Er/bør-problemet
Man kan ikke skrive et kapittel om etikk uten å nevne det klassiske er/bør-problemet.
Problemstillingen går ut på om det er mulig å gi fornuftsmessige begrunnelser for etiske normer overhodet. All fornuftsmessig tenkning må ta utgangspunkt i virkeligheten - det som er. Hvordan kan man da komme frem til standpunkter om hvordan mennesker bør oppføre seg?
Tenk deg at du er blakk - hva bør du da gjøre? Ta deg en jobb? Ta opp et lån? Begynne å tigge? Rane en bank? De filosofene som hevder at man ikke på rasjonelt vis kan komme frem til hva man bør gjøre ut fra en observasjon av det som er, vil i denne situasjonen hevde at det ikke er mulig på rasjonelt grunnlag å foreta et valg mellom de ulike alternativene. I overensstemmelse med dette hevder de at ingen etiske normer kan begrunnes rasjonelt, og at det derfor ikke finnes objektive etiske normer.
David Humes oppfatning var i tråd med dette. Han hevdet at «det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.» (Næss II, s.177.)
Kan ingen etiske normer begrunnes rasjonelt, er det eneste man kan gjøre å følge sine følelser - «det som er riktig for deg behøver ikke være riktig for meg». Man ender opp med ren subjektivisme.
Et stort antall filosofer - spesielt i vår tid - mener at all etikk er subjektiv og hevder av den grunn at det ikke finnes grunnlag for å fremsette allmenngyldige moralske vurderinger. Praktisk talt ingen av disse etiske subjektivistene tar imidlertid sitt eget syn alvorlig, for alle har fremsatt moralske vurderinger som de hevder er allmenngyldige.
