Estetikk
Kant la frem sine estetiske teorier i Kritik der Urteilskraft (1790). I denne boken legger han ikke bare frem sine egne idéer, han tar også opp endel idéer som andre hadde arbeidet med tidligere. Kant integrerer disse idéene til et omfattende teoretisk byggverk som har hatt stor innflydelse på både kunst og estetikk etter ham. Kritik der Urteilskraft regnes for å være det første betydelige verk om estetikk etter Aristoteles’ Poetikken. Vi husker fra epistemologien at Kant hevdet at bevisstheten har visse kategorier som gjør at vi opplever en lovmessig verden bestående av gjenstander, naturlover, osv. Betrakter vi et kunstverk derimot, er disse kategoriene ikke operative i det hele tatt, hevdet han. En estetisk vurdering er nemlig ikke erkjennelsesmessig arbeid for bevisstheten, det er kun en lek.
Kant sluttet opp om det syn at det er et skille mellom kunstverker og nytte-objekter, og han gikk så langt som å hevde at et kunstverk, for å kunne regnes som et kunstverk, ikke må tjene noe formål i det hele tatt. På samme måte som i etikken, hvor moralske handlinger skal være blottet for nytte i enhver form, mente Kant at enhver tanke, ethvert ønske som innebærernoe formål i forbindelse med et kunstverk, automatisk reduserer kunstverkets ver di. Dersom man f.eks. fatter interesse for motivet i seg selv, blir kunstverket «besudlet» av egeninteressen. Med denne oppdelingen styrket Kant det tradisjonelle skillet mellom det ideelle og det reelle.