Filosofi: en innføring

Ifølge Ayn Rand er mennesket slik utstyrt at det er i stand til direkte å observere virkeligheten—det er galt å hevde at vi observerer sansedata. Riktignok er det slik at hos noen individer kan sanseapparetet være skadet, og det er dette som er årsaken til at noen mennesker ikke kan se forskjeller andre kan se (for eksempel mellom rødt og grønt). Det er imidlertid helt uholdbart å slutte av dette at virkeligheten er forskjellig for forskjellige individer. Virkeligheten er den samme for alle. Objektivismen tar også avstand fra John Lockes oppdeling i primære og sekundære sansekvaliteter. All sanseinformasjon mottaes med sansene fra virkeligheten, og alt gir gyldig og korrekt informasjon om hvordan virkeligheten er beskaffet. I motsetning til Locke hevdet Ayn Rand derfor at begge typer sansekvaliteter har den samme epistemologiske status, og at de er like virkelige.
      I motsetning til for eksempel kristendommen sier Objektivismen at abstrakt kunnskap, dvs. kunnskap utover det vi direkte kan sanse, kun kan oppnåes ved fornuftsmessig tenkning. Siden sammenhengen mellom virkeligheten og fornuften er bestemt av sammenhengen mellom virkeligheten og det redskap fornuften arbeider med—begrepene— hevdet Ayn Rand at begrepsteori er et av filosofiens aller viktigste arbeidsområder. Begreper dannes ved at vi mentalt ordner de tingene vi observerer i grupper, og at hver gruppe består av ting som ligner hverandre. Men hva vil det si at ting «ligner» hverandre? Dette spørsmålet har filosofer stilt til alle tider uten at de har klart å finne noe akseptabelt svar. (Se kapitlet om begrepsteori foran.) Av denne grunn har mange gitt uttrykk for at tenkning ikke har noen objektiv forankring i virkeligheten.
      Ayn Rand hevdet å ha løst dette problemet. Likhet, hevdet hun, betyr i denne sammenhengen at de ting som ligner hverandre har de samme kjennetegn, men i forskjellig grad. La oss som eksempel se på begrepet «hus». Alle hus har vegger, tak, dører, vinduer—men både antallet og størrelsen varierer. Antall dører kan variere, og størrelsen kan variere, antallet vegger er ofte fire, men kan variere, også målene på veggene varierer fra hus til hus, vinduene kan variere i størrelse og antall osv.—alle hus har de samme kjennetegn, men i forskjellig grad. Dette metafysiske faktum er grunnlaget for Ayn Rands begrepsteori: begreper dannes ved det hun kalte measurement-omission. Mentalt sorterer man i grupper ting som har de samme kjennetegn i forskjellig grad. Deretter danner man et begrep for tingene i gruppen ved å ignorere de spesifikke målene, samtidig som man beholder kjennetegnene. (Det er dette abstraksjonsprosessen består i.) Hver enkelt ting har—og må ha—de aktuelle kjennetegn i en bestemt grad, men kan ha dem i stor eller liten grad. Begrepsdannelsen sluttføres ved at man benevner begrepet med et konkret symbol, et ord. Denne måten å danne begreper på medfører at begreper er objektive, dvs. at de er dannet på basis av metafysiske fakta, og ved at bevisstheten gjennomgår en bestemt prosess. Ayn Rands begrepsteori er således ikke nominalistisk. Siden begrepene kun eksisterer i menneskers bevissthet, er den heller ikke en form for realisme.
      Man må også være oppmerksom på at man kun kan si at to ting ligner på hverandre hvis de kontrasteres med en tredje ting: Hvorvidt to stoler (en kontorstol og en lenestol) ligner på hverandre kan man kun hevde dersom de kontrasteres med en tredje ting, for eksempel en bil. Den funksjon begreper fyller er å systematisere den informasjon sansene gir oss. Språkets fremste oppgave er derfor å gjøre oss i stand til å tenke med forankring i virkeligheten. Det er forøvrig virkeligheten, ikke språket, som er filosofiens arbeidsområde; språket er primært et instrument for å beskrive virkeligheten.
      I motsetning til både rasjonalister og empirister hevdet Ayn Rand at sansene og fornuften sammen er den eneste vei til erkjennelse. Fornuften definerte hun som «evnen til å identifisere og integrere det materiale man får fra sansene». (Rand: The Virtue of Selfishness, NAL, New York 1964, s. 20.) Det ligger i dette at all kunnskap må ha utgangspunkt i den sansbare virkelighet. Det materiale vi får via sansene behandles av fornuften, metoden som benyttes er logikk. Logikkens utgangspunkt er at selvmotsigelser ikke eksisterer i virkeligheten. For Ayn Rand—som for Aristoteles—er ikke logikken et sett med tilfeldige regler, den er de lover man må følge for at ens tenkning skal være i overensstemmelse med virkeligheten.
      Et begrep refererer til noe i virkeligheten; dette «noe» er begrepets referent. Ifølge Objektivismen er begrepets erkjennelsesmessige innhold alt man vet om det som begrepet refererer til. Dette standpunktet er i strid med de mest utbredte holdninger; de fleste filosofer hevder at et begreps erkjennelsesmessige innhold kun er det som er inneholdt i definisjonen. Begrepet «menneske» inneholder derfor ifølge Objektivismen alt man vet om mennesket: at det har en kropp, kan bevege seg, har evnen til rasjonell tenkning, har humoristisk sans, bruker klær når det er kaldt, trenger oksygen for å leve, lager redskaper, kan lære seg tekniske ferdigheter som å kjøre bil og fly, spalte atomer, bygge skyskrapere, osv. Begrepet «menneske» refererer altså til noe som har alle disse og et utall andre kjente (og ennå ukjente) egenskaper.
      Skal man klare å holde begreper klart fra hverandre, må man ha definisjoner. Et begreps definisjon skal ifølge Ayn Rand identifisere de mest essensielle egenskaper ved referentene. De mest essensielle egenskaper er de som forklarer flest mulig av de andre egenskaper som referentene har. De mest essensielle egenskaper mennesket har er at det er et levende vesen, og at det har evnen til rasjonell tenkning. Det er menneskets evne til rasjonell tenkning som forklarer at det kan lage redskaper, lære seg ferdigheter, spalte atomer, bygge skyskrapere, osv. Derfor må «menneske» defineres som «et rasjonelt dyr». Prinsippet om at definisjoner skal identifisere det essensielle betyr at det er galt—ikke bare uhensiktsmessig å definere «menneske» som «det vesen som bruker redskaper» eller «det dyr som har humoristisk sans». Disse to utsagn er selvfølgelig sanne, men ifølge Objektivismen er de gale som definisjoner, fordi de bryter kravet om essensialitet; evnen til å lage redskaper og besittelsen av humoristisk sans er ikke essensielle egenskaper, men resultater av menneskets evne til rasjonell tenkning.
      Objektivismen er på mange områder i samsvar med Aristoteles’ filosofi, men det finnes også viktige forskjeller. En forskjell er deres ulike teorier om hva det essensielle består i. Ifølge Aristoteles har alle ting som hører inn under det samme begrep en metafysisk essens som sin viktigste bestanddel. Ifølge Ayn Rand derimot finner man ved rasjonell tenkning frem til egenskapene ved ting, og ved en systematisk analyse av disse egenskapene finner man ut hvilke egenskaper som er de mest essensielle. «Aristoteles regnet «essens» som metafysisk; Objektivismen regner den som epistemologisk». (Rand: Introduction to Objectivist Epistemology, NAL, New York 1990, s. 52.)
      Ayn Rand hevdet som nevnt at et begreps erkjennelsesmessige innhold er alt vi vet om referentene. Siden Kants tid har imidlertid det vanlige vært å likestille et begreps erkjennelsesmessige innhold med definisjonen. Dette har ført til at det har oppstått et skille mellom tenkning og virkelighet: Analytiske sannheter sier intet om virkeligheten, blir det hevdet, mens empiriske (syntetiske) sannheter ikke nødvendigvis er sanne. Dersom man godtar at et begrep kun inneholder den kunnskap som er inneholdt i definisjonen, er det ikke mulig å bevise noe annet om mennesket enn at det er et rasjonelt dyr; man kan for eksempel ikke bevise at mennesker trenger oksygen for å leve. I skarp kontrast til dette står altså Ayn Rands begrepsteori, som innebærer at alt vi vet om referentene inngår i begrepet. Denne begrepsteorien medfører at inndelingen i analytiske og syntetiske utsagn må avvises, og dermed at alt som er sant kan bevises, og at alt som kan bevises er sant. (Vanligvis benyttes begrepet «bevis» kun i deduktive sammenhenger.)       Siden Objektivismens metafysiske utgangspunkt er virkeligheten, er dens begrepsteoretiske utgangspunkt at alle begreper må dannes med utgangspunkt i virkeligheten. Begreper som er dannet uten basis i virkeligheten—for eksempel «spøkelse» og «enhjørning»—må betraktes som ugyldige. Dette innebærer selvsagt ikke at alle begreper må ha direkte sansbare referenter; hverken «samfunn» eller «politikk» eller «frihet» har direkte sansbare referenter. De er allikevel dannet med utgangspunkt i virkeligheten. Begrepet «gud» er derimot ikke dannet med utgangspunkt i den sansbare virkelighet—og er derfor et ugyldig begrep.
      Er sikker kunnskap om virkeligheten mulig? Ayn Rand svarte ja på dette, i motsetning til praktisk talt alle andre filosofer. En av årsakene til at Ayn Rands standpunkt så klart avviker fra den allment aksepterte oppfatning, er at hun i motsetning til tidligere filosofer la stor vekt på forskjellen mellom begrepene «allvitenhet» og «sikkerhet». Det er opplagt at mennesket ikke er allvitende—vi får stadig ny kunnskap om alle mulige emner. Men vi kan allikevel ha sikker kunnskap, hevdet Ayn Rand. Ifølge Objektivismen er en slutning sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante kunnskapssammenheng peker i en retning og intet bevismateriale peker i noen annen retning, og dersom dette bevismaterialet er av så betydelig omfang at ingen annen slutning er mulig.
      Av dette følger at «sikkerhet» er avhengig av sammenhengen; det er et kontekstuelt begrep (kontekst er definert som «the sum of cognitive elements conditioning an item of knowledge»). for eksempel sluttet man i den klassiske Newtonske fysikk med sikkerhet at et legemes masse er konstant. Nå derimot, vet man at et legemes masse øker med hastigheten. Betyr dette at Newtons fysikk er feil? Nei, ville Ayn Rand ha svart, i den «gamle» konteksten trakk man den slutningen man kunne trekke og måtte trekke; i denne konteksten tydet alt tilgjengelig bevismateriale på at legemers masse er konstant. Innen klassisk Newtonsk fysikk er altså konteksten «små hastigheter». Omkring 1900 fant man imidlertid ut at legemers masse øker med hastigheten. Dette innebærer derimot ikke at den Newtonske fysikk er feil, for nå har man nemlig en annen kontekst: «store hastigheter». Det er derfor ikke slik at den nye kunnskapen motsier den gamle, man kan fremdeles bruke den gamle teorien—at massen er konstant—i den gamle konteksten: «små hastigheter». Ny kunnskap motsier ikke gammel kunnskap, ny kunnskap er en utvidelse av gammel kunnskap, dvs. gjelder i en større, mer omfattende kunnskapskontekst, og presiserer samtidig gyldighetsområdet for den gamle kunnskapen. Induktive slutninger er altså ifølge Objektivismen sikre i den relevante kontekst.
      Som et annet eksempel på Ayn Rands vektlegning av en kontekstuell betraktningsmåte, tar vi med den Objektivistiske holdning til perfeksjon. Det er en utbredt oppfatning—som stammer fra Platon—at det perfekte kun kan finnes i en annen dimensjon, og at det er uoppnåelig i vår virkelighet. Ifølge dette synet finnes det for eksempel ingen perfekte kuler i virkeligheten; ikke engang en fabrikkny biljardkule regnes som en perfekt kule. Objektivismen hevder derimot at noe er perfekt dersom dets muligheter er realisert så godt det lar seg gjøre
i den relevante kontekst
. En fabrikkny biljardkule er ifølge dette synet en perfekt kule. Til innvendingen om at man i et mikroskop vil se at overflaten allikevel er uregelmessig, er svaret at dette er en annen kontekst; kulen skal benyttes på makronivå, ikke på mikronivå, og det er på makronivå vi vurderer kulen som perfekt. For at et resonnement skal være i overensstemmelse med virkeligheten, må det være logisk. For Ayn Rand betyr dette ikke bare at alle resonnementer må følge reglene for induksjon og deduksjon, men også at alle slutninger må være kontekstuelle. Et eksempel på en kontekstuell betraktningsmåte så vi ovenfor. Prinsippet om kontekstualitet innholder også andre elementer; her vil vi nevne integrasjon, og det såkalte bevisbyrdeprinsippet. (Disse prinsippene er dog ikke originale med Ayn Rand.)
      Siden det kun finnes ett univers, er alt som eksisterer aspekter ved dette universet. Dette medfører at hver ting påvirker andre ting. Alt henger derfor sammen; det finnes ingen fullstendig isolerte fakta. Siden kunnskap alltid er kunnskap om virkeligheten, henger all kunnskap sammen. All ny informasjon må derfor, for å kunne kvalifisere som kunnskap, integreres motsigelsesfritt med den kunnskap man allerede har.
      La oss gi et eksempel på anvendelsen av integrasjon ved logiske slutninger: Dersom man observerer mange svaner og ser at alle er hvite; kan man da slutte at alle svaner er hvite? Vår øvrige kunnskap sier blant annet at dyr av samme art godt kan ha forskjellig farge. Dersom man integrerer den kunnskap man fikk ved observasjon med denne kunnskapen, ser man lett at man ikke kan slutte at alle svaner er hvite.
      En vanlig måte å begrunne påstanden om at Gud finnes, er å henvise til at fornuften sier oss noe om denne virkeligheten. Om det som finnes bortenfor, der tier fornuften, der må vi bruke andre metoder—for eksempel tro, følelser, intuisjon. Ayn Rands svar på dette var at fornuften tier aldri. All erkjennelse må ta utgangspunkt i den sansbare virkelighet, og fra denne kan vi logisk slutte for eksempel at det finnes atomer, selv om disse ikke kan sanses direkte. Men man kan ikke logisk slutte at Gud eksisterer. Bevisbyrdeprinsippet sier nemlig at det er den som fremmer en positiv påstand som må begrunne eller bevise at det han sier er sant.
      Dette prinsippet er velkjent innen rettsvesenet, hvor det er påtalemakten som må bevise tiltaltes skyld. På samme måte er det med påstander om at Gud eksisterer: Bevisbyrden hviler på den som kommer med påstanden. Siden det ikke finnes noen som helst rasjonell begrunnelse for Guds eksistens—og dette er noe alle religiøse personer i vår tid innrømmer—kan man rasjonelt slutte at Gud ikke eksisterer. Dette prinsippet viser også hvor uholdbart agnostikerens standpunkt er. En agnostiker innrømmer at det ikke kan bevises at Gud eksisterer, men han hevder også at det heller ikke kan bevises at Gud ikke eksisterer. Derfor er spørsmålet åpent, hevder han. Ifølge Ayn Rand likestilles her det som er bevist—at det ikke finnes noen rasjonelle grunner til å hevde at Gud eksisterer—med vilkårlige, ubegrunnede påstander om at Gud eksisterer. Agnostikeren likestiller med andre ord fornuftige, velbegrunnede, saklige argumenter med vilkårlige, ubegrunnede, og usaklige påstander, og dette må karakteriseres som en epistemologisk forbrytelse.
      Bevisbyrdeprinsippet må også benyttes i en lang rekke andre sammenhenger, for eksempel i forbindelse med påstander om at solen ikke vil stå opp i morgen. Slike påstander begrunnes aldri, de er alltid vilkårlige og ubegrunnede, og de må derfor uten videre avvises.
      Ifølge Ayn Rand kan man i et resonnement heller ikke se bort fra den hierarkiske struktur begrepsdannelsen nødvendigvis har fulgt. Noen begreper er mer fundamentale, mer grunnleggende enn andre, og derfor må begreper dannes i bestemte rekkefølger; noen begreper kan først dannes etter at man har dannet andre begreper. Man har for eksempel dannet begrepene «menneske» og «dyr» før man har dannet begrepet «primat». Dersom man i et resonnement ser bort fra slike hierarkiske strukturer, kan konklusjonen bli gal. Det er denne type logisk feil som ligger bak påstander om at verden ikke består av fysiske objekter, men av prosesser, slik for eksempel Heraklit og Hegel hevdet. Fordi en prosess er noe som skjer med en ting, må man danne begrepet «ting» før man kan danne begrepet «prosess»—og derfor er det galt å si at virkeligheten består av prosesser, og at ting er manifesteringer av prosesser. Likeledes er det galt å si at mennesket først og fremst må betraktes som en del av en gruppe (klassen, samfunnet). Disse begrepene kan ikke dannes før man har dannet begrepet «menneske»—enhver gruppe er en bestemt samling av mennesker. Å si at mennesket først og fremst er en del av samfunnet er derfor å ignorere hvordan begrepet «samfunn» er dannet. Resonnementet som spissformuleringen «eiendom er tyveri» bygger på, inneholder også et brudd med begrepsdannelsens hierarkiske struktur. Man må ha definert «eiendom» før man kan definere «tyveri»—tyveri er en handling hvor man bemektiger seg andres eiendom. «Eiendom» er derfor et begrep som er lavere i hierarkiet enn «tyveri», og «tyveri» forutsetter derfor at begrepet «eiendom» eksisterer. Å si at «eiendom er tyveri» er derfor ifølge Ayn Rand meningsløst.
      Dersom man er rasjonell i sine erkjennelsesprosesser, vil det være slik at jo mer man lærer, jo mer vil man forstå—all kunnskap henger sammen. (Å være rasjonell betyr å være virkelighetsorientert og logisk.) Ayn Rand la stor vekt på virkeligheten som den eneste referanseramme, hun hevdet at et resonnement bare er logisk dersom det fundamentalt sett starter med noe som er sant, dvs. med noe som stemmer overens med virkeligheten.
      Siden Ayn Rand kalte sin filosofi Objektivismen, skulle man forvente at objektivitet er et sentralt tema. Hva innebærer objektivitet? I metafysikken betyr objektivitet at virkeligheten er uavhengig av enhver bevissthet. I epistemologien er objektivitet mer komplisert. Kort fortalt er en vurdering objektiv dersom den er basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover. Slike vurderinger skal videre foretaes ut fra rasjonelle standarder for sikkerhet (dvs. ikke allvitenhet) og perfeksjon (dvs. ikke den platonske, uoppnåelige standard).
      Ifølge Objektivismen kan kunnskap bare oppnåes ved hjelp av sansene og fornuften. Allikevel legger Objektivismen stor vekt på følelsene. De fleste tenkere før Ayn Rand oppfattet imidlertid følelser som noe gitt, som noe primært som ikke kunne analyseres videre. (Vi har sett flere eksempler på dette tidligere i boken, f.eks. HUmes felleow feeling). I motsetning til disse filosofene hadde Ayn Rand det standpunkt at alle følelser er resultater av tidligere tenkning og verdivalg. Blir det for eksempel rettet en ladet pistol mot en voksen person, vil han umiddelbart og automatisk føle frykt. Rettes det samme våpenet mot et spedbarn, vil det kanskje ikke reagere i det hele tatt, eller det vil kanskje fryde seg over et nytt leketøy. Grunnen til at de følelsesmessige reaksjoner er så forskjellige er at den voksne fra tidligere tenkning vet hva en pistol kan forårsake, mens spedbarnet ikke vet noe om dette og derfor ikke føler noen frykt.
      La oss her ta med noen praktiske eksempler på hvordan et menneske ved tenkning og verdivalg programmerer sin bevissthet og dermed sine følelsesmessige reaksjonsmønstre. Blir man fortalt at det finnes en Gud som har skapt verden og som passer på alt som skjer, velger man selv om man vil avvise eller godta dette. Godtar man dette, kan man for eksempel komme til å få dårlig samvittighet når man handler i strid med noe som er fremstilt som Guds ønske. Blir man fortalt at mennesker med en annen hudfarve er mindreverdige, er det også opp til en selv om man vil godta eller avvise dette. Godtar man det, kan man senere komme til å ha negative følelser for disse menneskene. Etterhvert som man blir eldre vil man ved å tenke rasjonelt kunne korrigere de vurderinger som ikke har en holdbar begrunnelse. Det er de som ikke foretar en slik opprydding som opplever at følelser og fornuft iblant er i strid med hverandre. (Slike oppryddingsprosesser kan selvfølgelig iblant være meget vanskelige.) Følelser er altså resultater av tidligere tenkning og verdivalg, og kan iblant være uttrykk for at man bare har akseptert det man er blitt fortalt tidligere i livet.
      Det er ifølge Ayn Rand på denne måten—ved tenkning og verdivalg—at den enkelte skaper sin personlighet. Som Aristoteles hevdet hun at mennesket er født tabula rasa, men ved stadige vurderinger programmerer hver enkelt sin bevissthet og sine reaksjonsmønstre.
      Ifølge Objektivismen har følelser i seg selv derfor ikke noen erkjennelsesmessig gyldig status. Dersom man føler at noe er riktig (eller galt) betyr dette at det er (eller ikke er) i overensstemmelse med de idéer man allerede er i besittelse av, og med de verdivalg man allerede har foretatt. Selv om man føler at noe er riktig, kan man derfor ikke slutte at det er riktig. Om noe er riktig eller galt kan kun avgjøres ved fornuftsmessig tenkning. Forøvrig gir følelser informasjon om graden av viktighet av noe man opplever—den glede de fleste nybakte foreldre føler er et tydelig tegn på hvor viktig det nyfødte barnet er for dem. Følelsene gir også signaler om hvor man bør eller ikke bør fokusere sin oppmerksomhet—liker man for eksempel ikke tall, bør man ikke begynne å studere matematikk. Følelser er derfor uunnværlige—de er nødvendige for å kunne leve.       Ayn Rand hevdet videre at tro—som i religiøs tro—fundamentalt sett ikke er annet enn følelser. Å hevde at noe er riktig fordi man tror det, er for Ayn Rand det samme som å hevde at noe er riktig fordi man føler det. Og å hevde at noe er riktig fordi man føler det, er ifølge Objektivismen epistemologisk ugyldig.