Estetikk

Kunst i AntikkenRomantikkNaturalismeModernisme

Hva er kunst? Hva er det som gjør kunstverker gode eller dårlige? Har kunst noe formål, og hva er i så fall dette formålet? Dette er noen av de spørsmål som behandles i estetikken.

Ordet estetikk ble første gang brukt av den tyske filosofen Aleksander Baumgarten i 1750, men det var en annen tysk filosof, Georg W. F. Hegel, som ga ordet den betydningen det nå har. Dette betyr ikke at man ikke tenkte på det vi idag kaller estetiske spørsmål før Baumgarten; allerede i antikken var man opptatt av kunstens formål og virkemidler.

Hovedkunstartene – skulptur, maleri, musikk, diktning – er svært forskjellige fra hverandre. Siden det vil kreve stor plass å behandle dem alle, vil vi i dette kapitlet, etter en kort omtale av kunsten i antikkens Hellas, kun gi en kortfattet oversikt over tre dominerende retninger. Bortsett fra musikk passer denne inndelingen på alle kunstarter. Av plasshensyn vil vi hente hovedtyngden av eksemplene fra litteraturen. En noe mer utførlig behandling av enkelte filosofers estetiske teorier kommer i bokens annen del.

KUNST I ANTIKKEN

I antikkens Hellas skulle malerier og skulpturer være mest mulig nøyaktige gjengivelser av mennesker, dyr og annet man brukte som motiver. Etterhvert kom dette til å bety at kunstverkene skulle fremstille motivene så vakre og idealistiske som mulig; man skulle fremstille virkeligheten «slik den kunne være», for å bruke Aristoteles‘ formulering. Formålet med denne typen kunst var at kunstverket skulle være et utgangspunkt forkontemplasjon og ettertanke.

ROMANTIKK

Romantikken som litterær retning oppstod på begynnelsen av 1800-tallet, og den varte i noen tiår inntil den ble avløst av naturalismen. Et aspekt ved romantisk litteratur er at den er oppatt av de fundamentale, tidløse problemstillinger, og den fremstiller ofte mennesker som velger verdier og kjemper for dem. Dette innebærer at en romantisk kunstner ikke fremstiller de dagligdagse trivialiteter; en romantisk forfatter vil ikke skrive om mennesker som er «realistiske» i den forstand at de er et slags statistisk gjennomsnitt av de personer man treffer i løpet av dagen – forfatteren skaper skikkelser for å illustrere visse verdivalg.

Av romantiske forfattere er de viktigste Byron, Shelley, Victor Hugo, Fjodor Dostojevskij, Friedrich Schiller, Edmund Rostand, Aleksandre Dumas, Walter Scott, Henryk Sienkiewicz, Nathaniel Hawthorne og Ayn Rand.

Romantikken avløste den retning som kalles klassisismen. Ifølge klassisismen skulle et kunstverk følge visse regler som stammet fra antikkens Hellas, og som var ansett for å være uttrykk for de fundamentale estetiske prinsipper. (For litterære verker fastsatte de antall steder handlingen kunne foregå på, hvor lang tid handlingen kunne strekke seg over, hvor mange personer som kunne være med, antall akter for skuespill, osv. Eksempler på klassisistiske forfattere er Corneille og Racine.)

Egentlig var disse reglene ganske vilkårlige, og på mange kunstnere virket de som en tvangstrøye. Romantikken ble derfor en retning med stor løssluppenhet og stort spillerom for fantasien, og romantiske verker kjennetegnes ofte ved en tendens til å ville bryte regler og tradisjoner; billedkunstnere innen den romantiske periode malte ofte naturmotiver, landskaper, men de hentet også gjerne sine motiver fra kulturer som var fjerne både i tid og rom.

NATURALISME

Naturalismen hevder å legge vekt på å fremstille virkeligheten «slik den egentlig er». Dette betyr i praksis at naturalistiske forfattere fremstiller mennesker som ofre for situasjoner de ikke har kontroll over; mennesker fremstilles som brikker som ikke har noen innflydelse over sin egen situasjon. Determinisme er derfor et viktig element i naturalismen. (Her benytter vi ordet naturalisme i en bredere forstand enn man vanligvis gjør innen litteraturteorien.)

Et eksempel på en forfatter innen denne tradisjon er Shakespeare. Innen tradisjonell litteraturteori er Shakespeare fremstilt som en forløper til naturalismen, selve naturalismen oppstod som en reaksjon på romantikken omtrent midt på attenhundretallet. Hans skuespill handler ofte om mennesker som er fanget av sin skjebne, mennesker som nærmest er viljeløse ofre for drivkrefter som f.eks. ambisjon (Macbeth), sjalusi (Othello), tvil (Hamlet). Shakespeares personer er ikke gjennomsnittsmennesker, de er betydelige personer. Det samme kan også sies om Tolstoys skikkelser, men det vanlige innenfor den tradisjonelle naturalismen er å fremstille helt ordinære mennesker, hentet rett inn fra gaten, og som er utsatt for og ofte ødelegges av psykologiske og/eller sosiale krefter.

Etterhvert drives dette så langt at denne type litteratur nærmer seg journalistikken. Også den litteratur som ser det som sin oppgave å gjøre folk oppmerksomme på all den elendighet som finnes i verden, plasseres i denne kategorien. Eksempler på denne type litteratur finner man f.eks. hos Emile Zola. Av andre naturalistiske forfattere kan nevnes Gustave Flaubert, Honoré de Balzac, Charles Dickens, Ivan Turgenjev, Theodore Dreiser, Eugene O’Neill, Sinclair Lewis, Tennessee Williams.

Innen bildende kunst går naturalismen ut på å fremstille vanlige mennesker i vanlige situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Naturalistiske malerier fremstiller gjerne bønder i arbeid, kvinner som vever og syr, begravelsesfølger, osv.

MODERNISME

Den tredje retningen vil vi kalle modernismen. De mest typiske eksemplene på verker innen denne skolen finner man i den såkalte «non-figurative kunst», dvs. verker som ikke forestiller gjenkjennelige objekter.

Innen modernismen er man ifølge ekspresjonist-teorien ikke først og fremst opptatt av verket i seg selv, men av opplevelsen av verket. «Kunstverket» eksisterer egentlig inne i kunstnerens egen bevissthet, blir det hevdet, og det fysiske objekt kunstneren lager er kun et middel, et nødvendig onde, hvis formål det er å gjenskape opplevelsen i mottagerens bevissthet.

Men hva slags litterære verker kan man plassere i denne kategorien? Dikt uten rim, uten rytme og uten innhold, romaner uten handling – de fleste som har lest Thomas Manns Trollfjellet eller James Joyces Ulysses, vil kunne bekrefte at disse romanene ikke har noen handling. Dessuten kan man plassere Joyces roman Finnegan’s Wake i denne kategorien. Deler av denne boken er skrevet på et språk som ble laget av Joyce spesielt for anledningen; det er ingen som forstår et eneste ord av det.

← Politikk | Filosofien før Platon