Filosofi: en innføring

Som Aristoteles hevdet Ayn Rand at diktning er viktigere enn historie, fordi historie fremstiller virkeligheten slik den har vært, mens med diktning kan man fremstille virkeligheten slik den kunne være og burde være. I sine skjønnlitterære verker fremstilte Ayn Rand ideelle mennesker; mennesker som er slik hun ønsket at de skulle være—dog med virkeligheten som referanseramme; hun skrev ikke fantasilitteratur. Ifølge Ayn Rand er et kunstverk en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens fundamentale verdivurderinger. Et maleri eller en skulptur som ikke er figurativ, er ikke en gjenskapning av virkeligheten, og derfor er det heller ikke et kunstverk. (I beste fall er det en dekorasjon.) Hva som er med i et kunstverk, forteller hva kunstneren anser som viktig ved tilværelsen— og det han utelater forteller hva han anser som uviktig. Hun hevdet at «i livet ignorerer man det uviktige, i kunsten utelater man det».
      Litterære verker er det beste middel til å fremstille moralske idealer, og Ayn Rand viste i den forbindelse til at alle religioner inneholder myter og fortellinger som fremstiller moralske forbilder. Allikevel tok hun sterk avstand fra tanken om at diktningen skal ha en didaktisk eller oppdragende funksjon. Som mange andre store romanforfattere dramatiserte hun filosofiske problemstillinger i sine verker, og i overensstemmelse med sitt positive menneskesyn fremstilte hun i sine romaner idealister—kunstnere, entreprenører, videnskapsmenn, forretningsfolk—som forsøker å realisere sine idealer. Hennes menneskesyn er således i sterk kontrast til det Augustin- og Hobbespåvirkede menneskesyn som dominerer i vesten idag.
      Ayn Rand tilhører den romantiske tradisjon. Vanligvis hevdes det at romantikken er dominert av følelser. For Ayn Rand er, som vi har sett, følelser ikke noe primært, følelser er resultater av verdivalg, og det er disse verdivalgene som er primære. Ayn Rands romaner handler derfor om mennesker som velger verdier, og kjemper for dem. Et kunstverk inneholder en konkretisering av fundamentale verdivurderinger, og ved opplevelsen av et kunstverk kan man derfor oppleve en konkretisering av sitt fundamentale syn på tilværelsen. Mennesket har derfor et dyptliggende behov for kunst. Hva slags kunst som vekker gjenklang hos det enkelte menneske—romantikk, naturalisme, eller modernisme—avslører ifølge Ayn Rand svært mye om dets fundamentale syn på tilværelsen. En rasjonell person foretrekker gjerne å oppleve kunstverker som består i en hyllest til mennesket, mens en irrasjonell person ofte foretrekker å se verker som rettferdiggjør hans egen mangel på rasjonalitet.
      Ayn Rand hevdet at kunst er en livsnødvendighet. Hva er hennes begrunnelse for dette? Ethvert kunstverk konkretiserer en filosofi. Ethvert kunstverk—en roman, et teaterstykke, et dikt, en film, en skulptur, en symfoni, en sang, et maleri—konkretiserer et grunnleggende syn på virkeligheten. Ayn Rand definerte kunst som «a selective recreation of reality according to the artist´s metaphysical value-judgements». Et kunstverk er altså en selektiv gjenskapning av virkeligheten, og det kunstneren tar med i verket er det han mener viser hvordan virkeligheten egentlig er, hvordan virkeligheten metafysisk sett er. Skaper han høyverdige mennesker som kjemper for det rette, sier kunstneren at det er slik han ser virkeligheten; skaper han ynkelige menneskevrak som er tapere i ett og alt, sier han at det er slik han ser virkeligheten; skaper han kun kaos sier han at for ham er virkeligheten et uforståelig kaos.
      Kunst er ifølge Ayn Rand en livsnødvendighet fordi filosofi alene er ikke nok til å tilfredsstille mennesket behov for filosofi. Alle trenger en filosofi for å kunne leve, og alle har en filosofi, et livssyn. Men man har behov for å holde filosofien ved like, man trenger å få den bekreftet, og det er dette man bruker kunst til: Kunstens oppgave er å bekrefte den filosofien man har. Ayn Rands syn på kunst er altså det stikk motsatte av det syn Oscar Wilde hadde, han hevdet som kjent (i forordet til Bildet av Dorian Grey) at «All kunst er fullstendig unyttig».
      Hva man liker av kunst er et resultat av den filosofien man har. De som liker Ayn Rands romaner har et filosofisk grunnsyn som er i det store og hele er i samsvar med det grunnsyn som disse bøkene har, mens de som ikke liker disse romanene har et grunnsyn som er meget forskjellig fra det disse bøkene har – disse vil kanskje like for eksempel Kafka. De som liker Kafka får bekreftet sitt syn på verden ved å lese Forvandlingen eller Prosessen eller I straffekolonien.