Vi kan oppnå en god del kunnskap om den fysiske virkelighet ved å se, høre, føle, lukte og smake på ting omkring oss. Dette er den mest nærliggende kilde til kunnskap – vi ser at himmelen er blå og at gresset er grønt, med luktesansen kjenner vi duften av en rose, vi føler at eggen på en kniv er skarp, osv.
Alle sansene er viktige for oss, men de viktigste for mennesket er syn og hørsel. Andre dyrearter kan ha det annerledes, f.eks. er luktesansen langt viktigere for hunder enn den er for oss. Det finnes dessuten arter som har sanser mennesket ikke har; flaggermusen har et slags radarsystem som gjør at den kan navigere i mørke, og enkelte fuglearter har evnen til å sanse jordens magnetfelt. I denne boken vil vi holde oss til den utrustning mennesket har.
Mennesket er utstyrt med endel organer som gjør det i stand til å motta signaler fra omgivelsene. Øynene er i stand til å registrere visse elektromagnetiske bølger – de med bølgelengder mellom 400 nm og 800 nm, ørene er i stand til å registrere visse vibrasjoner – de med frekvenser mellom 20 Hz og 20 kHz.
Det hevdes iblant at sansene ikke er å stole på, fordi de iblant gir oss «gale» informasjoner. F.eks. vil mange hevde at sansene sier at togskinner ikke er parallelle, men møtes i det fjerne. Siden vi vet at togskinner er parallelle, er sansene ikke å stole på, hevdes det. Løsningen på dette problemet kommer vi til i bokens annen del.
Mennesket besitter også abstrakt kunnskap, dvs. kunnskap som man ikke kan oppnå ved direkte sansning. Ingen kan sanse at jorden går i bane rundt solen, og man kan heller ikke sanse at det er galt å stjele. Det må derfor finnes veier til kunnskap i tillegg til sanseerfaringen. Og det er her de store stridsspørsmål i filosofien begynner.[/vc_column_text][vc_column_text]