Filosofi: en innføring

Hegel delte ikke Kants oppfatning om at verden er delt opp i to deler, den fenomenuelle verden - verden slik den ser ut for oss, Ding für mich, og den nomenuelle verden - verden slik den egentlig er, Ding an sich. Kant hevdet at vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, og til dette spør så Hegel: Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, hvordan kan vi vite at den i det hele tatt eksisterer? Hegel avskrev med andre ord «verden slik den egentlig er», og hevdet at det eneste som finnes er verden slik den ser ut for oss.
     Hegel hevdet videre at vi ikke observerer en uavhengig virkelighet; det som skjer er at vi observerer et samspill av bevissthet og virkelighet. Hegel skilte med andre ord ikke mellom bevissthet og virkelighet.
     En følge av Hegels oppfatning på dette punktet er at sannhet må defineres på en ny måte. Tidligere hadde man som nevnt i bokens første del definert sannhet ved å si at et utsagn er sant dersom dets innhold er i overensstemmelse med - korresponderer med - virkeligheten. Et eksempel på bruken av denne teorien er å hevde at utsagnet om at John Wilkes Booth skjøt president Lincoln er sant siden det finnes vitner som så at han gjorde det. Dvs. ved observasjon av virkeligheten kan man finne ut hva som har skjedd.
     Korrespondanseteorien forutsetter at det finnes en uavhengig virkelighet, og at vi observerer denne virkeligheten. Men dersom noen virkelighet ikke finnes, må man definere sannhet på en annen måte. Hegel definerte sannhet slik: et utsagn er sant dersom dets innhold stemmer overens med - er koherent med - alle andre sanne idéer man har. Denne teorien kalles koherensteorien. Ifølge denne teorien er utsagnet om at Booth skjøt Lincoln sant fordi det stemmer overens med andre vitneutsagn, det stemmer overens med utsagn om motiv, anledning, uttalelser fra Booth selv, osv. Koherensteorien danner noe av bakgrunnen for Hegels velkjente aforisme om at «det sanne er det hele».
     Virkeligheten, mente Hegel, er ikke-materiell, den er en kosmisk absolutt idé, og han omtalte denne absolutte idéen vekselsvis som Det Absolutte, Ånden, Verdens-fornuften og Gud. Hegel var altså en metafysisk idealist.
     Denne Absolutte Ideen er ikke statisk, den gjennomgår kontinuerlige forvandlingsprosesser, den gjennomløper på en lovmessig måte forskjellige stadier - Hegel forfektet det syn at prosesser er det primære. Et av disse stadiene er det vi nå opplever som den materielle verden. Alt som ser ut som objekter omkring oss - også hvert enkelt menneske - er intet annet enn manifesteringer av denne Ånden. Hvert enkelt menneske er altså ikke først og fremst et selvstendig individ, men en manifestering av Det Absolutte.
     Historien, ifølge Hegel, er historien om Det Absoluttes utvikling, og denne utviklingen er en systematisk, lovmessig progresjon av motsigelser, av Hegel kalt tese og anti-tese. Disse motsigelsene opphever hverandre i en syn-tese, og til denne syntesen - som blir en ny tese - oppstår det en ny antitese, osv. Denne utviklingsmodellen kalles dialektisk. Hegel mente at den samme modellen må brukes for korrekt tenkning. Han avviste derfor Aristoteles’ logikk og begrunnet dette med at den forutsetter en verden bestående av objekter. Men ifølge Hegel er virkeligheten dynamisk, full av motsigelser, og kan kun forståes ved hjelp av en dialektisk metode.