Politikk

Den Objektivistiske etikk innebærer at hvert menneske bør handle i overensstemmelse med sin langsiktige egeninteresse. Mennesket er gitt liv—opprettholdelse av livet er derimot ikke gitt, det må den enkelte selv sørge for ved å utføre produktivt arbeid. Det er imidlertid umulig å kunne arbeide uten å benytte materielle ting—et landområde, gjenstander, redskaper. Skal man kunne handle i overensstemmelse med sine egne vurderinger og sin egen tenkning, må man være sikret at det virkelig er en selv som disponerer disse tingene—og på lang sikt. Man må med andre ord være sikret mot uønsket innblanding fra andre. Derfor har mennesker rettigheter. Den fundamentale rettighet er retten til liv, dvs. retten til selvbestemmelse. Dette innebærer at man har rett til uhindret av andre mennesker å foreta de handlinger som en anser er nødvendige for å leve et godt liv, dog slik at man ikke krenker den tilsvarende rett andre har. Derfor har mennesket rett til å utføre produktiv virksomhet i overensstemmelse med sin egen tenkning. Retten til liv er altså en rett til handling—den er ikke en rett til ting produsert av andre.
      Det er dette som ifølge Ayn Rand er opphavet til eiendomsretten. Eiendomsretten er en implementasjon av retten til liv; uten eiendomsrett er ingen rettigheter mulig. Eiendomsretten er først og fremst retten til uforstyrret å utføre produktivt arbeid, den er retten til å utføre skapende virksomhet. Å krenke andres rettigheter er fundamentalt sett å tvinge andre mennesker til å handle i strid med sin overbevisning—og dette er å fornekte deres evne til rasjonell tenkning. Fysisk tvang er ifølge Ayn Rand den eneste måte man kan krenke andres rettigheter på. (Svindel er en indirekte form for fysisk tvang.) Siden en selv ikke er tjent med at ens rettigheter krenkes, er det heller ikke i ens rasjonelle egeninteresse å krenke andres rettigheter. Disse rettighetene er derfor ukrenkelige— ingen har rett til å krenke dem, aller minst staten. (At rettighetene er ukrenkelige betyr ikke at de ikke kan krenkes, det betyr at det er umoralsk å krenke dem.) Dersom en person krenker andres rettigheter, setter han seg utenfor den sammenheng hvor rettigheter gjelder, og det er dette som begrunner at han kan straffes, dvs. settes under tvang. Et samfunn hvor individers rettigheter respekteres fullt ut er ifølge Ayn Rand et fritt samfunn. Frihet betyr altså ikke at man har rett til å gjøre hva man vil—frihet er retten til å handle slik man selv ønsker sålenge man ikke krenker andres rettigheter. Man kan også si at frihet er fravær av tvang. Dette illustrerer et viktig poeng ved Objektivismens politiske syn: alle mellommenneskelige forhold skal baseres på frivillighet.
Det å tenke, arbeide, produsere er ifølge Objektivismen en dyd. Som et resultat av slik virksomhet kan man tilby verdier til andre - og man kan som motytelse motta verdier fra andre. Dette handelsprinsippet medfører at den som er best istand til å tilfredsstille andres ønsker og behov er den som vil oppnå størst suksess i det frie marked. I sammenheng med dette påstod Ayn Rand at «penger er roten til alt godt». (Rand: For the New Intellectual, Random House, New York 1961, s. 112.) Det å lykkes på det frie marked er som regel et resultat av produktivt arbeid, og produktivt arbeid er alltid moralsk. At det kan være moralsk å bli rik, er stikk i strid med de holdninger som for eksempel kristendommen, Rousseau, Kant og Marx ga uttrykk for. Et samfunn som er organisert slik at individenes rettigheter respekteres fullt ut er et kapitalistisk samfunn. Kapitalismen var for henne et ideal, men et ideal som ennå ikke er oppdaget av folk flest. (Hennes samling av essays om politisk filosofi har tittelen Capitalism: The Unknown Ideal.) Ayn Rand var av den oppfatning at alle andre måter å organisere samfunn på fundamentalt sett er bygget på tvang. Både velferdsstaten og sosialismen er bygget på det syn at noen mennesker har «rett» til å tvinge andre mennesker til å handle i strid med det de selv mener er riktig. Slike samfunnssystemer fornekter derfor den viktigste menneskelige egenskap: evnen til rasjonell tenkning. Under sosialismen og i velferdsstaten blir mennesker tvunget til å handle i strid med sin egen forståelse av virkeligheten, og slike samfunnssystemer kan derfor ikke fungere i det lange løp; før eller senere vil de bryte sammen. (Den ytre handlingen i Ayn Rands hovedverk, romanen Atlas Shrugged fra 1957, er en velferdsstats sammenbrudd.) Å benytte «samfunnsmessige hensyn» som begrunnelse for tvang er intet annet enn påskudd for å skjule hva man egentlig er ute etter: å tvinge andre mennesker til å handle i strid med deres egne vurderinger. Ifølge Ayn Rands begrepsteori har heller ikke samfunnet noen selvstendig eksistens, det er en abstraksjon—og det er derfor meningsløst å si at man mottar noe fra samfunnet. for eksempel mottar man ikke undervisning fra samfunnet selv om man går på skole, undervisning får man fra bestemte individer—og det frie marked og den frie prisdannelse er mekanismer som bestemmer hvor mye hvert enkelt individ skal kompenseres. På samme måte er det like uholdbart å hevde at man må yte noe tilbake til samfunnet—i form av for eksempel skatter - som betaling for det man har mottatt.
      Ayn Rand var en av de fremste kritikere av velferdsstaten som politisk system. Hun fastslo at den forutsetter en systematisk krenkelse av individers rettigheter. «Rett» til utdannelse, bolig, osv., som man har i velferdsstaten, må nødvendigvis bety at noen tvinges til å fremskaffe disse godene. Siden goder gis til noen og taes fra andre, er dette det samme som å straffe de som produserer, dvs. de som fremskaffer godene, og å belønne de som ikke produserer, dvs. de som mottar godene. Velferdsstaten fungerer med andre ord slik at den straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper. Dette fører blant annet til at folk blir mer ansvarsløse enn de ville ha vært i et system hvor folk selv må ta ansvar for sine handlinger. At staten utfører rettighetskrenkende oppgaver er spesielt ille, siden statens eneste legitime oppgave nettopp er å beskytte rettigheter. At velferdsstaten har så stor oppslutning kommer av, hevdet hun, at altruismen av de aller fleste betraktes som et moralsk ideal.
      Når staten deler ut penger—som er innhentet ved tvangsmessig innkrevning av skattemidler—til personer som for å motta kun skal oppfylle visse formelle krav (for eksempel til alder, bosted, antall barn en har, osv.), må dette uunngåelig medføre at personer begynner å organisere seg i pressgrupper for å arbeide for at staten også skal gi (mer) penger eller andre særfordeler til dem. Pressgrupper oppstår bare på de områder hvor staten deler ut særfordeler, på områder hvor staten ikke deler ut særfordeler finnes det ikke pressgrupper. Å arbeide for at staten skal gi særfordeler til bestemte grupper er ikke produktivt—det går kun ut på å forsøke å bemektige seg resultatet av andres verdiskapning fremfor å skape selv.
      Også ved offentlig regulering av det økonomiske liv er det noen grupper som oppnår fordeler på andre gruppers bekostning. Alle slike inngrep medfører at de samlede tap er større enn de samlede gevinster, men det er alltid noen enkeltgrupper som oppnår fordeler. Disse vil derfor være interessert i å opprettholde støtteordningene for seg selv. Ayn Rand gikk inn for et fullstendig skille mellom stat og økonomi: statens oppgave skal kun være å beskytte rettigheter. Heller ikke finansiering av statens egen virksomhet kan skje ved å krenke rettigheter; staten må finansieres på frivillig vis. Statens legitime oppgaver kan sammenlignes med de oppgaver et forsikringsselskap har. På samme måte som de aller fleste forsikrer sine verdier, vil de aller fleste yte bidrag for å være med på å finansiere statens legitime virksomhet.
      Karl Marx hevdet at kapitalismen er et ustabilt system med kriser og et endelig sammenbrudd som uunngåelig sluttresultat. Ayn Rand delte ikke dette synet. Kapitalismen er ikke bare stabil, kapitalismen er også det eneste stabile og krisefrie samfunnssystem, hevdet hun. Dette gjelder imidlertid bare dersom det er en fullstendig laissez-faire kapitalisme; dvs. fullstendig uten statlig innblanding i økonomien. Hun hevdet at alle tidligere økonomiske kriser i de vestlige land var resultatet av offentlige inngrep i økonomien—for eksempel i form av regulering av rentenivå, pengemengde, lønnsnivå, o.l. Uten offentlig innblanding vil nivået på disse fastsettes av markedskreftene, dvs. av enkeltmenneskers samlede tilbud og etterspørsel på det frie marked. Spesielt viktig er det at pengeverdien er stabil, og dette kan kun oppnåes ved en gullstandard. Og i et fritt marked vil det bli en gullstandard av seg selv, det er ikke nødvendig for staten å bestemme dette, hevdet hun. Ayn Rands politiske filosofi har hatt stor betydning for gjenreisningen av liberalismen som et reelt politisk alternativ i årene etter 1970. En rekke filosofer, økonomer og politikere på den politiske høyreside har omtalt henne som en betydelig inspirator. Siden hennes romaner og essaysamlinger har solgt i meget store opplag, har hun dessuten mer enn noen annen ansvaret for at individualistiske og liberalistiske idéer igjen er blitt kjent blant folk flest.