Sosialisme

Krans.

En sosialist ønsker at alle skal ha det noenlunde likt. Med dette mener han ikke bare likhet for loven eller at alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv, men at alle skal ha omtrent den samme levestandard. Denne levestandarden skal være uavhengig av den enkeltes egeninnsats, konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene». Ifølge sosialisten er dette rettferdig. En slik holdning kalles egalitarianisme.

Den moderne sosialismen oppstod i forbindelse med den industrielle revolusjon i England. I begynnelsen av denne perioden med kraftige omveltninger i det økonomiske liv, flyttet et stort antall mennesker fra landsbygda, hvor det ikke var arbeid å få, og inn til byene hvor det var oppstått arbeidsplasser i de nye fabrikkene. I byene levet de under forhold som vi idag vil betrakte som elendige, og siden fabrikkeierne tjente store penger og ofte levet i overflod og luksus, var det mange som oppfattet dette som urettferdig. Det var urettferdig, hevdet de, at noen eide fabrikker og kunne leve av dem uten å arbeide, mens de som slet i fabrikkene ikke eide noe og derfor måtte leve av å selge sin arbeidskraft.

Sosialistene ser på arbeiderne ikke primært som individer, men først og fremst som medlemmer av en klasse, proletariatet. (Egentlig er proletariatet den mest revolusjonære del av arbeiderklassen.) Bedriftseierne tilhører en annen klasse, kapitalist-klassen eller borgerskapet. Inndelingen av befolkningen i klasser er særs viktig for sosialister, de hevder at hvert eneste individ tilhører en bestemt klasse alt etter hvilken økonomisk rolle det har i samfunnet. Sosialistene mener at det er et naturlig motsetningsforhold mellom de ulike klassene, og hevder at all historie er historien om klassekamp.

Ifølge sosialismen kan de store forskjellene mellom klassene bare utjevnes ved at det blir forbudt for privatpersoner å eie fabrikker og andre produksjonsmidler, og at alle isteden eier disse produksjonsmidlene i fellesskap. Dette betyr i praksis at de må eies av staten. Staten skal så sørge for at enhver får et arbeid i overensstemmelse med sine evner og interesser, og at alle får en lønn som er i overensstemmelse med de behov de har.

I en overgangsfase fra det kapitalistiske samfunn må man ifølge sosialismens fremste teoretiker, Karl Marx, ha sterk statlig styring med alt som foregår i samfunnet, mens målet er å opprette et «klasseløst» samfunn. Når dette er oppnådd etter en viss tid med «proletariatets diktatur», er det ikke lenger nødvendig med en sterk stat – all strid og uenighet og konflikter har nemlig ifølge sosialismen sin bakgrunn i konflikter mellom klassene. Ved dette stadium vil staten oppløse seg selv, og man kommer da over i det klasseløse kommunistiske samfunn.

Lær mer om

Politikk