Etikk og politikk
Hegel hevdet konsekvent og med styrke at det enkelte individ må være fullstendig underordnet fellesskapet, staten. «Dersom staten krever den enkeltes liv, må den enkelte ofre det», hevdet han. (Peikoff, s.35.)
Bakgrunnen for dette synet er Hegels oppfatning om at fellesskapet, gruppen, er viktigere enn alt annet. Den enkelte må oppgi sin individualitet og slutte seg sammen med alle andre individer, og det samfunn man derved oppnår danner en ny kollektiv enhet - staten. Samfunnet betraktes av Hegel ikke som en samling individer, men som et eget individ, en egen organisme. Dette nye individet, staten, har egen vilje og en egen hensikt med sin eksistens. Staten er et uttrykk for Det Absolutte, den er skapt av Gud og har all rett til å kreve alt av de individer som den består av. Staten er ikke et middel for mennesker til å oppnå et mål, staten er et mål i seg selv. Staten skal heller ikke være underlagt vanlige, moralske lover. Hegel var derfor også imot tanken om at statens ledere skal velges på demokratisk vis, han var tilhenger av en autoritær styreform. Makthaverens forordninger er alltid uttrykk for folkets egentlige vilje, hevdet han. (Denne idéen kom som vi har sett opprinnelig fra Rousseau.)
Siden det finnes flere nasjoner, mente Hegel at krig iblant er uunngåelig. Krig er et uttrykk for Åndens utvikling, og den nasjon som vinner en krig har Ånden på sin side. Rettferdighet og makt er derfor ifølge Hegel sammenfallende.
Bertrand Russell har oppsummert Hegels statsteori på følgende måte: den «rettferdiggjør ethvert indre tyranni og enhver ytre aggresjon som tenkes kan». (Russell, s.711.)
Til tross for dette hevdet Hegel at han var tilhenger av frihet. For ham var det ingen motsetning mellom hans ønske om at staten skulle ha all makt over alle enkeltindivider, og hans ønske om frihet for alle. Hegel hevdet at frihet er retten til å adlyde de lover som gjelder, fordi loven er uttrykk for individets egentlige vilje. Om det er uoverensstemmelse mellom hva staten ønsker og hva individet ønsker, er dette kun et uttrykk for at individet ikke vet sitt eget beste.
