Romantikk
Romantikken som litterær retning oppstod på begynnelsen av 1800-tallet, og den varte i noen tiår inntil den ble avløst av naturalismen. Et aspekt ved romantisk litteratur er at den er oppatt av de fundamentale, tidløse problemstillinger, og den fremstiller ofte mennesker som velger verdier og kjemper for dem. Dette innebærer at en romantisk kunstner ikke fremstiller de dagligdagse trivialiteter; en romantisk forfatter vil ikke skrive om mennesker som er «realistiske» i den forstand at de er et slags statistisk gjennomsnitt av de personer man treffer i løpet av dagen - forfatteren skaper skikkelser for å illustrere visse verdivalg.
Av romantiske forfattere er de viktigste Byron, Shelley, Victor Hugo, Fjodor Dostojevskij, Friedrich Schiller, Edmund Rostand, Aleksandre Dumas, Walter Scott, Henryk Sienkiewicz, Nathaniel Hawthorne og Ayn Rand.
Romantikken avløste den retning som kalles klassisismen. Ifølge klassisismen skulle et kunstverk følge visse regler som stammet fra antikkens Hellas, og som var ansett for å være uttrykk for de fundamentale estetiske prinsipper. (For litterære verker fastsatte de antall steder handlingen kunne foregå på, hvor lang tid handlingen kunne strekke seg over, hvor mange personer som kunne være med, antall akter for skuespill, osv. Eksempler på klassisistiske forfattere er Corneille og Racine.) Egentlig var disse reglene ganske vilkårlige, og på mange kunstnere virket de som en tvangstrøye. Romantikken ble derfor en retning med stor løssluppenhet og stort spillerom for fantasien, og romantiske verker kjennetegnes ofte ved en tendens til å ville bryte regler og tradisjoner; billedkunstnere innen den romantiske periode malte ofte naturmotiver, landskaper, men de hentet også gjerne sine motiver fra kulturer som var fjerne både i tid og rom.
