Naturalisme
Naturalismen hevder å legge vekt på å fremstille virkeligheten «slik den egentlig er». Dette betyr i praksis at naturalistiske forfattere fremstiller mennesker som ofre for situasjoner de ikke har kontroll over; mennesker fremstilles som brikker som ikke har noen innflydelse over sin egen situasjon. Determinisme er derfor et viktig element i naturalismen. (Her benytter vi ordet naturalisme i en bredere forstand enn man vanligvis gjør innen litteraturteorien.)
Et eksempel på en forfatter innen denne tradisjon er Shakespeare. Innen tradisjonell litteraturteori er Shakespeare fremstilt som en forløper til naturalismen, selve naturalismen oppstod som en reaksjon på romantikken omtrent midt på attenhundretallet. Hans skuespill handler ofte om mennesker som er fanget av sin skjebne, mennesker som nærmest er viljeløse ofre for drivkrefter som f.eks. ambisjon (Macbeth), sjalusi (Othello), tvil (Hamlet). Shakespeares personer er ikke gjennomsnittsmennesker, de er betydelige personer. Det samme kan også sies om Tolstoys skikkelser, men det vanlige innenfor den tradisjonelle naturalismen er å fremstille helt ordinære mennesker, hentet rett inn fra gaten, og som er utsatt for og ofte ødelegges av psykologiske og/eller sosiale krefter. Etterhvert drives dette så langt at denne type litteratur nærmer seg journalistikken. Også den litteratur som ser det som sin oppgave å gjøre folk oppmerksomme på all den elendighet som finnes i verden, plasseres i denne kategorien. Eksempler på denne type litteratur finner man f.eks. hos Emile Zola. Av andre naturalistiske forfattere kan nevnes Gustave Flaubert, Honoré de Balzac, Charles Dickens, Ivan Turgenjev, Theodore Dreiser, Eugene O’Neill, Sinclair Lewis, Tennessee Williams.
Innen bildende kunst går naturalismen ut på å fremstille vanlige mennesker i vanlige situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Naturalistiske malerier fremstiller gjerne bønder i arbeid, kvinner som vever og syr, begravelsesfølger, osv.