Filosofi: en innføring

Omkring år 1000 blusset det opp en strid som tydelig viser hvor viktig fundamentale filosofiske spørsmål er. Striden stod om begrepenes eksistensielle status.
     Som nevnt foran innebærer Platons filosofi at begrepene eksisterer som former i en annen dimensjon uavhengig av den sansbare virkelighet. Aristoteles hevdet derimot at begrepene ikke har selvstendig eksistens, men kun eksisterer i de tingene vi sanser.
     Grunnen til at dette spørsmålet ble gjenstand for så stor strid, var at enkelte tenkere igjen begynte å hevde at det kun er enkelt-ting som har selvstendig eksistens - dette er en form for nominalisme, som vi tidligere har omtalt. På denne tiden var Aristoteles’ idéer glemt, og platonske idéer var nærmest enerådende. Dersom overbevisningen om at det kun er enkeltting som eksisterer ble allment godtatt, ville det få store konsekvenser for endel fundamentale spørsmål innenfor kristendommen.
     Det nominalistiske standpunkt innebærer at kristendommen er polyteistisk - den dyrker tre guder: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette er i strid med Guds eget bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Dersom begreper - universalier, som de også kalles - har selvstendig eksistens, slik de har ifølge Platons begrepsteoretiske realisme, er det intet problem i å hevde at en kristen dyrker en gud, selv om han dyrker tre guder. Den egentlige guden er resultatet av abstraksjonen av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dersom realismen er korrekt, dyrker man kun en gud selv om man dyrker tre guder.
     Problemstillingen hadde også to andre, viktige implikasjoner. Arvesynden - hvordan kunne Adams synd føre til at alle mennesker er syndige? Da Adam syndet ble formen menneske, begrepet «menneske», syndig, og siden hvert mennesker er et «skyggebilde» av dette begrepet, vil Adams synd være i alle mennesker. På samme måte vil Jesus kunne sone for alle mennesker. Han tok den straffen alle mennesker fortjener, og på grunn av dette ble formen menneske gjort syndfri.
     Etterhvert ble de aksepterte løsningene mer og mer lik de som Aristoteles hadde kommet frem til tusen år tidligere. I denne tiden blir også Aristoteles idéer generelt mer kjent i hele den vestlige kulturen, og den som har hovedæren for dette er Thomas Aquinas.