge for endel andre oppgaver som man anser for nødvendige, såsom skolevesen, helsevesen, trygdesystemer, regulering av økonomien, manipulering av pengeverdien, opprettholdelse av bosettingsmønsteret, osv. Det anses for nødvendig at staten tar seg av dette av «samfunnsmessige» hensyn.
For å kunne finansiere alt dette kreves et høyt skattenivå. Man har plikt til å betale de skatter man er pålagt; disse skattene betraktes som en betaling til samfunnet for det man mottar av utdannelse, omsorg, helsestell, osv. I en velferdsstat vil det også være et omfattende lovverk som bestemmer retningslinjer for beslutninger som skal taes. Dette krever igjen et stort byråkrati.
I et samfunn som er organisert på denne måten vil det være mange grupper som har ulik oppfatning om hvilke konkrete saker myndighetene skal ta seg av – noen vil f.eks. mene at det skal overføres skattemidler i form av støtte til jordbruket, andre mener at jordbruket ikke skal ha støtte, men at midlene isteden skal gå til f.eks. helsevesenet. Blant disse gruppene er det stor uenighet om slike detaljer, men om de fundamentale prinsipper for organiseringen av samfunnet er det ingen uenighet.
Disse gruppene faller i en av to kategorier alt etter hvilken arbeidsmåte de har. Noen stiller direkte til valg, disse kalles politiske partier. Andre prøver å påvirke beslutningsprosessen ved øve direkte innflydelse på de folkevalgte beslutningstagerne; disse kalles pressgrupper. De politiske partiene har ofte et helhetssyn på hvordan samfunnet skal organiseres innenfor de rammer som velferdsstaten setter, mens pressgruppene kun har sine egne medlemmers situasjon for øye, de er ikke opptatt av helheten.