Evangeliene
Det dannet seg raskt mange ulike grupper som dyrket Jesu lære, men etterhvert begynte disse gruppene å gi sterkt avvikende fremstillinger av hva Jesu lære egentlig hadde gått ut på. Dette viser seg også i de beretninger om Jesu liv og lære som ble skrevet ned, og som det er bevart et stort antall av. De eldste ble skrevet ned ca år 70-100, de yngste er fra ca år 300. Siden disse beretningene avvek så sterkt fra hverandre, ble det behov for en «normert» versjon av hva kristendommens innhold egentlig er. Det fantes også endel skrifter som ikke direkte var beretninger om Jesu liv og lære, men som var skrevet av eller om hans tilhengere. Eksempler på slike skrifter er Paulus-brevene, som er de eldste skrifter i Det Nye Testamentet, og beretningene om apostlenes gjerninger. På endel kirkemøter hvor diverse kristne grupperinger var representert, ble man enige om å gjøre et utvalg av de skrifter som fantes, og med dette fastslå hvilke skrifter som gir et korrekt uttrykk for hva kristendommen består i. Det er dette utvalget som idag finnes i Bibelen.
Jesu budskap finner man i Det Nye Testamentet. Her er det imidlertid noen forhold man må være klar over. For det første er ikke evangeliene ment som objektive biografier, de er ment som oppbyggelsesskrifter. For det annet er det endel utsagn som er tillagt Jesus, men som han ikke kan ha kommet med. (Dåpsbefalingen er eksempel på et slikt «senere tillegg». Jesus pålegger her disiplene å drive misjon blant hedningene, men på et annet sted finner man at Jesus har forbudt dette.) For det tredje ble evangeliene opprinnelig skrevet på gresk, og ikke på det språk Jesus brukte, arameisk.
Leser man evangeliene finner man en lang rekke selvmotsigelser, og derfor kan man finne støtte for mange ulike standpunkter ved å henvise til dem. La oss her gjengi to eksempler på slike selvmotsigelser: Jesu mor, jomfru Maria, hadde før unnfangelsen fått besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle føde en sønn - selv om hun bare var trolovet - og at denne sønnen «skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid . . . » (Lk 1,32-33.) Etter fødselen får Maria besøk av «tre vise menn» som er kommet for å tilbe barnet. Til tross for dette stiller Maria seg avvisende til den voksne Jesus’ virke som predikant. Ifølge Markus hevdet Jesu slektninger at han måtte være gal som kunne drive på med denne predikantvirksomheten. (Mark 3,21: hans nærmeste gikk for å hente ham, for de sa: «han er helt fra seg».) Maria kan ikke ha hatt denne holdningen til Jesu predikantvirksomhet dersom omstendighetene omkring fødselen hadde vært slik som beskrevet.
Nok et eksempel: Jesus ble døpt av Johannes. Umiddelbart etter dåpen «åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min sønn, den elskede. I deg har jeg behag».» (Lk 3,21-22.) Noen tid etter sitter Johannes i fengsel, og han vil vite om Jesus er den «som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3.) Det er lite trolig at Johannes hadde vært i tvil om at Jesus var den Gud hadde sendt, dersom dåpen hadde foregått slik det blir fremstilt.
Det er rimelig å gå ut ifra at evangeliene er satt sammen av en lang rekke fortellinger som hver for seg er ment å ha et separat budskap. Evangeliene er ikke troverdige dersom man forsøker å lese dem som biografier, de enkelte fortellinger må forståes billedlig. Med andre ord: Det er forskjell på historiens Jesus og evangelienes Jesus. Men siden det er evangelienes Jesus som har hatt innflytelse, vil vi her holde oss til ham.
Som nevnt ble evangeliene ikke skrevet på Jesu eget språk, arameisk. Forfatterne av evangeliene var utdannet innenfor gresk kultur og filosofi, noe som fikk endel viktige konsekvenser. Tittelen «Guds sønn» betød noe helt annet i gresk kultur enn den gjorde i jødisk kultur. I jødisk kultur var denne tittelen kun en vanlig hedersbetegnelse som ble brukt om alle høyverdige personer - et sted omtaler Jesus sine tilhengere som Guds sønner. Det var overføringen til en gresk kulturkrets som ga uttrykket «Guds sønn» den mening som denne tittelen har i kristendommen i dag. En annen følge av den greske påvirkningen er at kristendommens gudsbegrep, som er basert på Jesu jødiske gudsbegrep, gjennomgår en forandring. Den guden Jesus omtaler ser ut til å være en meget sammensatt personlighet. Han er delvis Det Gamle Testamentets krigergud, som f.eks. tilintetgjør byer hvor det er mange syndere. Det ser ikke ut til at Jesus har hatt noen innvendinger mot dette, han stiller seg ofte helt på linje med denne guden, f.eks. lar Jesus Gud i en lignelse si at «mine fiender som ikke vil ha meg til konge skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.» (Lk 19,27.) Et tilsvarende budskap finner man i Matt 13,41-43: englene skal ta bort alle som gjør urett. «Så skal de kaste dem i ildovnen der en gråter og skjærer tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike.»
Men det gudsbilde som dominerer i kristendommen er langt mer sofistikert. Her legges det vekt på at guden er allvitende, allmektig, han er god og bare god, han tilgir alle syndere osv. Også Bibelens Jesus snakker om denne guden, men det er liten tvil om at endel av disse utsagnene er tillagt Jesus av evangelieforfatterne.
Det som har skjedd ved overføringen til gresk kultur er at det jødiske gudsbegrepet, Jahve, via Plotins «Det Ene» har smeltet sammen med Platons form «Det Gode» og Aristoteles’ «Første Beveger». Man får derved et gudsbegrep hvor guden er evig, uforanderlig, ubevegelig, allmektig, allvitende, uavhengig av denne verden, adskilt fra alt annet, og samtidig årsaken til, skaperen av alt som eksisterer. Gud er blitt det angivelig perfekte vesen.
En viktig tenker i denne sammenhengen er den Platon-inspirerte jødiske filosofen Filon fra Alexandria. Han arbeidet med det utgangspunkt at i all religiøs litteratur må man skille mellom det bokstavelige innhold og det åndelige innhold. Teologiens oppgave, hevdet han, er å finne den videnskapelige sannhet som er innebygget i den religiøse litteraturen. Et nødvendig middel i dette arbeidet er gresk filosofi og videnskap. Filon forsøkte derfor å få istand en syntese av religiøs, jødisk tenkning og gresk filosofi. Han var den første som hevdet at Gud (Jahve) er uendelig, uforståelig, allmektig, allvitende. Filon la stor vekt på at man også kan oppnå kunnskap ved åpenbaringer. Sannsynligvis hadde han aldri hørt om Jesus, men det er liten tvil om at hans idéer var kjent for de som formet kristendommen. Filon døde omkring år 45. Filosofen Origen (185-254) fortsatte arbeidet med å utforme en syntese av jødisk religion og gresk filosofi. Grunnlaget for kristendommen som et helhetlig filosofisk system ble ferdig utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. På denne tiden var også kristendommen blitt Romerrikets offisielle religion.
Det er denne sammensmeltningen med gresk filosofi som er hovedårsaken til at kristendommen vant frem som den gjorde. I utgangspunktet en primitiv religion, som ved tilfeldigheter «oversettes» fra jødisk kultur til gresk kultur, og derved får tatt opp i seg elementer fra den mest avanserte tenkning som da fantes: klassisk, gresk filosofi.