Filosofi: en innføring

I motsetning til de fleste andre etiske teorier tar Ayn Rands etikk ikke utgangspunkt i hvilke verdier som er nødvendige, men i hvorfor verdier i det hele tatt finnes. Siden verdier er noe man handler for å oppnå og/eller beholde, fører dette til neste spørsmål: Hvorfor må man handle? Dette besvarte hun ved å henvise til at alle levende vesener besitter liv, men overlevelse er ikke gitt. Alle levende organismer står ovenfor to fundamentale alternativer: liv eller død. Livet kan bare opprettholdes ved at bestemte handlinger foretaes, og andre unngåes. Dyr og planter har intet valg, de oppfører seg automatisk på en slik måte at de gjør sitt beste for å opprettholde sine liv. For mennesket er det annerledes: mennesket har fri vilje og har ingen instinkter og ingen automatisk eller medfødt kunnskap som sikrer overlevelse. Dette er Objektivismens metafysiske grunnlag for etikken.
      Etikkens oppgave er å utforme de normer og prinsipper for handling som sikrer at mennesket kan oppnå de verdier som gjør at det kan overleve og leve et fullverdig liv som menneske. Det kriterium for vurdering av rett og galt som Objektivismen setter er således menneskets liv som menneske. Objektivismens standard for godt og ondt er derfor: alt som fremmer menneskets liv som menneske er godt, dvs. er moralske verdier, alt som legger hindringer i veien for menneskets liv som menneske er ondt.
      For å kunne handle må mennesket ha kunnskap om virkeligheten. Kunnskap om virkeligheten oppnåes ved å tenke rasjonelt på basis av informasjon gitt via sansene. Siden tenkning er en aktivitet som kun enkeltmennesker kan foreta, bør det enkelte menneske handle på basis av sin egen tenkning. Å handle på basis av andres tenkning, dvs. å handle uten å tenke selv, eller å handle i strid med det man selv mener er riktig, er det samme som å legge større vekt på andres tenkning enn sin egen. Dette betyr at man ikke benytter sin bevissthet til det som er dens oppgave: å identifisere og vurdere virkeligheten. Å stole på sine egne observasjoner og rasjonelle vurderinger er ifølge Objektivismen den fremste dyd. Siden det er den enkelte selv som tenker, er ens vurderinger—og ens verdier—personlige. Dersom verdiene er rasjonelle, dvs. basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover, er de også objektive. I og med at mennesket har fri vilje, er det opp til hvert enkelt menneske selv å akseptere virkeligheten—eller å ignorere den. Dersom man ignorerer den, vil man ikke unnslippe de negative konsekvenser dette valget fører med seg.
      For å overleve må mennesket altså oppnå verdier. For å oppnå verdier må det handle, og det er den som handler som selv må nyte godt av handlingen. Det er intet formål med handlingen dersom andre enn den som handler skal disponere resultatet; den som handler må selv være den som har fordel av handlingen. Objektivismen forfekter altså egoisme, som går ut på å handle langsiktig på en slik måte at man selv virkelig vil tjene på sine handlinger. Man skal altså handle slik at det tjener en selv. Allikevel kan en egoist selvsagt gi avkall på ting hvis det er til fordel for mennesker som for ham eller henne har en høy verdi. Enhver egoist vil for eksempel gi avkall på ting hvis det er til fordel for hans/hennes ektefelle eller barn. Men den som gir avkall på ting til fordel for mennesker som vedkommende ikke har noe personlig forhold til, han eller hun er en altruist. Et dessverre ofte forekommende eksempel på altruisme er foreldre som forsømmer egne barn for isteden å bruke sine ressurser på å hjelpe andres barn.
      Den viktigste aktivitet i et menneskes liv er ifølge Objektivismen produktivt arbeid. Å arbeide er å omsette sine tanker via handling til fysiske produkter—å arbeide er å gi sin tenkning eksistensiell form. Den Objektivistiske etikk kan kort beskrives som en rasjonell egoisme; i motsetning til andre egoister, for eksempel Nietzsche, la Ayn Rand avgjørende vekt på rasjonalitet.
      Ayn Rand var en sterk motstander av enhver form for altruisme. Altruismen innebærer at det er andre, ikke en selv, som skal nyte godt av ens handlinger. Altruismen, hevdet hun, er derfor uforenlig med menneskets liv. Altruismen kan heller ikke praktiseres fullt ut av noen, og det finnes da heller ingen som praktiserer den fullt ut. At den av mange betraktes som et ideal, kommer ikke bare av at de fleste er opplært til å føle at de ikke er i stand til å leve sine liv uten at de er sikret betingelsesløs støtte og hjelp fra andre, men også av at altruismen har vært og er en integrert del av de filosofiske retninger som har dominert i Vesten i to årtusener, og av at ingen tenkere har forfektet andre synspunkter på en rasjonell måte. Ayn Rands etikk går altså ut på at hvert menneske bør handle slik at det lever sitt liv på en best mulig måte i overensstemmelse med sine egne evner og interesser, og i overensstemmelse med det det selv kommer frem til ved rasjonell tenkning. Det er ikke høyverdig å gi avkall på sine verdier for andre mennesker. Å ofre sine verdier for mennesker som en ikke kjenner eller som en er likegyldig overfor, slik altruismen forfekter som et ideal, er moralsk forkastelig.
      Med dette avviste hun også enhver form for plikt-etikk. Å gjøre sin plikt, hevdet hun, er å handle uten noen rasjonell begrunnelse—og dette er stikk i strid med hvordan mennesker bør fungere. Har man derimot en rasjonell grunn for å utføre en handling, er den ikke en plikt. Å akseptere virkeligheten er den fundamentale dyd innen Objektivismen. En av dette prinsippets mange implikasjoner er at man ikke bør lyve. Å lyve er å fremstille noe usant som sant, dvs. å hevde noe som er i strid med virkeligheten, og dette er derfor umoralsk. Men også dette prinsippet er avhengig av konteksten—moralens oppgave er å sette normer slik at man kan leve et godt liv (her på jorden; det er intet liv etter døden). For å kunne leve et godt liv må man være sannferdig i normale situasjoner. Men dersom for eksempel en ransmann spør hvor man har gjemt sine verdisaker, er det moralsk å fortelle en løgn. Sannferdighet i et slikt tilfelle vil være å hjelpe den som oppfører seg umoralsk, og dette er skadelig for en selv og derfor umoralsk. Ifølge Objektivismen er det umoralsk å lyve for urettmesig å oppnå verdier, men å lyve for å beskytte sine rasjonelle verdier er moralsk. Med sine metafysiske og epistemologiske teorier hevdet Ayn Rand videre at hun hadde løst er/bør-problemet: Dersom man har en hensikt med en handling, kan man opplagt hevde normative vurderinger: Skal man skjære noe, bør man bruke en kniv, fordi kniven har en identitet som er slik at den egner seg til dette formål. Er kniven sløv, bør man slipe den. Vil man unngå uhell, bør man være forsiktig. Med andre ord: slutningen fra er til bør foretas med induksjon, ikke deduksjon. Er et menneskes hensikt å overleve og å leve et godt liv som menneske, er menneskets identitet slik at det bør oppnå rasjonelle verdier. Skal det kunne oppnå slike verdier bør det stole på sin egen fornuft, utføre produktivt arbeid og respektere andres rettigheter.